ÅPENT BREV TIL HEKSEJEGERNE (30.08.06 )
”Tegneserietøsene” er overskriften på en artikkel av Morten Harper i Dagens Næringsliv torsdag 24. august. Harper har lest en feministisk artikkel fra det danske tidsskriftet Kulturo, forfattet av Karin Lindgård og Helle Strandgaard Jensen, og gjengir deler av den i sin artikkel. Essensen i artikkelen synes å være at jentene i tegneserien W.I.T.C.H. er sexobjekter. Dessverre har ikke Harper til hensikt å drøfte Lindgård/Jensens påstander kritisk, men heller å stryke paranoide feminister etter hårene og understreke hvor enig han er.
”Heksejentenes krefter demoniseres, og kroppen seksualiseres” blir Lindgård/Jensen parafrasert på. Noen nærmere forklaring på anklagen om ”demonisering” får vi ikke, men anklagen er vel inspirert av navnet ”witch”, enda det framgår av serien av dette bare er et kjælenavn. I serien egen terminologi omtales de konsekvent som ”voktere”, og har fått kreftene sine fra et råd av kosmiske halvguder fra parallelle virkeligheter. En slik sammenblanding av fantasy og science fiction-elementer har svært lite med tradisjonell okkultisme å gjøre. Om noe så minner det om f. eks. Fantastic Four, der kosmiske halvguder og reiser til fremmede verdener har vært tilbakevendende tema i 40 år. Et påfallende trekk med Fantastic Four er forresten at kreftene deres hermer etter de fire grunnelementene. I alle fall er det ikke unikt i sci-fi/fantasy-sammenheng at overnaturlige krefter er knyttet til grunnelementene. Derfor er jeg ikke enig i påstanden om at W.I.T.C.H.-kreftenes forankring i naturkreftene ”utgjør et stereotypt syn på kvinner som naturnære og preget av følelser og intuisjon”.
Men det kan virke som om det fysiologiske er en hovedsak. Blant annet blir det påpekt: ”Når jentene blir til hekser, skjer det også en markant [nåvel…] forandring i utseendet; de får større bryster, lengre lemmer og er mer lettkledde. Dette kan leses som en førpubertal drøm om å bli voksen, men det begrunner ikke den klisjémessig seksualiseringen”. Her kan jeg gi Lindgård/Jensen delvis rett. Selvsagt uttrykker dette en førpubertal drøm om å bli voksen, akkurat som for gutter når de leser om mannlige superhelter. Men hvis W.I.T.C.H. uttrykker klisjémessig seksualisering, så gjelder det også for mannlige superhelter. Lindgård/Jensen tar feil hvis de tror mannlige superhelters muskelbygging nødvendigvis er et konkret utrykk for kreftene deres – hvilket de antyder. Muskler er også et uttrykk for generell maskulinitet. Ta en klassisk superheltfigur som Green Lantern: Han får kreftene sine fra kraftringen, et kosmisk våpen som gjør alt arbeidet. Rå styrke er overflødig. Likevel er alle menn som tar Green Lantern-identiteten, muskuløse.
Ja, W.I.T.C.H.-jentene blir høyere og mer lettkledde (selv om det er individuelle forskjeller på hvor mye jentenes klesdrakt skjuler), og… jo, brystene deres blir visst litt større. Men jeg måtte se nøye etter, og det oppfordrer jeg også Harper til å gjøre. Synes han virkelig at jentenes bryster er unaturlig store? Eller at de blir framhevet mistenkelig mye? Undertegnede leser W.I.T.C.H. bare i småformat – pocketbøker – men det er neppe grunnen til at jeg ikke ser suggestivt store kurver. Poenget med forvandlingen er at jentene blir gjort ”voksne”, og voksne kvinner har større bryster enn tenåringsjenter. Hva er det Lindgård/Jensen og Harper egentlig er bekymret for? At gamle griser skal bli tente av å lese W.I.T.C.H.? Da måtte de i så fall ha et Lolita-kompleks; den tradisjonelle action/superheltinne er langt bedre egnet til å hisse opp mannlige lesere. Den typiske W.I.T.C.H.-leser er en ung jente. Så da er det kanskje eventuell negativ påvirkning man bekymrer seg for? Men å tegne kvinner med bryster er ikke i seg selv det samme som å fordre et unaturlig kvinneideal. Det skal litt mer til for å skape silikonhysteri. Riktignok anklager ikke Lindgård/Jensen W.I.T.C.H. rett ut for å skape silikonhysteri, men de blir sitert direkte på følgende uttalelse: ”Men kan noen komme med en rimelig forklaring på at makten over ilden skal bo i en d-skål?” Du kunne like gjerne spørre hvorfor ildens makt skulle bo i en sixpack-brystkasse, slik som i Fantastic Four.
