NORSK MARVELJUBILEUM (21.01.08 )
I år er det 40 år siden superheltene fra det amerikanske forlaget Marvel inntok norske bladhyller. Hva er utgitt og på hvilken måte? Serienett ser her nærmere på norsk Marvel-historie.
Forlaget Marvel har gjennom en årrekke vært størst på det amerikanske tegneseriemarkedet. Marvel har publisert tegneserier i ulike genrer, men viktigst av dem alle er superhelttegneseriene.
Etter Superman dukket opp i USA i tegneserieheftet Action Comics i 1938, ville mange forlag satse på tegneseriefigurer med overmenneskelige egenskaper. Et av forlagene var Marvel, som med helter som Captain America, Human Torch og Sub-Mariner fikk sin del suksess i superheltboomen på begynnelse på førtitallet.
Da andre verdenskrig var over, hadde de amerikanske tegneserieleserne begynt å legge superheltene til side. Nedgang i salget førte til at de fleste heftene med superhelttegneserier ble lagt ned. Marvel måtte gjøre det samme, og med unntak av et lite blaff på midten av femtitallet var det først i 1961 at forlaget satte fokus på superhelter. Først presenterte Marvel Fantastic Four. Deretter kom heltene på løpende bånd, og tegneseriefigurer som Spider-Man, Hulk, Daredevil, X-Men og Avengers hadde alle egne blader innen utløpet av 1963.
Det gikk noen år før Marvel-heltene inntok Norge på slutten av sekstitallet. SE-bladene i Stavanger var en viktig aktør på markedet, og etter en viss suksess med DCs superhelter som Superman og Batman prøvde forlaget seg på superhelter fra Marvel i 1968. Det ble ikke mange heftene som ble gitt ut, og i løpet av første årgang var heftene Edderkoppen (Spider-Man), Fantastiske Fire (Fantastic Four), Koloss (Hulk) samt fellesheftet til Fakkelen og Jernmannen en saga blott. Bare Demonen (Daredevil) holdt det gående frem til 1970.
Det skulle gå syv år før en ny aktør tok opp hansken. Fra 1977 og frem til ut på 90-tallet var Atlantic Forlag en viktig aktør på det norske tegneseriemarkedet. Forlaget, med utgivelsesadresse i Fredrikstad, profilerte seg først og fremst gjennom utgivelser med Tarzan, Korak og Helan & Halvan, men også tegneserieheltene fra det amerikanske tegneserieforlaget Marvel endte opp på Atlantics utgivelsesprogram.
Atlantic i Norge hadde et utstrakt samarbeid med to nordiske søsterforlag – Atlantic i Sverige og Winthers i Danmark. De fleste bladene ble gitt ut i samtrykk, og Atlantic i Sverige ser ut til å ha vært den ledende aktøren i samarbeidet. Det svenske Atlantic ble drevet av en tidligere ansatt i forlaget Williams etter at sistnevnte forlag ble kjøpt opp av svensk SEMIC. Winthers i Danmark hadde i en årrekke gitt ut ulike pocketbøker, men fra 1978 satset man i tillegg på tegneserier i samarbeid med Atlantic.
Dermed var det et nybruddsarbeid Atlantic måtte gjøre da heftene Edderkoppen og Atlantic Serien, der Fantastiske Fire var hovedfigurer, dukket opp i 1978. I de første utgivelsene var Demonen biserie i Atlantic Serien (som senere skiftet navn til Fantastiske Fire) og Sub-mariner og Thor biserie i Edderkoppen. I tillegg til disse månedsheftene, satset Atlantic på diverse album, spesialutgaver og pocketbøker. Atlantic ga for eksempel ut hele 16 album og 11 pocketbøker med Edderkoppen frem til 1984. I tillegg kom minialbumserien Atlantic Spesial med både Edderkoppen og Fantastiske Fire som hovedfigurer. I det store og hele fikk Atlantic ut Amazing Spider-Man nr. 140-227 samt Peter Parker nr. 4-83. En del annet materiale med Edderkoppen fra det amerikanske heftet Marvel Team-Up havnet i diverse Edderkoppen-album og pocketbøker. Av Fantastic Four kom i hovedsak nr. 154 til 231 ut fra Atlantic Forlag.
