EN SLAGS GJENFØDELSE (16.07.08 )
Spider-Man nr. 7/2008 introduserer leserne for den ”nyklassiske” Spider-Man
Etter at jeg kom med en lang utredning om Spider-Man nr. 6/2008, virker det naturlig å følge det opp med en anmeldelse av nr. 7/2008, hvor vi for alvor får se resultatet av ”nullstillingen” som fant sted i sist nummer.
Endringene som Spider-Man gjennomgår her kan sammenliknes med John Byrnes nullstilling av Supermann i 1986. Bare med den viktige forskjellen at i Supermanns tilfelle ble hele DC Comics’ superheltunivers reversert fullstendig, så det måtte bygges opp fra bunnen igjen. Marvel prøver seg derimot på en pose-og-sekk-strategi som går ut på det følgende: Djevelen har fjernet Peters og Mary Janes ekteskap, inkludert alles minner om det, fra eksistensen. Men resten av Spider-Mans kontinuiteten er som før. Tanken er selvsagt problematisk: I 20 år var Peters ekteskap med Mary Jane en sentral faktor i tegneserien. Så godt som alle hendelser i serien ble nødvendigvis påvirket av dette forholdet på en eller annen måte. Når denne detaljen brått er strøket fullstendig fra kontinuiteten, uthuler det kontinuiteten fullstendig.
Forvirringen blir ikke mindre av at Peter fortsatt har bakgrunn som naturfaglærer (en jobb han kun har hatt de senere årene), og at identiteten hans er hemmelig igjen. Det sistnevnte er selvsagt praktisk, ettersom det var en dum ide å gjøre identiteten hans offentlig kjent i utgangspunktet. Men det var vel ikke en del av avtalen? Vi får til og med høre at absolutt ingen vet om den hemmelige identiteten hans lenger, heller ikke de som visste om den før offentliggjørelsen. Tjue års kontinuitet er klusset til såpass grundig at den er hinsides forklaring, og Djevelen er bokstavelig talt i detaljene. Jeg har derfor kommet til det beste utgangspunktet å ha når du skal lese disse nye Spider-Manhistoriene er å late som om:
a) Peter og Mary Jane nettopp er ferdige med en opprivende skilsmissesak som endte med at Mary Jane fikk absolutt alt.
b) Serien har startet fullstendig fra bunnen igjen, akkurat som med Supermann i 1986.
Når så mye er brakt på det rene, la oss se hva ”nye” Spider-Man har å by på.
Vel, det begynner bra. I dette nummeret er hovedvekta lagt på en gangsterhistorie av Dan Slott. Som manusforfatter er Slott verken utfordrende eller særlig original, men han er svært flink til å skrive underholdende superhelthistorier med vekt på spenning og humor. Akkurat den typen forfatter Marvel trenger hvis de vil at Spider-Mans ansiktsløfting skal fungere. Historien er tegnet av Steve McNiven, som har ganske nyanserik og realistisk strek. Han var sist å se som tegner av ”Civil War”
Historien er som følger: Grunnet begivenhetene i nettopp ”Civil War” er Spider-Man ettersøkt for å være et uregistrert supervesen, og Peter Parker måtte derfor oppgi Spider-Manidentiteten. Men etter flere måneder uten Spider-Man har Peter ennå ikke fått skikkelig orden på livet sitt, og nå ser det ut til at en opptrappende gangsterkrig skal tvinge ham til å iføre seg drakta igjen. Vi går mot en tilbakevending til den klassiske status quo, der Peter kommer til å leve av å selge Spider-Manbilder til Daily Bugle. Uten regelmessig forsyning av disse bildene er Bugle i ferd med å gå konk, en kjensgjerning som J. Jonah Jameson selvsagt nekter å ta inn over seg. Dessuten introduseres vi for en håndfull nye bifigurer, og en ny skurk, Mr. Negative.
Slott greier å gjenintrodusere det gamle konseptet på en grei og underholdende måte. På mange måter er dette virkelig som å gå tjue år tilbake i tid. Alle de viktigste elementene fra gamle dager er gjenintrodusert: Spider-Mans alenegang, Daily Bugle, mafiaen, de tørre vitser og pengeproblemene. Det var ganske enkelt gøy å lese Spider-Man denne måneden, og det er i grunnen lenge siden jeg har kunnet si det nå.
På coveret informerer Schibsted om at dette er en ”perfekt start for nye lesere”. Vel, de kan stå inne for det de lover her, for dette er virkelig et utmerket sted for nye (og gamle frafalne) lesere å ta opp tråden. Men jeg skulle ønske Schibsted ville formidle dette budskapet litt tydeligere. Kunne de virkelig ikke avse en reklameside i månedens M, for eksempel?
Spider-Man 7/2008
52 sider
Kr. 39,50
Schibsted forlag
TOTALT SPY? <- Eldre | Nyere -> RED SONJA TIL NORGE
God anmeldelse og som en gammel (startet å lese Spider-Man når bladet først kom til Norge og ennå het Edderkoppen) frafallen leser må jeg innrømme at dette var storartet lesing og at jeg kommer til å fortsette å plukke opp denne serien. Schibsted fortjener skryt for at de hoppet over en rekke historier og i stedet valgte å fokusere på å nå den treffende beskrivelsen du ga, den “nyklassiske” Spider-Man.
