KOSMISK OVERDOSE (11.12.08 )
70-talls mentalitet produsert på 80-tallet, modnet på 90-tallet og utgitt i Norge ved slutten av 00-tallet – er det 20 år for sent?
Inkalen er en av tidenes mest myteomspunne tegneserieutgivelser, og det er selvsagt viktig at den endelig utgis i sin helhet på norsk. Tidligere har den vært utgitt i separate album, hvor det siste var umulig å oppdrive for de aller fleste. Dermed var det nok mange som så frem til å få lest avslutningen på en historie de begeistret seg over for over 20 år siden. Det har nå skjedd, i og med at Egmont utgir den som praktbok i Serieverket, flott innbundet, designet, fargelagt og tekstet.
Spørsmålet er om historien har tålt tidens tann. Ingen betviler at Jean Giraud/Moebius er en av verdens aller fremste serietegnere/illustratører, men er hans talent, teknikk og fantasi nok til å sikre bokens renomme som en klassiker?
Inkalen er i utgangspunktet en standard eventyr-/røverhistorie, der gode, onde og ? makter kjemper om eiendoms- og bruksrett til et magisk objekt med enormt potensiale. Ringen? Nei, Inkalen, en liten pyramide som tilfeldigvis er i antihelten John DiFools eie. Hvor og når dette foregår er mindre viktig, men man tør si at det skjer “in a Galaxy far, far away”. En rendyrket science fantasy, forfattet av surrealisten Alexandro Jodorowsky. Denne mulitkunstneren er kanskje mest kjent som filmskaper (Santa Sangré m.fl.) men har altså beskrevet Inkal-universet, en fantasyverden befolket av alle tenkelige og utenkelige skapninger (mennsker, dyr, roboter og elegante krysninger av alle livsformer + enda flere ukjente), farkoster og verdener. Reglene for en fantasyverden er at det ikke finnes noen regler, dermed kan alt skje.
Og det er kanskje det som etter min mening er Inkalens svakhet: alt er mulig og alt kan skje – det skjer i et heseblesende tempo i alle regnbuens farger, så kjapt og sterkt at det er nesten umulig å få øye på selve historien i byggverket. “En syretripp” er kanskje en klisjé, men sannheten er at de første folka jeg møtte sent på åttitallet som overstrømmende anbefalte serien var en gjeng med dophuer.
Inkalen (og andre historier i Inkal-universet, som Jodorowsky har skapt sammen med andre illustratører) gikk som kortere føljetonger i det illustrerte franske SF-magasinet Metal Hurlant (senere bedre kjent internasjonalt som Heavy Metal). Senere kom de separate kapitlene i flere album. Selv om man kan juble for å få historien samlet i en massiv bok på over 300 sider er det ting som tyder på at fortellingen kanskje gjør seg bedre i mindre porsjoner. Hjernen sliter med å fatte det enorme byggverket som Inkaluniverset er, og all verdens vakre illustrasjoner og eminent seriekunst kan ikke skjule at det for mange kan bli både uinteressant og likegyldig.
Moebius har nok hatt en hånd med i manuset, i alle fall i utformingen av skapningenes utseende, klær, maskiner og byggverk. Alt er i kjent Moebius-stil, overdådig, elegant, vakkert, fantasifullt og teknisk briljant. Sekvenser og overganger er i utgangspunktet både spennende og interessante som seriehåndverk, men i sin overveldende fantasisme blir det som å spise kokosboller – en er god, to går an men flere enn det så blir det litt …ugh. Surrealisme gjør seg best i mindre doser.
Men selvsagt – boken er et overflødighetshorn av fantastiske elementer som pirrer fantasien og får frem både flir og undring. Har man plass i hylle og lommebok er det en OK investering, og som seriehistorie er den uvurderlig. Men som god tegneserie med innhold som angår de fleste av oss? Gi meg heller Christopher Nielsen når som helst – samtidig med Inkalen leste jeg “Mens vi venter på Dommedag bind 1” og det er ikke tvil i min sjel om hvilken bok jeg vil vende tilbake til først.
Inkalen – John DiFools eventyr
Av; Jodorowsky/Moebius
ISBN 97882429-37247
310 sider
399 kroner
Egmont Serieforlaget
PAUSE FOR TOMMY & TIGERN <- Eldre | Nyere -> LITE JUL MED LARSON
No har eg 4 av dei 6 albuma, men eg må innrømme at eg er freista til å kjøpe denne boka av sentimentale og nostalgiske grunnar. Men så må det jo innrømmast at sidan eg først las desse hefta i ein tilstand av pubertal sjenanse, så har vel “Inkalen” truffe meg på ein litt annan måte, og den har difor andre nostalgiske kvalitetar.
— Knut Robert Knutsen 11. December 2008, 11:28 #
Jeg har de 6 første albumene, og noen til som ble tegnet av Zoran Janjetov. Moebius er en suveren tegner og jeg har det meste som han har laget, men Jodorowsky kan jeg styre meg for. Det fleste seriene som han har skrevet har vært skuffelser: Den hvite lama, Metabaronens kaste, Juan Solo, m.fl.
Det finnes en rekke tegneserier av Moebius som aldri har vært utgitt på norsk, jeg hadde heller ønsket meg disse.