I 1980 ble den norske Marvel-familien utvidet med Hulk. Hulk gikk på denne tiden på svensk fjernsyn, og mange østlendinger benyttet muligheten til å se TV-serien der. Dermed fikk også et Hulk-blad befeste seg på det norske markedet, og Atlantic brukte TV-statusen i sin markedsføring av bladet. At Hulk var en suksess for Atlantic kan man se av ekstrautgivelsene forlaget kom med. Hulk figurerte i månedsbladet sitt samt i 12 album- og 7 pocketbokutgivelser fra 1980 til 1984. I store trekk ble Incredible Hulk nr. 173-292 gitt ut.
I 1981 var det klart for enda en Marvel-utgivelse. I Atlantic Special, som nå var blitt gjort om til en antologitittel, kunne man lese om både X-mennene (X-Men nr. 101-114), Jernmannen, Daredevil (Demonen) og Spøkelsesrytteren. Sannsynligvis solgte ikke Atlantic Special godt nok, slik at bladet i 1982 ble erstattet med Demonen i eget blad – denne gang under navnet Våghalsen. Det ble med 11 utgivelser av Daredevil nr. 108-141 før figuren dukket opp som biserie i Hulk fra 1983 med Frank Millers Daredevil (nr. 162-184). I 1981 ble det også slutt på eget blad med Fantastiske Fire. Serien hadde noen gjesteopptredener som biserie i Edderkoppen, men så var det slutt på heltegruppen i norske utgivelser for en tid.
Det ble også flere faste utgivelser fra Atlantic. Alle de amerikanske originalheftene med She-Hulk kom på norsk i bladet Lady Hulk. Ka-Zar fikk man også stifte bekjentskap med i eget blad med de amerikanske utgivelsene 1-20 samt Ka-Zar The Savage 1-2, mens Spider-Woman fikk fire blader som Tarantella i 1984. Et annet hefte som må ha solgt bra var Dracula. Fra 1982-1984 kunne Atlantic trykke 23 blader med utdrag fra det amerikanske heftet “Tomb of Dracula”, der Marv Wolfman og Gene Colan gjorde en kjempejobb med alles favorittvampyr.
Atlantic Forlag skal ha ros for en satsing som var både bred og med mange utgivelser, men hovedproblemet var en elendig redaksjonell profil. Utover opplysninger om neste heftet og egenreklame for andre utgivelser fra forlaget, var det ingenting som kunne hjelpe leserne. Når i tillegg seriene ble presentert i de merkeligste rekkefølger med stadige hopp frem og tilbake i kronologien, ble det vanskelig å følge med i heftene til Atlantic. For eksempel ble en historie der Black Cat overlevde et angrep publisert mange måneder før episoden der hun tilsyelatende døde. Dette var dårlig redigering, og Marvel-seriene var alt annet enn en lang rekke tegneserier som kunne leses i riktig rekkefølge. Et eksempel kan vi se i de første Edderkoppen-utgivelsene. Her hoppet man fra Amazing Fantasy nr. 15 til Amazing Spider-Man nr. 1, 74 og til 140 på de tre første bladene. Deretter fikk man seriene i kontinuitet, før man i 1980 plutselig presenterte Ditko-materiale fra tidlig sekstitall i alt annet enn riktig rekkefølge og med enkelte hopp.
Ved siden av Atlantics Marvel-utgivelser hadde Hjemmet sikret seg Moon Knight. I bladet Månebaronen kunne forlaget presentere de glimrende seriene til Doug Moench og Bill Sienkiewicz i 25 hefter i årene 1981-1983. Biserie var Conan i farger, men med bare et fåtall sider hver gang ble det vanskelig å følge med i denne. Månebaronen dukket også opp i to utgaver av Supertempo.
Atlantics tegneserier var på mange måter et bedre tilbud enn SEMICs DC-utgivelser på samme tid. Mens Atlantics Edderkoppen og Atlantic Serien var på 52 sider i 1978, kunne Supermann og Lynvingen bare by på 36 sider med superheltaction hver måned. Det var først i 1979 at SEMIC-heftene kom opp på samme sidetall. Dette må tolkes som at SEMIC så på Atlantics utgivelser som en trussel i markedet.
