FORBUNDET AV USEDVANLIGE DIKTERE ( 3.12.07 )
De Fire Store er Norges første gjennomførte steampunk-serie. Og selv om inspirasjonskilden er litt vel innlysende, er dette et fascinerende prosjekt.
Alle med en smule revisjonistisk kunnskap om norsk litteraturhistorie vet i dag at ”De Fire Store” var et begrep som Gyldendal fant på i samband med en markedsføringskampanje. Dermed passer det bra at nettopp Gyldendal står som forlegger for den uhøytidelige og svært alternative sagaen De Fire Store: Når De Døde Våkner.
De Fire Store er steampunk i sin reneste tapping. Vi befinner oss i et alternativt univers av 1898, og som i alle steampunk-univers er den teknologiske utviklingen kommet lenger i den fiktive fortida enn i den virkelige. Takket være tilgangen på platina bruker hele verden hydrogenmotorer, og bensinmotorer er forbudt. Norge har i hemmelighet utviklet flygemaskiner.
I denne konteksten finner vi Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som hemmelige agenter, og personligheten til de fire store samsvarer med det bildet vi har av dem fra norsktimene: Lie er en godlynt, nervøs embetsmann. Kielland er en tykkfallen, jovial aristokrat. Bjørnson er en brautende ledertype og Ibsen er outsideren som går sine egne veier. Sammen må de avsløre en konspirasjon som involverer zombier, kyborger og utviklingen av ulovlige bensinmotorer. Samtidig er de selv innblandet i en konspirasjon på høyeste nivå, da de arbeider for en skyggeregjering anført av Hulda Garborg, og med Øvre Richter Frich som genial oppfinner, men utro tjener. Historien er fri fantasi, men som Øystein Runde forklarer i etterordet, har alle skrønene et slags historisk grunnlag. Referansene til aktuelle politiske tema (bensinmotorer kontra alternative energikilder, krig motivert av tilgang på verdifulle råstoffer) gir ytterligere dybde til stoffet.
Noen husker kanskje at Runde også er forfatter av en ganske ny norsk superheltparodi basert på norske folkesagn, Futen, så det virker passende at han nå gjør action av den norske litteraturhistorien. Konseptet er godt, og han kommer med mange oppfinnsomme ideer i De Fire Store – Eller Forbundet av Usedvanlige Diktere, som serien gjerne kunne ha hett. Serien er nemlig tydelig inspirert av Alan Moore og Kevin O’Neills geniforklarte lek med viktorianske romanhelter Forbundet av Usedvanlige Herremenn (League of Extraordinary Gentlemen). Likeheten med LoEG er både seriens svakhet og styrke; på den ene siden er likhetstrekkene så store at serien på overflaten nesten kan virke som et plagiat. På den andre siden greier Moen å gi konseptet de særnorske vriene som er nødvendige for at serien skal fungere. Et godt eksempel er Jonas Lies venstre arm, som han holder i fatle for å skjule at det er en amputert arm fra et bergtroll. Armen inneholder voldsomme krefter, men de kan bare utløses av kristenmanns blod. Og verken Ibsen, Kielland eller Bjørnson er troende kristne. Dette kan minne med Dr. Jekyll og Mr. Hydes dilemma fra LoEG, men er forskjellig nok til å framstå som en fullkomment original ide.
Også Geir Moens tegnestil har klare likhetstrekk med Kevin O’Neills strek, uten at jeg skal anklage Moen for plagiat; jeg vet at Moen har tegnet slik i årevis. Og den grovkornete stilen hans passer perfekt til en serie som dette: Han har lang erfaring i å illustrere storslagne, fantasirike voldsscener, og samtidig er han god på karikaturer. Hvis jeg skal komme med noen innvendinger her, må det være at streken hans etter hvert blir stadig mer utflytende og skisseaktig, noe som kan tyde på at han måtte skynde seg å fullføre serien til deadline.
Dette er en merkverdig krysning av tradisjonell finkultur og moderne lavkultur, men balansen fungerer. Historien makter å underholde og samtidig gi en viss innsikt i norsk historie – særlig hvis du også leser det rikholdige etterordet, som setter hele serien, detalj for detalj i en ordentlig kontekst.
De Fire Store: Når De Døde Våkner
ISBN: 978-8205-37670-0
160 sider
299 kroner
Gyldendal
Kommentarer er låst for denne artikkelen.
SKUFFENDE PONDUS <- Eldre | Nyere -> NOE FOR ENHVER
De 4 store ruler. Typografien kunne vært femten hakk bedre, men resten er kult som fy.
