EDEL ÅRGANGSTEORI (22.11.06 )
Jon Gisles ”Donaldismen” er en Disney-klassiker til glede for nye, men i enda større grad for gamle lesere.
Av: Trond Sætre
Jon Gisles ”Donaldismen” fra 1973 er en ekte klassiker i den obskure sjangeren som vi kan kalle faglitteratur om tegneserier. Boka var ment å være en parodi på den tidens tunge og innadvendte forskningsteori, men er så underholdende og velskrevet at den har fått en verdi langt ut over dette.
Selv om ”Donaldismen” ble en kultfavoritt, har den aldri kommet ut i nye opplag før nå. Og som Gisle påpeker i det nye forordet, bibliotekenes eksemplarer blir påfallende ofte stjålet. Gamle eksemplarer er nesten ikke å oppdrive lenger.
Mye spenning var knyttet til denne relanseringen, ikke minst til spørsmålet om hvilke endringer og tilføyelser Gisle ville gjøre. Svaret er: Svært få. Han har lagt til et nytt forord, et nytt etterord, noen få tilføyelser til kapittelet om ”Kvinner i donaldismen”, og et helt nytt kapittel om lov og rett i Andeby. Sistnevnte kapittel ser bort fra alle historier utgitt etter 1973, og er således kronologisk på samme sted som originalteksten. I forordet prøver Gisle å besvare det uunngåelige spørsmålet om hvorfor han ikke vil ta hensyn til noen historier fra de siste 33 årene:
Hvis du er en skikkelig sekstiåtter (og det var leserne av førsteutgaven), kan du jo lukke øynene og prøve å danne deg et visuelt bilde av hva som er skjedd siden 1973. Hva ser du da? Ganske riktig: Du ser et stort, rundt tomrom.
Og det er nettopp hva Gisle gjør – han lukker øynene. Jeg forstår det. Først og fremst ville Gisle og forleggerne hans gjøre den opprinnelige ”Donaldismen” allment tilgjengelig igjen. Nøkkelordet er nostalgi. Gisle tillater seg å kommentere donaldistbevegelsens utvikling gjennom tiårene, men står ellers bom fast i 1973, da første opplag kom ut. Hvis Gisle skulle oppdatert boka, ville det innebåret en til dels betydelig omskriving. Blant annet ville kapittelet om sex og familiestruktur i Andeby sett helt annerledes ut. I dag er det faktisk tillatt for barn i Andeby å ha foreldre, og noen ganger hender det at de bor under samme tak også! Slike ting var utenkelig i 1973.
Så det vi får her er et gjensyn med klassisk teori, underholdende like mye for sin egen del som for å forstå noe av det andebyske (Gisles eget adjektiv) samfunn. Det nye kapittelet om lov og rett i Andeby er som sagt skrevet i 1973-utgavens ånd, og her kommer juristen Jon Gisle til sin rett (han er fungerende dommer) ved at han påpeker grunnleggende mangler i Andebys lovverk. Særlig den klassiske historien om gullhjelmen har inspirert til kapittelet, og Gisle konstaterer med juridisk undring at lover og erstatningskrav aldri blir foreldet i Andeby.
For yngre lesere vil nok denne boka føles en smule anakronistisk i skildringen av Donalds univers. Selv befinner jeg meg i en mellomstilling, da jeg leste boka tidlig på 90-tallet (Jeg leverte den tilbake til biblioteket igjen etterpå, æresord.) Men de elegante og vittige kommentarene holder seg like godt ennå, og den parodiske grunntonen kommer aldri i veien for forfatterens kjærlighet til stoffet. Alle, uansett alder, som noen gang har diskutert detaljer ved Donald Ducks univers vil kjenne seg igjen.
Jeg hadde gjerne sett at noen skrev en ”Donaldismen 2”, men det må ikke nødvendigvis være Jon Gisle. Han skylder oss ikke det; han har for lengst levert bautaen i norsk tegneserieteori.
DONALD-NORGESMESTER KÅRET <- Eldre | Nyere -> WESTWIND LANSERER NYTT ALBUM
jeg liker donal duck
— badrya 12. November 2009, 14:22 #