Det var først og fremst Marvel-serier fra 70-tallet som ble gitt ut av Atlantic de første årene. Originalheftene hadde 17 sider med historier, og Atlantic valgte å redigere 51 originalsider til 48 sider handling i hvert hefte. Som regel var det den første siden med splashpage og resyme fra forrige hefte som ble kuttet ut i de norske utgivelsene, men enkelte ganger kunne også sider som var viktig for handlingen bli kuttet bort.
I 1984 overtok SEMIC de norske rettighetene til Marvels tegneserier. I samarbeid med søsterforlagene i Sverige og Danmark tok SEMIC opp stafettpinnen etter Atlantic. Primus motor for opplegget var det danske forlaget Interpresse. Anført av forlagsfolkene Henning Kure og Morten Søndergaard satte Interpresse opp et opplegg der Marvel-seriene skulle presenteres som en lang saga uten hopp i historiene og plutselige redaksjonelle endringer. Et viktig element her var redaksjonelle sider og en egen spalte for leserbrev. Dette var nytt (og populært) for Marvel-fans, som hadde måttet klare seg uten et slikt tilbud i Atlantic-perioden.
I Norge satte man i gang tre månedlige superhelthefter. I tillegg kom Conan, som forsvant fra det norske markedet året etter. Fra uke til uke skulle man kunne følge Marvel-utgivelsene. Til sammenligning hadde Atlantic i 1984 to månedshefter (Edderkoppen og Hulk) og tre kvartalsutgivelser (Ka-Zar, Lady Hulk og Tarantella) før SEMIC overtok. I tillegg kom diverse pocketbøker og album. Danskene lot ikke Conan være en del av sitt Marvel-program, men Interpresse presenterte i stedet en rekke 100-siders spesialhefter med høydepunkter fra Marvels tegneserier. De fellesnordiske utgivelsene var i begynnelsen Edderkoppen, Hulk og Prosjekt X. Edderkoppen hadde en periode Fantastiske Fire av John Byrne som biserie, men denne serien forsvant ut fra utgivelsesprogrammet i begynnelsen av 1985. Prosjekt X var ny i Norge som eget blad. Som X-mennene hadde Atlantic presentert serien i Atlantic Special i 1981 og 1982, og dermed kunne ikke det nye heftet presentere Uncanny X-Men fra starten i Giant Size X-Men nr. 1. I stedet hoppet man på i den siste historien Atlantic ga ut i 1982, og lot Chris Claremont/John Byrnes serier bli presentert frem til historien “Days of Future Past”, som ble den foreløpig siste historien med X-Men på norsk da den kom på trykk i Prosjekt X nr. 11/85. Det kom også et album, Skyggedøden, med Prosjekt X.
Hulk hadde i Atlantic-perioden vært en storselger. Da SEMIC overtok var man tett oppe i de amerikanske utgivelsene, og de danske redigererne ønsket ikke å sende Hulk til hendelsene i Secret Wars før man var kommet til samme punkt i de øvrige heftene som ble gitt ut. Dermed valgte man å gi ut gammelt Hulk-materiale med handling fra før de første heftene Atlantic ga ut i 1980. Selv om Hulk fikk biserier som Alliansen og Jernmannen, var ikke dette godt nok til å holde bladet gående hver måned. Dermed ble det bare fire utgaver i 1986 før Hulk forsvant som eget blad. I stedet kom Demonen inn som nytt hefte. Det var Frank Millers Daredevil som kom ut hver måned det første året, før dårlige salgstall gjorde at det bare kom tre hefter i 1987. Like fullt klarte man å publisere alt av Millers første periode på serien.