— Øyvind B 11. December 2008, 17:45 #
Enig med du, ØB. Til og med den tause, vakre ARZACH kunne ha vært utgitt på norsk, den er tidløs. Jodorowsky trenger sannsynligvis noen ved sin side som hvisker ham i øret; “Hør AJ, det er ikke guddommelig, alt det du skriver”.
— Spacedog 12. December 2008, 10:14 #
Også enig når det gjelder Jodorowsky, det meste jeg har lest av ham har vært tilnærmet uleselig; alt for pompøst, baktungt og pretensiøst til at det blir noen gode historier ut av det. Men Inkalen er såpass preget av Moebius’ suverene tegninger at historien blir like mye hans som Jodorowkys, og derfor synes jeg den fungerer utmerket som en Moebius-historie og at den på ingen måte skiller seg negativt ut fra hans øvrige produksjon. Moebius’ tegninger er avslappet elegante og han har et glimt i øyet når han tegner som skinner gjennom og som tar luven av den verste pompøsiteten til Jodorowsky. Denne evnen til å formidle Jodorowskys symboltunge og surrealistiske historier er det ingen av hans andre samarbeidspartnere som har vært i nærheten av.
Det skal imidlertid sies at historien er best mens den pågår, før den begynner å nøstes opp. Mot slutten kan selv ikke Moebius redde i land en historie som tar stadig nye metafysiske vendinger og etterhvert bare blir vas.
Noe av det samme opplever jeg med Moebius og Jodorowskys andre samarbeidsprosjekt, Det kronede hjerte. Del en og to kom på dansk på begynnelsen av 90-tallet og var en underholdende historie, der Moebius tegninger fungerer på samme vis som i Inkalen. Siste del kom ikke på dansk før for et par år siden, og var et daft og dustete antiklimaks.
Inkalen anbefales til alle som elsker Moebius. Men også jeg skulle gjerne sett mer uutgitt av ham på norsk – f.eks. Den hermetiske garasje med oppfølgere.
— Einar H. 12. December 2008, 11:54 #
Den Hermetiske garasje er nok like full av vas som Inkalen, da Giraud hadde null peiling på hva han skulle gjøre med den. En typisk serie som er best som føljetong, ikke som samlet utgave.
Ellers er heldigvis hans beste serie, Blueberry, forlengst ute i flere utgaver.
— Frank Flæsland 12. December 2008, 18:57 #
Vel, det er din personlige mening og ikke et objektivt faktum. Dessuten er Garasjen av Moebius, ikke av Giraud, en særdeles viktig distinksjon, og det er dermed meningsløst å sette Blueberry og Cornelius opp mot hverandre. Det er supre serier begge to, på hver sin måte.
— Einar H. 12. December 2008, 22:46 #
Jeg har lest flere intervjuer med Moebius/Giraud der han selv har sagt at han ikke hadde den fjerneste ide om hva historien om Garasjen egentlig skulle handle om. Historien gikk da i “Metal Hurlant”, der han kom med to til fire sider hver gang, der han laget nye ting før deadline til hvert nummer, i motsetning til det han hadde gjort tidligere, der historien var ferdiglaget (hele albumet) før publiseringen tok til.
— Frank Flæsland 14. December 2008, 20:51 #
Ok, jeg er ingen Moebius-kjenner, så jeg lurer på: Hva er det beste Mobebius har laget?
— Magne Taraldsen 15. December 2008, 20:58 #
Det er umulig å svare på hva som er best, for det første vil det avhenge av hvem du spør og for det andre er det Moebius har gjort så forskjellig i stil, innhold og ikke minst ambisjonsnivå at det er vanskelig å sammenligne. Hvis jeg ganske kort skal trekke frem noen vesentlige Moebius-serier så kan det f.eks. være den ordløse poesien i Arzach, lekenheten og mangfoldigheten i “Den hermetiske garasjen” og den elegante spenningshistorien Edenas hager. Alt har elementer av science fiction, alt er gjort med Moebius’ humor og fullendte kontroll over mediet. Det finnes også en rekke korte historier fra ulike stadier i hans karriere. Mye av det er samlet i album både på engelsk og dansk. Såvidt jeg husker i farten er det kun Edenas hager 1 og 2 som er kommet på norsk. I tillegg til John Difool selvsagt.
— Einar H. 15. December 2008, 22:42 #
Inkalen er heilt fantastisk, og ein av mine favoritter, eg har berre lest den på dansk(Carlsen Comics)så dette gleder eg meg til. Håper berre orginalfargane og layouten er der, då eg har sett ein ramponert versjon utgitt av DC.
— Fredrik Rysjedal 19. December 2008, 00:13 #
Det er dessverre nye farger på historiene.
— Øyvind B 19. December 2008, 14:12 #
I boken “1001 Comics You Must Read Before You Die” er Moebius representert med disse seriene:
* Arzach (1975)
* Madwoman of the Sacred Heart (1992, m/Jodorowsky)
* The Airtight Garage of Jerry Cornelius (1976)
* The Incal (1980, m/Jodorowsky)
Som Giraud har han fått med “Lieutenant Blueberry: The Lost Dutchman’s Mine” på listen, ikke så veldig overraskende, selv om album nr. 13-15 i serien er vel så bra (Chihuahua Pearl-syklusen).
— jostein hansen 18. March 2012, 10:18 #
Ved siden av Inkalen og Edenas Hager finnes den korte syv-siders Moebius-historien Rock City på norsk, utgitt i Seriefokus nr. 5/1981.
— jostein hansen 18. March 2012, 12:24 #