NY ERNIE-SAMLING ( 6.10.08 )
Nok en gang er en Ernie-bok i salg. I Ernie: Det beste fra 1988-1992 kan man lese gode høydepunkter fra den gang tegneserien til Bud Grace var på topp.
Det er tyve år siden Ernie debuterte som avisserie i USA. Den gang var Ernie et friskt, nytt pust inn i den amerikanske tegneserieverdenen. Bud Grace våget å stå frem med absurd, burlesk humor i rutene sine, og Ernie ble raskt en suksess over there. Også her hjemme fikk Ernie oppmerksomhet. Allerede i 1988 inntok serien antologien Humor og Kanari, og senere gikk veien videre som biserie i tegneserieheftet Tommy & Tigern. I 1996 fikk Ernie eget blad, som blant annet har fostret norske tegneserier som Pondus, Eon og Radio Gaga.
Ernie og Sid er hovedpersonene i tegneserien til Bud Grace. De har det kanskje mest absurde onkel/nevø-forhold i den niende kunstart.
Bud Grace fikk det meste til å klaffe allerede fra starten med en ekstrem kreativitet og idérikdom. Han våget å spøke med det meste, og satiren hans ligger tykt utover stripene. Grace ble også en kontroversiell skikkelse i USA, men klarte gang på gang å snike inn i tegneserien morsomme elementer basert på for eksempel politisk ukorrektheter, lytehumor og skråblikk på kjønnsrollemønsteret. I tillegg har tegneserien Ernie et vanvittig og variert persongalleri, som gjorde at Bud Grace hadde store muligheter til å holde tegneserien frisk og oppegående.
Det er dette overskuddet norske lesere får del i i den nye Ernie-boken Det beste fra 1988-1992. Her samler Egmont Serieforlaget både avisserier og søndagssider, og boken er delt opp i 12 kapitler der man prøver å kategorisere de ulike tegneseriene. I tillegg har Bud Grace skrevet et interessant forord om Ernie-seriens tilblivelse samt en spesialhistorie på ni sider der serieskaperen tar for seg egen slektshistorie.
Egmont Serieforlaget har beholdt de gamle oversettelsene i den nye boken. Øverst ser vi en stripe fra den nye boken, mens nederst er samme stripe gjengitt fra boken Ernie (Bladkompaniet, 1993).
Det er ikke første gang Ernie publiseres på norsk mellom stive permer. På nittitallet kom Bladkompaniet med seks bøker i samme format som dagens Pondus- og Kollektivet-bøker. Forskjellen er at Egmont Serieforlaget har valgt hefteformat for denne jubileumsutgivelsen og at alle seriene publiseres i farger. I bokserien til Bladkompaniet var stripene gjengitt i svart/hvitt. Dette er ikke noe problem for jubileumsutgivelsen, da Bud Graces tegnestil ikke er så snirklete og detaljert at den krever albumformat.
Søndagssidene er fargelagt på nytt i jubileumsboken. Til venstre ser vi et eksempel fra den nye boken, mens samme søndagsside er gjengitt til høyre fra Ernie: Tatt på hornet (Bladkompaniet, 1995).
Jubileumsboken er en utmerket samling av en glimrende humoristisk tegneserie. Her og der savner denne anmelder en og annen stripe (Hvor ble det av den aller første Ernie-stripen, forresten?), men i det store og hele er dette en glimrende dokumentasjon over de første årene med Ernie.
Ernie: Det beste fra 1988-1992
Av: Bud Grace
ISBN 978-82-429-2353-0
240 sider
349 kroner
Egmont Serieforlaget
ARILD STORE SÅPEOPERA <- Eldre | Nyere -> KOLLEKTIVET TAR AV
En klassiker til glede for nye lesere og ergrelse for gamle. Jeg har alle bøkene fra Bladkompaniet og foretrekker det formatet framfor hefteformat. (det er størrelsen det kommer an på)Denne utgivelsen kommer derfor på min knøttlille liste over tegneseriebøker som jeg ikke kjøper.
— Øyvind B 6. October 2008, 19:52 #
De som ikke liker tegneserier legger ikke så mye brett på det, men har ikke hørt om at de som ikke liker serier er så opptatt av å fortelle andre om det, og i tillegg lager lange lister over de seriene de ikke liker. (Men 50-tallet var jo preget av en viss motstand mot serier, der mange titler ble hengt ut til skrekk og advarsel.) Finnes det noen serier du liker, så kanskje den listen hadde vært mer interessant å fortelle andre om hr. Gonzales? Spent på hva som finnes på den… (skal ikke spørre om hvorfor du ikke liker Ernie…)
— jostein hansen 8. October 2008, 09:08 #
Det er vel ikke noe poeng å “oppdra” andre utover det å foreslå ting man kanskje ikke har hørt om. Samme hvor mye postitivt man skriver om Pushwagner kommer jeg alltid til å mene at det er shait og bortkastet trykksverte, på samme måte som andre måtte mene det samme om en vilkårlig annen serie. Smaken er som baken og det kommer vi nok aldri unna. Selv synes jeg Bud Grace har sine gode øyeblikk, men lar denne stå pent i hyllen hos bokhandleren siden jeg har de gamle samlingene.
— JK 10. October 2008, 20:57 #