I 1987 var SEMIC klar for å prøve ut ulike tegneserier. I tillegg til det månedlige Edderkoppen, kom også de nye heftene Marvel Superheltene og Marvel Spesial. Marvel Spesial ga leserne Chris Claremont/Frank Millers miniserie med Jerven og to 100-siders smakebiter av John Byrnes Gruppe Alfa i svart/hvitt. I Marvel Superheltene hoppet man på nyere historier med Prosjekt X, Fantastiske Fire, Alliansen og Hulk. Mens Prosjekt X inntok Marvel Spesial i 1988 sammen med Power Pack (og alene i 1989), fortsatte Fantastiske Fire og Hulk med John Byrne ved roret i Marvel Superheltene i både 1988 og 1989. Året etter fikk Prosjekt X eget blad, men det gikk inn etter et halvt år. I tillegg til serier fra Uncanny X-Men, kunne man her også lese stoff fra New Mutants og X-Factor. Det siste heftet stoppet for øvrig midt i crossoveren “Mutant Massacre”.
Med seks utgivelser i året holdt Hulk det gående som eget blad i 1990 og 1991. I hovedsak var Todd McFarlane tegner i denne perioden. Også Demonen kom tilbake som eget blad en liten periode. Med Frank Miller som manusforfatter kom det til sammen fire nye hefter i 1988 og 1989.
I 1993 kom den siste Marvel-utgivelsen fra SEMIC. Det var Edderkoppen som forsvant fra markedet som det siste norske Marvel-bladet. I hele 1993 var heftet alene på markedet. Hovedserien fulgte Amazing Spider-Man fra nr. 229 (12/84) til nr. 350 (12/93) i SEMICs utgivelsesperiode. Dermed kunne flere av høydepunktene i Marvels Spider-Man trykkes på norsk. Her er både Roger Stern/John Romita jrs gode historier presentert sammen med blant annet David Michelinie/Todd McFarlanes glimrende samarbeid. En rekke klassiske serier med Spider-Man kom i tillegg på trykk i bladet Edderkoppen klassikere, som kom med ti utgivelser i perioden 1989-1992. Tre Marvel-pocketbøker ble også gitt ut i 1984 og 1985. Fantastiske Fire var representert i den ene med Jack Kirby/Stan Lees Galactus-saga, mens det kom to med Edderkoppen. Her var John Romitas første serier med Spider-Man på trykk i svart/hvitt.
Mens SEMIC startet opp utgivelsene av Marvels superhelttegneserier under vignetten Marveluniverset fra 1984 og utover, var det på samme tid mulig å lese andre Marvel-serier i norske hefter. Under vignetten ”Merkelige mysterier fra Fantomets Marvel-arkiv”, satte Fantomet på trykk 23 av Marvels monsterserier fra slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet. Med tegnere som Steve Ditko og Jack Kirby, kunne man her lese noe av det materialet Marvel-forlaget og Stan Lee satset på i perioden før Fantastic Four og selve Marveluniverset ble startet opp. Marvel-mysteriene gikk i svart/hvitt i Fantomet i 1985, 1987 og 1988, før biserien forsvant fra heftet.
I 1990 var tiden inne for å la Punisher få innpass som egen tegneserie i norske tegneseriehefter. Tegneseriefiguren, som tidligere hadde vært en bifigur hos blant annet Spider-Man og Daredevil, entret først heftet X9 Spesial fra SEMIC. Her fikk man se første del av miniserien til Steven Grant og Mike Zeck fra 1985, før utvalgte serier fra Punisher War Journal av Carl Potts og Jim Lee overtok. Året etter skaffet Bladkompaniet seg rettighetene til serien. Dermed ble det en tid fargeserier i eget blad i tillegg til enkeltopptredener for vigilanten i Magnum og Magnum Spesial.
Punisher holdt det gående gjennom fem årganger. Bladkompaniet fortsatte med materiale fra Punisher War Journal, men det ble også trykt stoff fra Punisher og Punisher War Zone. Enkelte amerikanske graphic novels kom også på trykk, og som biserie gikk en tid Shanna the She-Devil med serier fra Marvels antologi Marvel Comics Presents. Dette var ikke de første seriene der Shanna figurerte på norsk. Tidligere hadde hun vært bifigur i Ka-Zar i 1983 og 1984. Det spesielle med det norske Punisher-bladet, var at heftet ble redigert som om det ikke var et superhelthefte, selv om blant annet Wolverine, Spider-Man, Daredevil og Moon Knight gjestet Punisher.
