ANMELDEREN MÅ KRYPE TIL KORSET (10.11.07 )
Da Serienett-redaktøren overrakte samlebok 9 i bokserien Illustrerte Klassikere for anmeldelse, greide jeg ikke å undertrykke et “mmmmf.. kan ikke noen andre ta denne?” mens jeg bladdde pliktskyldigst gjennom det jeg trodde ville være en like svak utgave som den jeg anmeldte sist; Bok 7.
Stor var min forbauselse da jeg så tydelige forbedringer fra forrige gang, og det beviser tydelig hvor ujevne heftene i Illustrerte Klassikere kunne være. Denne gang inneholder boken 4 vidt forskjellige og rimelig gode fortellinger.
Jeg tar også tilbake mine tidligere påstander om at IK-produksjonen eksisterte i sitt eget Gilberton-univers, der alle regler for god seriekunst var forlatt og ingen påvirkning fra samtidige mestere kunne spores. I denne boken finner jeg tydelige referanser til EC Comics, selve kvalitetsprodusenten fremfor noen på 50-tallet.
Boken er, som vanlig, rikt forsynt med leksikalsk materiale om forfatter/bok som ligger til grunn for bearbeidelsen, samt grundig behandling av serieutgivelsen(e), både i USA og i Norge. Ellers er nytrykket basert på de norske originalene (hefte 33-36 i serien), med fargefeil og andre sjarmerende særegenheter som preget den tidas blader. Papiret er selvsagt av “moderne” art, ellers er dette identisk materiale, helt ned til annonser for samlepermer m.m.
Hva blir vi så presentert for i denne boken? Jo, 2 steinklassikere innen moderne eventyrlitteratur, et sedvanlig kostymedrama som IK hadde mange av, og en særdeles godt illustrert guttebok-historie.
IK33: “Under to flagg” – kostymedrama med høye hatter og vide kjoler, sjalusi, forelskelse og lidenskap. Utvelgelsen av bøker som ble “behandlet” til Illustrerte Klassikere er en historie for seg selv, og en ting er sikkert; på 1950-tallet var nok mange av disse 1800-talls romansene fra europeisk miljø sannsynligvis nokså passé både for lesere i USA og Norge. Denne bearbeidelsen er både teksttung og billedrik og burde gi god innsikt i denne tidens bestsellere. For serieinteresserte kan det være verdt å nevne at tegninger og fortellerteknikk er av rimelig god kvalitet, her brukes f.eks. rutedesign, lys/skygge og veksling mellom nær- og oversiktsbilder godt for å skape driv i en kompleks historie. Selv om det er – som vanlig – mye snakkende hoder – det er tross alt en roman vi har for oss – er det rimelig bra utført. Og innimellom ser jeg faktisk påvirkning fra EC Comics, denne ruten, f.eks.
kunne ha vært tegnet av Bill Elder eller Harvey Kurtzmann!
IK34: Tidsmaskinen” – science fiction fra øverste hylle, også rimelig bra bearbeidet, med et par skjønnhetsfeil. I Lou Camerons strek har det blitt en spenstig historie, der bruk av synsvinkler, farger, lys og skygge gjør dette til en visuell grei underholdning, ikke tilbake for andre action/SF-tegneserier fra tilsvarende epoke. Manuset er det verre med, og en stadig “Jeg” fortellerstemme gjør det motsatte av det den burde: den fjerner oss fra hovedpersonens dramatiske historie. “Jeg” – tidsfareren – blir bare en observatør. Tegningene er gode, som sagt, selv om Morlocksene burde vært en anelse mer skremmende som de undergrunnsuhyrer de er. Og slutten er svak; de som ikke kjente boken fra før måtte ha undret seg over den brå og upersonlige avslutningen.
IK35: “Den lille villmannen” er bokens store overraskelse. Med en slik tittel er det forståelig at jeg aldri forsøkte å få fatt i dette heftet da det kom ut første gang – men tegneserien er absolutt blant det bedre som IK har utgitt gjennom tidene. Tegningene og sidedesign smeller imot oss med en utypisk høy kvalitet som får oss til å stusse – dette var da veldig ULIKT – (altså bedre!) vanlige IK-blader? Svaret gir seg selv når vi ser hvem som har tegnet F. Marryats guttebokeventyr: selveste George “Aces High” Evans fra EC Comics sin senere periode. Evans var fly-illustratøren fremfor noen, og hans vidåpne, elegante stil påvirket senere samtidige som Reed Crandall og Al Williamson. Dette er altså tegneseriekunst på høyt nivå. Den forsiktige, men samtidig stødige streken og en like forsiktig fargelegging gjør denne historien til et kvalitetsmessig høydepunkt i IK-serien så langt.
IK36: “Jorden rundt på 80 dager” – keiseren av guttebøker, på linje med “En verdensomseiling under havet” og “Kong Salomos miner”. Dette er det eneste bladet fra denne boken jeg hadde, og jeg husker fremdeles mine første inntrykk herfra. Passepartouts spydlignende kinnskjegg ser like dumme ut fremdeles, og den überglorete fargeleggingen kommer som et sjokk etter det foregående heftets duse og snille farger. Tegningene i denne utgaven er også på det sedvanlig lave IK-nivået, med stivbeinte illustrasjoner og kjedelige sider. Fortellingens to action-høydepunkt; Aoudas redning og indianerangrepet er rimelig bra skildret, men ellers er historien nesten ødelagt av stive tegninger og snakkende hoder. Der Evans har laget en TEGNESERIE har Henry Kiefer laget en illustrert fortelling – og forskjellen er enorm. Derfor er nok denne historien kanskje bokens svakeste. Men Jules Verne er jo enorm, og det drar opp!
Jeg er fremdeles ikke sikker på hvem disse bøkene er beregnet på. men skjønner at det finnes et samler/nostalgimarked for denne typen seriebøker. Og skal man først kjøpe en Illustrert Klasiker-bok er neimen ikke #9 den verste å skaffe seg…
Illustrerte Klassikere bind 9
ISBN 978-82-429-3139-9
224 sider
349 kroner
Egmont Serieforlaget
VILL MAGI I BYEN HEATHERFIELD <- Eldre | Nyere -> VENDEPUNKTET