-FLÅKLYPA BEST OGSÅ I ÅR ( 5.12.08 )
Serienetts Arild Wærness har nok en gang kåret årets beste julehefter for NRK. Vinneren i kåringen ble i år som i fjor Flåklypa – tegneserien basert på figurene til Kjell Aukrust.
Denne uken har Arild Wærness tatt for seg årets julehefter for NRK Radio. I både Norgesglasset på NRK P1 og NRK Hordaland har tegneseriekjenneren vurdert juleheftene, og nå er vinneren kåret. Det ble seier til Flåklypa jula 2008 av Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen, der Kjell Aukrusts figurer står i sentrum.
-Alt er gjennomført med stil, teikningar, tekst og historie. Fabelaktig! oppsummerer Wærness overfor NRK P1.
Andreplass til Kollektivet i kåringen til NRK P1.
Det er andre år på rad at Flåklypa går ut som vinner i NRK Radios kåring. I toppen var det flere norske utgivelser. Andreplassen tok nemlig juleheftet med Kollektivet av Torbjørn Lien, mens Håkon Aasnes’ Stomperud tok fjerdeplassen. Tredjeplassen gikk til den klassiske Knoll og Tott av Harold Knerr, mens Tuss og troll ble rangert til femteplass.
Se hele listen hos NRK:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.6339080
Hør oppsummeringen av kåringen hos NRK Hordaland. Innslaget om juleheftene er i slutten av lydfilen – etter 46 minutter:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/440819
Se også Arild Wærness diskutere julehefter på Norge Rundt på NRK1:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/438624
VESLEMØY VINNER FRAM <- Eldre | Nyere -> MIRANDA OG ALVEPRINSEN IRIEL
Det har kommet noen e-postmeldinger til Serienett om Serienett er ferdig med å omtale årets julehefter etter at Arild Wærness har vært i aksjon for NRK. Svaret er nei. Det kommer flere anmeldelser av juleheftene i tiden frem mot julaften også fra andre av Serienetts anmeldere.
— Kristian Hellesund 5. December 2008, 22:26 #
I dagens Aftenposten er det en kritisk belysning av de moderne norske juleheftene vinklet mot deres distanserte og irrelevante forhold til det ikke-hvite-Norge. Det burde avføde en viktig og interessant debatt.
— Jostein Hansen 23. December 2008, 11:53 #
Viktig og interessant debatt? Eg veit ikkje. Det synast som om dei fleste “debattane” som avfødast innanfor teikneserie-Noreg vert ganske einsidige. Eit tema vert problematisert, og så, viss “sentrale” skikkelsar innanfor mediet kjem på bana i det heile, er det for å legge ballen daud og erklære det eit ikkje-tema. “Prima ei sekunda.” Eg synast sjølvsagt at der bør vere fruktbare to-sidige debattar, men kven skal lede an?
No trur eg ikkje Nemi, Pondus/Rutetid, Rex Rudi eller Kollektivet er rasistiske på den eine eller den andre måten, men dei fleste serieskaparane er vel ureflekterte i forhold til minoritetsspørsmål og andre delar av samfunns debatten. Det blir vel litt “atte det er kjipt med krig og rasisme og dyreforsøk og sånn.”
Innanfor litteratur, film, teater etc har ein mange fleire sterke personlegdomar som er utadvendte i forhold til kva dei meiner om faga sine. Men det er ein låg prosent av forfattarar som er aktive samfunnsdebattantar som har ein “naturleg” plass på kultur/debatt sidene til landets største aviser. Knut Nærum åleine fyller denne kvoten for det relativt lille seriemiljøet. Sjølv om det ikkje er i eigenskap av serieteiknar. Og på rein statistikk så er det vel litt mykje å forlange at ALLE dei “store” (dvs. mest kjende/suksessrike)skal meine noko om alt mogeleg
Det serienoreg trenger er eit ope forum som det er naturleg for alle dei forskjellige delane av miljøet å kome innom for å diskutere opent alle dei relevante temaene. Men det er vel som å gjete kattar.
Når det gjelder sjølve temaet? “ikkje-kvite” i norske seriar? Eg er eigentleg einig med artikkelforfattaren at den einaste som tek dei på alvar er Karine Haaland, men kva så. Dei fleste serieskaparar jobbar utifrå miljø og personar dei kjenner, og kjenner ein ingen afrikanarar, pakistanarar, kurdarar eller vietnamesarar så er der vel heller ikkje noko krav at ein skal skrive nyansert og innsiktsfullt om dei heller.