Conan var lenge en av Marvels viktigste serier. Den ble produsert på lisens, og en del av Marvels Conan-serier kom på trykk på åttitallet i Månebaronen fra Hjemmet og senere i eget blad fra SEMIC. Conan kom tilbake i norske bladhyller i 1991. Dette ble en suksess for Bladkompaniet, og frem til i dag har Conan-serier både fra Marvel og (fra 2005) Dark Horse vært en viktig del av forlagets utgivelser. I Magnum Spesial fra Bladkompaniet kunne man også lese enkelte av Marvels andre lisensierte serier som Solomon Kane, The Destroyer og Toxic Avenger, og det ble til og med plass til en av Marvels New Universe-serier. I 1991 satte Bladkompaniet Marc Hazzard: Merc på trykk med den norske tittelen ”Leiesoldaten” i Magnum Spesial. I tillegg hadde Indiana Jones og Alf egne hefter en periode fra SEMIC, og Marvels tegneserieversjon av “Independence Day” dukket opp i Magnum Spesial.
Marvels eminente krigsserie The ’Nam kom også trykk i Norge. Bladkompaniet fikk ut så godt som alt av materialet under tittelen Vietnam i Magnum Spesial og Magnum fra 1989 til 1997. Også SEMIC brukte litt av The ’Nam i X9 Spesial.
Det var en dyster tid for norske Marvel-fans etter at SEMIC lot heftet Edderkoppen gå inn i 1993. Forlaget mente at det ikke var marked for superhelttegneserier i Norge, og dermed fikk Spider-Man samme skjebne i landet som Superman fikk to år tidligere.
Men superheltene forsvant ikke for godt. I 1999 var Egmont Serieforlaget klar for å bringe vevspinneren tilbake på det norske tegneseriemarkedet. Akkurat som før var det i samtrykk med andre nordiske forlag, som hadde gitt ut tegneserier med Spider-Man mens serien var borte i Norge. Dermed slapp norske tegneserielesere å se et lavmål som “The Clone Saga”, der Marvel gjennom et par år erstattet Spider-Man med en annen enn Peter Parker. Forlaget hadde nemlig funnet ut at det kunne lages spennende historier med tegneseriefiguren hvis det viste seg at den Peter Parker leserne kjente ikke egentlig var Peter Parker, men en klone. I USA raste salgstallene, og mange følte at Marvel pekte nese til dem ved å si “Vi har løyet for dere i årevis og tatt pengene deres samtidig”.
Tiden var dermed inne for å revitalisere Spider-Man i USA. Forlaget hentet inn John Byrne, som først laget en miniserie med en oppdatert Spider-Man, “Chapter One”. Her ble opprinnelseshistorien til tegneseriefiguren fortalt på ny med en del vrier på den opprinnelige historien samt at Marvel kunne plassere opprinnelsen til edderkoppsuperhelten på et nyere tidspunkt. For Egmont Serieforlaget var dette en glimrende mulighet til å gi ut tegneserien på nytt. En “ny” Spider-Man med en utmerket serieskaper og gode historier var et fint sted for nye lesere å hoppe på serien. I tillegg gjorde man et felles grep for alle de nordiske Marvel-utgivelsene: Forlagene begynte å bruke de originale, amerikanske navnene på både blader og figurer. Edderkoppen ble dermed relansert på det norske markedet som Spider-Man.
Spider-Man fra Egmont Serieforlaget holdt det gående på det norske tegneseriemarkedet fra 1999 og frem ut 2006. I tillegg til de månedlige utgivelsene, fikk leserne også møte Spider-Man i to filmspesialer (den ene for øvrig fra Bladkompaniet), en kjempepocket fra 2005 og tre bøker: “Spider-Man: Blå” av Jeph Loeb og Tim Sale fra 2003, “De beste Spider-Man-historiene” fra 2004 og “På lag med Spider-Man” fra 2006. I tillegg startet Egmont opp Spider-Man Magazine i 2006 med superhelthistorier laget for barn.
Heftet Spider-Man var i begynnelsen på 68 sider, men det har etter hvert fått et fast sidetall på 52. Ellers har Egmont også latt norske serielesere få hilse på Ultimate-versjonen av Spider-Man i en rekke hefter på minst 100 sider. Det første av disse kom i 2002, og i 2005 og 2006 hadde Ultimate Spider-Man eget blad i Norge.