— Kjetil Fjell 18. July 2008, 13:23 #
Det dette (og de fleste andre superheltutgivelser i USA) ikke greier å gjøre når de skal være “retro”-serier, er å fortelle en historie i løpet av ett blad, noe som var typisk i de gamle heftene. Om ikke alle de ulike trådene ble nøstet opp, man fikk likevel en slags avslutning på hvert nummers historie, ikke disse uttværede historiene som dagens forteller absolutt må lage.
Slikt sett er vel Spider-man Kids det bladet som kommer nærmest den gamle stilen, her får du både en og to historier i hvert nummer, og selv der historiene fortsetter blir hver del mer eller mindre frittstående.
Jeg hadde tenkt å foreslå lett sommerlektyre for Serienetts lesere, men de fleste action-seriene som er ute nå lider av fortsettelses-syndromet. Dvs. av en leser ikke kan plukke opp ett av disse og får en hel historie. Dette gjelder også “humor”-blader som Nemi og Tommy og Tigeren, som begge har lengre fortsettelses-serier i bladene (Fables og Bone). Selv om det er bra serier, er det ikke bare å hoppe inn midt i en sekvens av disse, på samme måte som neste nr. av Spider-Man ikke vil være en god begynnelse for nye lesere.
Det er mulig at jeg er litt pessimistisk, men jeg tror at norske forlag enten må lage større numre, eller finne noen kortere historier å bryte opp de lange sekvensene med. Kanskje som en variant av det de gjør i Conan, der du får en klassisk historie i tillegg til de moderne?
— Frank Flæsland 24. July 2008, 18:55 #
Godt innspill fra FF.
Hva med nummereringen av de amerikanske Spider-Man bladene? Det nærmer seg nå seg 550 utgivelser av hovedserien Amazing Spider-Man.
Men da man startet Vol. 2 i 1998 begynte et nytt system med start fra nummer 1 (eller 0). Det er tydeligvis fraveket nå, og den nye restarten ser heller ikke til å få noen ny nummerering?
Hva sier Marvel-ekspertisen om disse forhold og hvilket nummersystem er mest hensiktsmessig i denne sammenheng?
— jostein hansen 3. August 2008, 10:01 #
Det er mer oversiktlig med en fortløpende nummerering. Det er ikke tvil om hvilket blad vi snakker om når vi sier Spiderman nr. 520. Men jeg er enig i at altfor mange superserier ligner altfor mye på tv-serier som fortsetter og fortsetter uten å nøste opp trådene. Har dere sett fjernsynserien Prison Break. Den handler om en gjeng som rømmer fra fengselet i sesong en, to, tre osv. og det fortsetter de med til alle seerne har gitt opp å følge med. Fjernsynserien 24 er noe bedre da den har en oppsummering etter 24 episoder, men jeg hadde bedre likt om den het 12, 6, eller 3.
— Øyvind B 3. August 2008, 10:17 #
Er det virkelig så lenge siden Spider-Man ble anmeldt her på Serienett? Hmm…
I mellomtiden har jeg skaffet meg samlingen “A Day In the Life” med Peter Parker, Spider-Man, fra 2001. Noen som kjenner til om heftene herfra (Webspinners: Tales of Spider-Man, Peter Parker: Spider-Man) også er utgitt på norsk?
— jostein hansen 5. February 2009, 10:01 #
Hvem har satt seg inn i Spider-Mans spesielle dag?
— Jostein Hansen 6. February 2009, 18:44 #
Jeg tror ikke dette har vært på norsk. Stort sett har det vært hovedheftene (Amazing o.l.) som har vært utgitt de senere årene (etter Byrnes “Year one” historie). Det har vært et par kortere historier, men jeg mener de var fra annuals eller parodihefter (Peter Porker…).
— Frank Flæsland 6. February 2009, 21:56 #
Noen av episodene fra “A Day In the Life” kom på norsk i Spider-Man fra 2002, så er det sagt. Vel verd å få med seg.
Så over til “gjenfødelsen” av klassiske Spider-Man og “Brand New Day”, siden begynnelsen til denne “DAGEN” kommer i en samleutgave fra Schibsted i år. Figuren Spider-Man runder 50 år og det er mange spennende linker å følge opp. Først og fremst må “Brand New Day” gåes nærmere etter i sømmene. Ble denne “DAGEN” så mye lysere og morsommere enn tiden før ekteskapet med Mary Jane ble annulert? Har ikke mange av de etterfølgende historiene fulgt i samme gate, litt mørke og dystre fortellinger og kriser etterfulgt av nye kriser for Peter Parker alias nabolagets vennlige nettspinner? Hva var egentlig poenget med “nyklassiske” Spider-Man, bortsett fra å lage underholdende, fengslende og ettertenksomme psykologiske dramaer fra Marveluniverset?
— jostein hansen 2. April 2012, 13:07 #