Vi må hugse at vi ikkje har den luksusen i vårt teikneseriemiljø at vi har forfattarar som Neil Gaiman, Grant Morrison, Garth Ennis, Warren Ellis, etc. som på ein reflektert og gjennomtenkt måte går ut og formidlar til pressen og andre i seriemiljøet kva dei synast om mediet og kva ein kan gjere i det, som er tilstrekkeleg utadvendte og kommuniserande til at dei vert rekna som samfunnsdebattantar verdt å oppsøke. Og som i sitt arbeid aktivt oppsøker og forsøker å formidle andre, ikkje-vestlege perspektiv.
Vi er ein liten bransje her i landet, utan så mange av dei verkeleg store, briljante kunstnarsjelene. Eg har framleis ikkje sett teikn til nokon åndshøvdingar i seriebransjen, skjønt der er vel kanskje nokon som har ei nominasjonsliste.
— Knut Robert Knutsen 23. December 2008, 21:39 #
No skal me og hugse på at desse serieskaparane som vert kritisert er HUMORISTAR. Alle saman. Og innan humorarbeid i alle fag (men ikkje i seriemediet?) er det akseptert å leike seg med haltepinkar, halvtullingar, blinde, brune/gule og homsar. Og andre avartar av Homo Sjukus. Tilogmed vestlendingar.
Dersom ein humorist skal ta omsut til nokre som ikkje bør humoriserast med vert ein avklypt og nøytralisert.
Så det innlegget frå journalisten fell steindaudt.
Når det gjel kunstnarsjeler med eigen kritikkprofil innan serier meiner eg at me har ein einaste: Christopher Nielsen.
— Spacedog 24. December 2008, 15:51 #
Det er vel ikke snakk om at det ikke er akseptert “å leike seg med” (mitt anførselstegn) alle de grupperingene som nevnes her. Men hvilken måte det gjøres på, det må være lov å stille spørsmålstegn ved?
God humor finnes det nesten uendelig stort rom for uten at det f.eks. skal romme noe som går direkte på ulike former for “lyte”.
Ernie er et fullgodt eksempel her på en serie som holder seg innenfor streken, eller kanskje noen har funnet at Bud Grace noen ganger trår over?
Er for øvrig Ernie årets beste julehefte?
Neste år kommer forresten et helt nytt humorblad, ikke overraskende kalt Humorparaden, der bl.a. Ernie inngår.
— jostein hansen 25. December 2008, 21:16 #
Ernie (og andre amerikanske serier) har et eget sett med regler som de må forholde seg til, med syndikater (og avisredaktører) som passer på dette. Enkelte serieskapere, som Bud Grace, B. Brethed og Frank Cho trår ofte langs med (og muligens over) disse grensene, i alle fall i originalstripene.
Norske serier har et annet sett med kjøreregler, men også et mye enklere redaksjonelt “støtteapparat”, og kan gjøre ting som ikke ville sluppet gjennom den amerikanske sensuren.
Uansett vil en tegneserie som oftest karikere ulike personer/grupperinger, et godt eksempel vil være “Günther” i Pondus, som tilfredsstiller mange av nordmenns opfatninger av tyskere (er ikke dette en form for rasisme, forresten).
Jeg har ikke lest artikkelen, men såvidt jeg kan erindre opptrer ikke sjelden eller aldri “fargede” personer i Pondus, men Frode Øverli har et par karikerte figurer i sine andre serier som “Riskhospitalet” og “Rutetid”. Disse er vel karikert på same måte som tilsvarende personer i “Lille Sprint”.
Det grelleste eksemplet på norsk kulturimperisisme jeg har sett i norske serier er vel Lene Asks beskrivelse av sin Afrika-tur, der klisjeene formelig står i kø (se så dårlig de har det “der nede”!) og ikke minst i sin beskrivelse av hennes opplevelser her før hun reiste (en dag tok misjonæren med en ekte Neger, men han var kjedelig). Hele greia stod for meg som en diger anakronisme.
— Frank Flæsland 26. December 2008, 07:29 #