Men Harper står på sitt. Han fortsetter artikkelen med å anmelde ”Shanna”, et album tegnet av og for menn som liker å fantasere om virkelig sexy, lettkledde og barmfagre actionheltinner. Han konkluderer med at denne serien er harmløs nok fordi den er så ærlig i sin spekulativhet. Mens på den andre siden ”W.I.T.C.H. er adskillig mer tvilsom, ikke minst på grunn av den unge målgruppen”. Her er det særlig ordet ”adskillig” som sårer, selv om det er en naturlig oppfølging av det Harper skriver innledningsvis i artikkelen: ”Både de unge heksene og amasonekvinnen Shanna har en lik adferd og hevder seg etter de samme standardene som de mannlige serieheltene men har gjennomgående et mer utfordrende utseende, og er gjenstand for en mer spekulativ og seksualisert bildelegging”. Vel jeg har allerede sagt hva jeg mener om likheten mellom W.I.T.C.H. og mannlige superhelter. Men hvis Harper virkelig mener at Will Vandoms kroppsbygging og påkledning har så klare likhetstrekk med Shannas, sier det mer om gangsynet hans enn om noen av seriene.
Pussig nok nevner ikke artikkelen den ene fysiologiske innvendingen mot W.I.T.C.H. som burde vært mest innlysende: de er påfallende tynne. Hvis Lindgård/Jensen hadde anklaget W.I.T.C.H. for å oppfordre til anoreksi, ville jeg nølt med å ta til motmæle. Slankeshysteri hos unge jenter er et alvorlig problem, og du skulle tro feminister ville vært litt mer opptatt av det enn av å måle W.I.T.C.H.-byster.
Jeg synes det er beklagelig at når serieentusiasten Harper først skal uttale seg offentlig om W.I.T.C.H. – og det i en toneangivende dagsavis – har han ikke annet å komme med enn kritikk som, i motsetning til jentenes bryster, går ut over naturlige proporsjoner. Hvorfor snakker ingen om denne seriens positive betydning? Før W.I.T.C.H var jenteserier en begredelig affære. Det handlet om hester og romantikk, hester og romantikk. Tegningene var flate, pregløse og uspennende, produsert av en hær med anonyme og likegyldige fabrikktegnere (se også: krigsserier). Og de var i ferd med å forsvinne ut av markedet uansett. W.I.T.C.H., med sin blanding av fantasy, superhelter, romantisk komedie og såpeopera (fortellermessig) og manga og Disney (tegnemessig), skapte en ny og spennende mal for jenteserier. En mal for å lage jenteserier med reelt innhold – og med en PLAN. Akkurat det er kanskje det mest imponerende med W.I.T.C.H – Serien er særdeles nøye med kontinuiteten; den forventer at leseren har oversikt, ikke bare fra et nummer til det neste, men fra årgang til årgang. Tidligere var kontinuitet bare noe som innbitte (mannlige) serienerder brydde seg om. Serieforfattere som ville tekkes norske lesere skulle helst late som alle tidligere historier ikke hadde skjedd. W.I.T.C.H har gjort kontinuiteten stueren, i tillegg til å gjøre jenteserier til en reell maktfaktor i tegneseriebransjen.
Og det beste av alt – knapt en hest i sikte!
ROMPAVER I SPAGHETTI-MANGASTIL <- Eldre | Nyere -> TRIPPEL DOSE MED LIEN
Jeg har ikke lest noen av de andre innleggene i debatten, men derimot har jeg lest W.I.T.C.H. siden starten. På nettsiden til “Kulturo” (www.kulturo.dk), finner jeg at Harper har referert til nummer 22, som er et temanummer om tegneserier. Så vidt jeg kan lese av omtalen på websidene der, handler artikkelen om “Girl Power” i serien W.I.T.C.H., noe som kan virke som et fornuftig utgangspunkt. Jeg har vanskelig for å tro at denne var like negativ som Harper har fremstilt den, ettersom serien formidler mange positive verdier og har gode rollemodeller for jenter, som er helter uten å være “perfekte”.
Denne serien, sammen med kopien “Winx Club”, har gjort at flere unge jenter leser og er opptatt av tegneserier enn for ganske få år siden. Også Manga-serier fra Japan har en positiv virkning her, men for litt eldre jenter, ettersom de færreste er kommet ut i Norge enda. I tillegg har vi også serier som “Tommy og Tigeren” og “Nemi” som leses av mange jenter som har vokst fra da andre seriene.
I W.I.T.C.H. får jentene heltinner som ikke bare tenker på kjærester, men også driver med andre ting på fritiden, som svømming, skøyter og dansing. I tillegg er jentene tøffe og greier å hamle opp med alskens skumle vesener på egen hånd, ofte ved at de står sammen mot disse.
At de endrer fasong når de er voktere, er et trekk som nok er hentet fra manga- og anime-serier som “Sailor Moon”, som er ganske populær over store deler av Europa. Det samme er grunnformen til personene, men med en frisk og moderne fargelegging som gjør bladene mer tiltalende for vestlige lesere.
Fra samme kilde er nok historieoppbyggingen hentet, med historier som spenner over lengre perioder og som lar personene i seriene utvikle seg over tid, gjerne over flere år. Men dette er også en serie som mange vokser fra i løpet av få år, den største lesergruppen er jenter fra 2-5 klasse. Jeg håper at disse fortsetter å lese andre serier!
— Frank Flæsland 30. August 2006, 23:08 #