«Fantomet» legges ned. Vi har sett på det aller siste bladet.
Det sier mye om det norske tegneseriemarkedet når «Fantomet»-heftet er historie i 2019. Det aller siste bladet er i salg akkurat nå, og det er vemodig å tenke på. Vi snakker om et tegneseriehefte med en utgivelsesrekke som strekker seg tilbake til 1964. Åttitallet var de beste dagene for bladet. Da hadde det utgivelser annenhver uke, og på det meste kunne heftet vise til et salgstall på over 80.000 eksemplarer. Den tiden er for lengst borte, og det er lave salgstall som stopper tegneseriebladet til Ånden som går.
Tegneseriebladet har ikke bare bydd på «Fantomet»-tegneserier. En rekke gode biserier har vært en del av heftet i mange år, og de siste årene har det vært et fokus på gode fransk-belgiske albumtegneserier som ellers ikke ville blitt utgitt på norsk. En rekke gode spenningstegneserier har vært å se i «Fantomet», og tegneserier som «Thorgal», «Jerome K. Bloche», «Alvefolket», «Corto Maltese» og «Mandrake» vil få mange til å nikke anerkjennende.
Det redaksjonelle har hatt meget høy standard, og interessant bakgrunnsstoff om både Fantomet, biseriene, ulike tema som er tatt opp i tegneseriene og tegneseriehistoriske anekdoter har vært viktige deler av bladet. Mye av dette har vært skrevet av Kjell Steen, som har vist stor innsikt og gode formidlingsferdigheter. Steen, som gjerne bare kalles Sjefen, har sammen med de ulike redaktørene skapt et konsept som ofte var så interessant at mange så på det redaksjonelle stoffet før de satte i gang med å lese tegneseriene.
De siste årene har «Fantomet» vært et månedshefte på 100 sider. Det har variert mellom å bare ha stoff med Ånden som går eller også inkludere andre tegneserier. I det aller siste bladet, «Fantomet» nr. 13/2018, er store deler av utgivelsen viet tegneseriefiguren til Lee Falk. Først ut er en ny fortelling kalt «Søppeløyas hemmelighet» der Claes Remerthi (manus) og Rafael Ruiz (tegninger) sender Ånden som går til en øy like utenfor kysten av Bengal. Det er her søppelet fra hovedstaden Morristown ender opp, og øyen er blitt et tilholdssted for mennesker som er utstøtt fra samfunnet ellers. Vel ute på øyen blir Fantomet beskyldt for et drap, og historien handler om hvordan han oppklarer den mordgåten. Settingen er interessant, og det samme er oppklaringen. Ellers blir dette mest en helt standard spenningshistorie med fine tegninger fra Ruiz.
Det beste i bladet er historien «Blodregn» med manus av Andreas Eriksson. Han har samarbeidet med hele åtte tegnere i en actionfylt fortelling. Tegnerne er Sal Velluto, Heiner Bade, Alex Saviuk, Joan Boix, Kari Leppänen, Carlos Pedrazzini, César Spadari og Rafael Ruiz, som setter sitt preg på egne deler av historien. Det er et interessant konsept, men flyten fra del til del fungerer ikke alltid like bra. Det er også plass til et avsnitt med «Fantomet Kids», som forteller historier der Fantomets barn Kit og Heloise står i sentrum. Manusforfatter Alan Sonne og tegneren Bielecki byr på en artig historie der tvillingene kommer ut for en krypskytter og etter hvert kler seg ut i Fantomet-klær. Konseptet passer nok best for yngre lesere, og en mer karikert tegnestil gjør at historien skiller seg ut fra resten av bladet.
«Fantomet» nr. 13/2018 er dessverre ikke en avskjed med «Fantomet»-heftet på høygir. I stedet er det en leseopplevelse på det jevne der «Blodregn» er rosinen i pølsen. Selv om tegneserieheftet «Fantomet» forsvinner, så betyr det ikke at det er slutt på Ånden som går i norske tegneseriehyller. Egmont forteller at det i 2019 vil komme enkelte spesialutgaver. I mellomtiden sier vi takk for nå til den maskerte helten.
«Fantomet» nr. 13/2018
Redaktør: Hege Høiby
100 sider
74,90 kroner
Egmont Kids Media Nordic AS
Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 20. desember 2018.
Visst er det vemodig at bladet forsvinner, har riktig nok ikke lest det selv siden tidlig 2000-tall, men det har jo «alltid» vært der, sammen med Donald som en virkelig langtlevende «oldtimer» blant norske serieblader. Nå spås det jo at også Donald-bladet trolig vil forsvinne i løpet av få år. Igjen, en tittel jeg ikke selv har hatt interesse av på mange år, men rart er det likevel. De tradisjonelle seriebladenes tid går nå virkelig mot slutten, ser det ut til.
Det er nok gjerne slik at munnhellet «Man vet ikke hva man har før man mister det» stemmer bra, også i dette tilfellet.
De fleste som kritiserer Fantomet vet ikke helt hva bladet inneholder, et merkelig paradoks i seg selv. For å si det enkelt: magasinet har inneholdt det aller beste av tegneserier fra de åtte siste tiår.
Noen som tviler?
Hvorfor noen (mange?) likevel har valgt å sitte på gjerdet er et lite mysterium.
To teorier kan lanseres:
1) Vi har en «alternativt» seriemiljø i Norge som ikke ønsker å verdsatte eller ikke har nok kunnskap om seriekunst av typen Mandrake, Spirit, Rocketeer, Rohner, Rio at Bay, Los Gringos, Thorgal, Linda og Valentin, Jerome K. Bloche, Ylva, Kriss fra Valnor, Undertaker, Resiliens, Airborne 44…
2) Altfor mange lesere sitter på gjerdet og er mest opptatt av å finne grunner til å la være å støtte gode serieutgivelser, uansett hvilke kvalitetsserier som tilbys.
Hvorfor sette seg selv utenfor og gå glipp av Europas beste eventyrserier?
Så for meg at 2019 hadde blitt et bra år for Fantomet i Norge med mange bra biserier. Slutte på topp, liksom. Får lese de i Fantomen da. Tidligere upubliserte Falk-historier går også der i år.