Tidsskrift for norsk tegneserieliv

Om Serienett

Serienett gir deg siste nytt om norske tegneserie-utgivelser, anmeldelser og andre tegneserierelaterte nyheter. Nettsiden drives og redigeres av Trond Sätre.

Serienett er støttet av Norsk Kulturråd og Bergen kommune.
Norsk Kulturråd
Bergen kommune

Har du tips? Send e-post til trond@serienett.no. Sjekk også ut Serienett på Facebook. En del stoff publiseres kun der, og det er til stadighet gode og interessante menings-utvekslinger om tegneserier på Serienetts Facebook-gruppe.

Søk i Serienett

RSS / Atom

Annonser


Raptus Comics Festival Oslo Comics Expo Deichmanske Serietek

KAVALERIET KOMMER ( 3.03.16 )

Blåjakkene gjør et comeback på norsk, som en del Zoom/Outlands satsing på fransk-belgiske tegneseriebøker.

Av: Trond Sätre

Da Morris tok med seg Lucky Luke fra Dupuis til Dargaud, hadde Dupuis’ seriemagasin Spirou behov for en ny familievennlig westernserie. Men hvordan lage en slik serie uten at den ville virke som en blåkopi av Lucky Luke? En ung tekstforfatter ved navn Raoul Cauvin fikk oppgaven, og løsningen hans ble å bruke kavalerister i stedet for de mer typiske sheriffene og cowboyene. Sammen med tegneren Louis Salvérius skapte han Blåjakkene, en serie som dreier seg rundt det klassiske radarparet sersjant Chesterfield og korporal Blutch: Den ene stor, den andre liten, den ene en pliktoppfyllende soldat, den andre en selvopptatt feiging. Men de er uatskillelige, selv om Chesterfield – i alle fall ved en anledning i denne boka – hevder at det er bare fordi han stadig må passe på at Blutch ikke deserterer.

Blåjakkene ble en av de store suksessene i fransk-belgisk tegneseriehistorie, men Salvérius døde allerede i 1972, og i hans sted kom Willy Lambil. Selv om serien aldri ble folkeeie i Norge på samme måten som Lucky Luke, hadde den en lang og god publikasjonshistorie her til lands: Blåjakkene kom med to album Trumf-serien på første halvdelen av 70-tallet. Fra 1979 til 1994 gikk den som egen albumserie i til sammen 18 bind. I tillegg kom det i samme periode ut fire pocketbøker. Til sammen 23 historier (en av pocketbøkene inneholdt et opptrykk). Og den gikk visst som biserie i et par westernblader også. Totalt er det veldig gode meritter for en albumserie på norsk.

Selv om begge serier grovt sett kan plasseres i kategorien «humoristisk western», skiller Blåjakkene seg fra Lucky Luke ved at den legger mer vekt på drama og historiefortelling. Riktignok finnes det tydelige komedieinnslag i serien, men de er litt mer realistiske sammenliknet med den ofte lett absurd humoren i Lucky Luke. Vi kan godt kalle det for Goscinny-forskjellen. Det betyr ikke at Cauvins historier er så mye mer sofistikerte, tvert imot de ofte både enkle og jordnære, men de tar opp mer seriøse tema. Lambils tegninger følger den klassisk fransk-belgiske «cartoony»-stilen, men har et sterkere islett av realisme som passer bedre til Cauvins historier.

En mulig årsak til at Blåjakkene ikke ble blant de aller mest populære fransk-belgiske albumseriene her hjemme, kan være at alt ved serien er ganske midt på treet. Cauvin og Lambil er dyktige, men de mest kjente serieskaperne i samme tradisjon er bare bedre: Hergé er bedre på historiefortelling, Franquins, Uderzos og Janrys tegninger har mer snert, og den før nevnte Goscinny er en bedre humorist. Samtidig er serien for ulik de mer realistiske og hardkokte europeiske westernseriene til å kunne konkurrere med dem, så den faller litt mellom to stoler.