— Jon Løvstad 3. December 2007, 08:21 #
Eg må innrømme at eg flirte når eg las at den var “inspirert” av Alan Moores LoEG. Alan Moore, skjønt han er brilliant på sitt vis, har vel ikkje hatt eit einaste prosjekt der han ikkje var “inspirert” (i mykje større grad enn Runde og Moen) av andres verk og karakterar. Dei av oss some har vore med ei stund hugsar til og med at der var ein serie med same konsept som LoEG (skjønt ikkje så godt utført) som kom ut eit par år tidlegare med teikningar av Art Wetherell. Der er ein grunn til at han ikkje får lov til å gi ut enkelte av sine nyaste verk i Storbritannia.
I sjølve konseptet ser eg ikkje likskapen mellom LoEG og dei fire store. Det vil seie – bruken av dei 4 store som actionfigurar er ikkje etter mønster av LoEG. Eg baserar meg her på dei samandraga eg har lese av den, sidan små landsens aviskioskar gjerne er litt seint ute med å få inn denne typen publikasjonar. Bruken av forfattarar som romanfigurar (spesielt i pop-kulturen) har vore utbredt lenge før Moore. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har sett H.G. Wells som tidsreisande, til dømes (mellom anna i den brilliante filmen med Malcolm McDowell og David Warner – som Jack the Ripper – ein film som eg ikkje hugsar namnet på i farten, men den kom no ut for ca 30 år sidan.)
Eg ville berre poengtere detta, fordi sjølv om konseptet er velbrukt, så ser eg ingen grunn til å klistre merkelappen “Alan Moore -kopi” på dette verket.
— knut robert knutsen 3. December 2007, 09:16 #
Jeg ser poenget ditt; hvis du leter nøye nok finnes det alltid bøker/filmer/serier som må ha vært klare inspirasjonskilder for nyere bøker/filmer/serier. Men jeg mener at grunnkonseptet er veldig likt: De fires store er hemmelige agenter for staten i en steampunkversjon av 1890-tallets Norge, akkurat som LoEG var hemmelige agenter for staten i en steampunkversjon av 1890-tallets England.
— Trond Sætre 3. December 2007, 10:48 #
Til Kunt Robert vil jeg bare si at det er en fordel å ha lest det man uttaler seg om.
— Vegard Olsen 3. December 2007, 15:47 #
Til Vegard Olsen vil eg berre seie at av og til er det ikkje naudsynt å lese sjølve historien for å fastslå at enkelte trekk er skilnader istadenfor likskaper. Moore brukte romanfigurar, i grove trekk slik dei vart brukt i dei originale historiane, i ein viktoriansk/ edwardiansk science fiction setting. Runde og Moen har 4 forfattarar (og andre ekte personar) i ein mykje lausare action-samanheng. Einaste eigentlege samanhengen er at dei er på 1890-talet og det er science fiction. Såklart hadde det vore betre om eg hadde kunna lest heftet før eg erklærte meg ueinig, men hovudpoenget mitt er at dei trekka som vert framheva som likskapar i anmeldinga ikkje eigentleg er det. Og eg var heilt open på det at eg ikkje hadde lest heftet enno, og kva eg baserte min kommentar på.
Forresten, Vegard. Namnet Knut er av den typen som ein helst bør unngå å stave feil. Eg såg helst at eg slapp å verte kalla Kunt-Robert i framtida.
— knut robert knutsen 3. December 2007, 17:16 #
Håper omskrivingen din av Knuts navn var en typo :)
Etter å ha sett raskt igjennom denne boka slo det meg at den formelig skrek etter fargepålegg: hva mener dere om det? Eller den god nok i svart/hvitt?
— Spaceman Speef 3. December 2007, 17:19 #
I og med at det er hardcover på 160 sider bør den vel omtales som bok, slik de som har lest den gjør, og ikke hefte. Flott av Gyldendal å komme med flere tegneserier.
— Øyvind Braaten 3. December 2007, 18:20 #
Såklart. Bok.Ikkje hefte. Det var ikkje av hjartet at eg banna boka.
— knut robert knutsen 3. December 2007, 18:26 #
Synes den står seg fint i sort/hvitt jeg
— Jon Løvstad 4. December 2007, 08:16 #
Moen har uttalt at deler av boken var tegnet med tanke på fargelegging á la gamle gulnede fotografier, men at det ikke ble noe av.
— mortenmikael 4. December 2007, 11:29 #
Geir Moens strek er grov og rufsete, og gjør seg vanligvis best i svart-hvitt. Så også her.
— Trond Sætre 4. December 2007, 15:26 #