WESTERN SOM HOLDER (25.07.06 )
Den nye Blueberry-bokserien girer opp i bind 2. Tre klassiske og gode album med westerntegneserier er samlet i boken, som kan by på bedre underholdning enn bind 1.
Av: Kristian Hellesund
Det begynte forsiktig i første bind av bokserien ”Legenden om Blueberry” fra Egmont Serieforlaget. I “Ungdom og borgerkrig” satte forlaget på trykk Blueberry-historier som kronologisk sett foregår før hendelsene i det aller første albumet ”Fort Navajo”. Bind 2 begynner med nettopp dette albumet, og her er Jean Charlier (manus) og Jean Giraud (tegning) i storform. Giraud er en mestertegner, og Charlier visste hvordan han kunne skape spenning, stemninger og driv i en handling. Boken gjengir i tillegg albumene “Torden i vest” og “Ensomme ørn”, som fortsetter historien fra ”Fort Navajo”. De holder begge den samme høye standarden som ”Fort Navajo”.
Andre bind av “Legenden om Blueberry” er enda et praktverk med den franskproduserte westerntegneserien. Med interessant bakgrunnsstoff om både Blueberry og indianerhøvdingen Cochise er også det redaksjonelle satt i høysetet. Utgivelsen kan også by på ny fargelegging og ny oversettelse i forhold til SEMICs norske utgivelser av de tre albumene fra 1988 og 1989. Denne anmelder har ikke franskkunnskaper til å si noe om oversettelsen, men fargeleggingen fungerte bedre i SEMIC-utgivelsene. I “Legenden om Blueberry” er for eksempel “Fort Navajo” svært preget av jordfarger i forhold til den forrige utgaven. I tillegg er håndtekstingen i SEMIC-albumet bedre å lese enn bobleteksten i den nye boken. Like fullt er dette en utmerket utgivelse. Blueberry er og blir en av de beste westerntegneseriene, og denne boken kan by på tre av de bedre albumene med westernhelten. Her er det action så det holder med stor spenning, indianere på krigsstien, blåjakkeoffiserer med general Custer-tendenser og en og annen skarp Blueberry-kommentar. Det er bare så synd at historien ikke avsluttes før i neste bind av “Legenden om Blueberry”...
Legenden om Blueberry 2: Fort Navajo
ISBN 82-429-2903-3
164 sider
349 kroner
Egmont Serieforlaget
MESTERENS KLASSIKER <- Eldre | Nyere -> POWERS INNTAR NETTET
“Ny” fargelegging av klassikere.
Dette er et problem som man stadig vekk ser eksempler på. De gamle seriene (1940-1980) var preget av glorete farger som mest var egnet for å skape spektakulære bilder og vekke oppmerksomhet hos unge lesere.
Perioden 1980-2000 var preget av eksperimentering med digitale paletter som ga et utall muligheter og farger, også det man kaller “naturalistisk” palett.
Når man erstatter primærfargene med naturfarger, overganger m.m. får man et helt annet bilde enn det opprinnelige vi kjenner så godt fra tidligere.
I tillegg må man stille seg spørsmålet: er det slik de opprinnelige skaperne ville ha gjort det (hvis de hadde hatt muligheten)?
Eller har man endret på et opphavsbeskyttet produkt?
Er det ikke slik at skaperne jobbet med og for de mulighetene som fantes i øyeblikket, og ville ha gjort det nokså annerledes hvis andre produksjonsprosesser var tilgjengelige?
Diskusjonen om dette kan jo bli interessant, nå som Carl Barks samlede verker sendes ut i refargelagt utgave.
Det finnes eksempler på andre klassikse serier som blir overhalt, men jeg kommer ikke på noen i farten…
Jeg husker stormen som oppsto da man sendte ut en fargelagt versjon av Fritz Langs METROPOLIS en gang på åttitallet, komplett med musikk av Moroder og Queen. Av en eller annen grunn er det ingen som oppsøker den versjonen igjen, oroginalen; stum og s/h, er stadig den som gjelder.
— Spacedog 26. July 2006, 09:19 #
Hvor ny er egentlig fargeleggingen i det andre Blueberry-bindet i forhold til tidligere utgitte versjoner av disse historiene på norsk?
— jostein hansen 20. August 2006, 20:36 #
Ifølge http://www.bedetheque.com/serie-1-BD-Blueberry.html har Claudine Blanc-Dumont nyfarvelagt de gamle album. Hun har også farvelagt mandens album med Blueberrys unge år.
Er det mon hendes farvelægning, der anvendes i bogen?
— Benadikt 17. April 2007, 23:37 #