Egmont har gitt ut flere Marvel-serier etter 1999. I 2001 og 2002 fikk Spider-Man følge av Wolverine i eget hefte. Heftet ble lagt ned etter 12 utgivelser, og i 2003 var figuren tilbake i Norge i en birolle i det nye heftet New X-Men. Her kunne Egmont presentere Grant Morrisons versjon av Marvels mutanter, og Wolverine: Origin ble biserie. I 2004 skiftet heftet navn til X-Men, og også andre X-Men-serier enn New X-Men ble gitt ut i heftet. Egmont har også gitt ut tegneserieversjonen av de to første X-Men-filmene i egne hefter. X-Men dukket også opp i bokserien “Alle tiders superhelter” sammen med blant annet en samling av miniserien “Secret Wars”.
Tre tykke hefter med Avengers ble gitt ut i Mega Marvel i 2000-2002. Her kunne man lese superheltgruppens eventyr med serieskaperne Kurt Busiek og George Perez ved roret. Fra 2000 satset Egmont også på utgivelser av ulike teamup-historier i Gigant, der tegneseriefigurer fra ulike amerikanske forlag gjester hverandre. Flere hefter hadde Marvel-helter involvert, og man kunne man frem til og med 2002 se opptredener av ulike konstellasjoner som Spider-Man/Backlash, Daredevil/Batman, Silver Surfer/Green Lantern, Wolverine/Deathblow og Fantastic Four/Gen 13.
I 2003 skiftet Gigant karakter, og det ble nå et hefte der ulike helter dukket opp i solohistorier i stedet for teamup-fortellinger. Dette året kom blant annet Ultimate-serier som Ultimate X-Men, Ultimate Marvel Team og Ultimates i heftet. Hulk fikk egen film i 2003, og smakebiter fra serien kom også på trykk i Gigant. I 2004 ble Gigant gjort om til en DC-antologi, slik at Mega Marvel i 2004 ble hovedhefte for øvrige Marvel-utgivelser enn det norske Spider-Man-heftet. Dette året ble det blant annet gitt ut flere smakebiter fra Ultimate-universet samt et hefte med Hulk, et hefte med Wolverine/Hulk og et hefte med Wolverine/Punisher. I 2005 kom det et hefte med Ultimate Fantastic Four, og Egmont Serieforlaget har også gitt ut en filmspesial med Fantastic Four.
Egmont har ikke vært alene på markedet med Marvel-tegneserier. I 2003 kom Seriehuset på banen, først i et samarbeid med Allers. Seriehuset satset på månedlige utgivelser av Daredevil i hefter på 52 sider, og blant annet ble alle historiene til Kevin Smith og Joe Quesada med den hornhodede halten ble gitt ut av forlaget. Seriehuset kjørte også Marvel Knights som biserie i heftet, som i slutten av 2004 var kommet til utgivelse nummer 15. En filmspesial med Daredevil kom på norsk i 2003, men den ble gitt ut av Egmont Serieforlaget. Seriehuset ga også ut boken “Daredevil: Gul” av Jeph Loeb og Tim Sale.
Seriehuset har også gitt ut antologiene Marvel Superheltene og Marvel Universet. I Marvel Universet fikk man hilse på Captain America, Iron Man og Black Panther gjennom seks utgivelser, og av Marvel Superheltene er det så langt kommet åtte hefter. Her har Fantastic Four av Carlos Pacheco og Thor skrevet av Dan Jurgens vært hovedserier. Også Avengers var innom Marvel Superheltene i tre hefter. Seriehuset brakte også Punisher tilbake på det norske tegneseriemarkedet i Marvel Action Album, der vigilanten ble presentert i historier av Garth Ennis og tegneren Steve Dillon.