Men den var i alle fall sånn passe populær i Norge en veldig lang stund. Til glede for gamle lesere (nye også, forsåvidt) inneholder denne boka likevel kun historier som ikke har vært utgitt på norsk før. Således skiller den seg ut fra Sprint 1981-1983 (som Zoom/Outland utgir samtidig), selv om formatet er det samme: Tre album i ett bind, pluss forord og originalforsider. Igjen er det fyldige og informative forordet ved Thierry Capezzone.

Albumene er de følgende:

«Barndomsår» (original nummerering 34) er det beste albumet i denne samlingen. Det gir oss innblikk i Blutch’ fortid gjennom fortellingen til en klassisk western-arketype, nemlig den alkoholiserte legen. På en bar møter Chesterfield den aldrende Doc Harding, en mann som en gang prøvde å være en farsfigur for Blutch. Historien er smart oppbygget, rik på karakter og akkurat passe sentimental. Et lite problem er det likevel at vi aldri får vite hvorfor Harding begynte å drikke. Han sier bokstavelig talt bare at det var «av en eller annen grunn». Det kan virke som flisespikkeri, men ettersom Hardings alkoholisme er så sentral i historien, synes jeg at Cauvin godt kunne tatt på seg bryet med å forklare den litt bedre.

«Kaptein Nepel» (o.n. 35) er interessant, fordi den berører noen brennbare politiske tema som virker mer aktuelle enn noen sinne akkurat nå. Utgangspunktet er at Chesterfield og Blutch får i oppgave på eskortere den egenrådige kaptein Nepel til Fort Bow, der han skal vikariere for fortets kommandør. Det første Nepel gjør idet han overtar kommandoen, er å jage ut indianerne som er på besøk, og nekte dem adgang igjen. Deretter sier han opp og forviser alle andre ikke-hvite som holder til ved fortet. Og hvis du ikke skjønner den politiske allegorien ennå, prøv å lese navnet Nepel baklengs.

Nettopp. Nepel er en høyst usubtil politiske karikatur på nivå med Perry Camby fra Lucky Luke-albumet «Mannen fra Washington», og i tråd med dette gir historien selvsagt et enkelt bilde av konflikten, og tar tydelig parti. Men det forekommer noen veldig beskjedne forsøk på å være nyansert: den endelige moralen kan oppsummeres med: «å være inkluderende, men streng, er det beste», og Nepel selv får lov til å komme med et klassisk «Jeg er ikke rasist, men…»-forsvar:

«Quantrill» (o.n. 36) er på en og samme tid både den mest seriøse og den mest farseaktige historien i boka. Utgangspunktet er en historisk hendelse, massakren i Lawrence, Kansas, som ble utført av geriljabanden til sørstatspatrioten William Quantrill. Av de tre historiene er dette den eneste som direkte involverer den amerikanske borgerkrigen (perioden da handlingen i «Blåjakkene» er ment å foregå). Et av bandemedlemmene blir tatt til fange, og Chesterfield og Blutch får i oppdrag å la ham «rømme», og føre dem til banden. Utgangspunktet er veldig godt; i scenen fra Lawrence får vi attpåtil se mennesker blir drep – et dristig grep i en familieserie. Men derfra går historien for mye i sirkler, og de humoristiske innslagene er preget av gjentakelser.


Akkurat denne scenen er faktisk veldig morsom. Blutch vil neiggu ikke ha det på seg at han er modig…

Blåjakkene
Av Raoul Cauvin og Willy Lambril
Oversatt av Olivia Tångring
Forord av Thierry Capezzone
299 kr (butikk)
150 sider
Zoom Forlag/Outland

Les også:
Anmeldelse av Sprint 1981-1983

divider
  Textile Hjelp

<- Eldre | Nyere ->

Siste kommentarer
Trond Sätre (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
håkon strand (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
Jostein Hansen (TEGNESERIER SOM SAKPROSA)
IpComics (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Bjoulv (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Thomas Askjellerud (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Jostein Hansen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Paul Andreas Jonassen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)