I det vi går inn i jubileumsåret for Marvels superhelter i Norge er det Schibsted Forlagene som har den norske Marvel-lisensen. Den overtok forlaget i 2007. Schibsted Forlagene videreførte det vanlige Spider-Man-heftet, mens Spider-Man Magazine ble omdøpt til Spider-Man Kids. Spider-Man har vært redigert som en antologi, der man har hatt to til tre fortsettende historier gående fortløpende i heftene. I tillegg til disse heftene har Schibsted Forlagene også gitt ut Marvel Spesial, der X-Men og Wolverine har alternert som hovedserie fra hefte til hefte. I tillegg kom forlaget med Spider-Man-boken “The Other” høsten 2007, og i 2006 ble Frank Chos “Shanna” gitt ut i en egen bok.
Schibsted Forlagene har ikke kommet med et offisielt Marvel-program for 2008 så langt, men heftene Spider-Man, Spider-Man Kids og Marvel Spesial med X-Men og Wolverine fortsetter.
Kilder: Egen samling, Norsk Tegneserie Index, heftet ”Marvel Comics: 30 år i Danmark”.
NYE BIDRAG TIL TEGNESERIENORGE <- Eldre | Nyere -> GODT FANTOMET-HEFTE
Interresant lesning! :-)
— Jonas Larsen 22. January 2008, 23:54 #
Interessant lesning, men det burde kanskje ha litt nevnt at i siste bladet av Edderkoppen i 1993 viste de til det som skulle komme i 94? Ellers god artikkel!
— Bastian Singstad 23. January 2008, 00:29 #
Nå får vi den ene marvelfilmen etter den andre og man kunne håpet at dette skulle føre til øket salg av tegnserier. Men jeg er redd at kino og DVD isteden har blitt to av de mange konkurrentne til tegneserier. Ifjor hadde vi både Ghost Rider og Fantastic Four på kino. Fantastic Four kom like før nyttår på DVD, både i vanlig utgave og i en “power cosmic edition” (2 disc utgave). I år blir det flere filmer med Iron Man,og Hulk 2. Senere får vi ny Punisher, Spiderman 4, Wolverine og Magneto på den store skjermen.
En annen stor konkurrent til tegneseriene på papir er det digitale medium. DCU står ike for DC universet, men Digital Comics Unlimited. Og her har man kunnet laste ned mange av sine tegneserier. Fantastic Four, X-men og Spiderman er blandt de man man offisielt har kunnet laste ned eller kjøpe hele serien komplett av digitalt. Tenk å ha alle spidermanbladene på en DVD fremfor papir i hylla! Man sparer en masse hyllemeter. Selv har jeg hyllene fulle og foretrekker papir, men det er veldig lettvint å lete fram etter spesielle historier på PCen.
— Øyvind Braaten 26. January 2008, 11:14 #
Hva skjer den dagen hele datanettet bryter sammen og pcen ikke funker?
Da er det nok godt å ha bladene liggende i hylla…
— jostein hansen 26. January 2008, 18:14 #
Nå kan det jo diskuteres om digitale serier er et framskritt eller ikke og jeg foretrekker uten tvil papir framfor digitale serier, men så er det jo også det jeg er vant til. For fremtidige generasjoner kan det kanskje være omvendt. Det fins jo egentlig veldig mange fordeler ved digitale serier som at kostnadene går ned siden man slipper utgifter til papir og trykking, en serie kan i teorien være tilgjengelig og til salgs for alltid, det vil ta minimal plass osv.
— Chrisron 26. January 2008, 20:22 #
Som et innlegg i debatten om digitale tegneserier kan vi ha fokus på superheltserier.
Det er helt klart plassbesparende og “lettvint” med digitale løsninger, men en viktig grunn til at jeg kjøper serier er at jeg elsker å bla i dem, studere omslag, format osv., ved siden av å fordype meg i berikende historier.
Nå som LP-platen er på full fart tilbake (egen butikk åpnet i Trondheim det siste året)vil det nok gå lang tid før det fysiske serieformatet forsvinner.
Eller må vi miste noe før vi forstår hvor verdifullt det er?
— Jostein Hansen 14. September 2012, 11:58 #
Jeg har forandret litt mening siden mitt innlegg i 2008. (Som chrisron).
Jeg syns fortsatt harcover samlebøker er flotte, men har vent meg til å lese aviser og magasiner på iPaden. Har lest noen tegneserier på den måten også og syns egentlig det er ganske ålreit.
— Chris R 17. September 2012, 23:28 #