Gratulerer til Donald Pocket som denne måneden rundet nummer 500! Nå som jeg er nærmere 40 år enn 30, gleder det meg mye å se at pocketbøkene som har satt stort preg på barndommen min fortsatt er i full produksjon.
Den dag i dag står (deler) av Donald Pocket-samlingen min på utstilling midt i stua, til ergrelse for samboeren og til glede for meg og venner som kommer på besøk. Jeg har utrolig mange bra minner knyttet til Donald Pocket og jakten på en komplett samling. På 90-tallet var det slettes ikke bare å gå til det nærmeste antikvariatet og finne flere eksemplar av hvert eneste nummer, som i dag. Å samle på Donald Pocket var likestilt med en landsomfattende skattejakt, som familien måtte delta i hver sommerferie vi var på biltur. Donald Pocket hadde tross alt blitt utgitt siden 1968! Vi var innom turistforeninger, bokbutikker, studerte kart og hørte oss for på gata: “hvor er nærmeste antikvariat?”
Mange av disse minnene har preget og inspirert meg som serieskaper. I stripeserien min Bestis har Donald Pocket-samlingen fått en sentral og verdifull rolle.
Jeg husker fortsatt veldig godt møtet med min første pocketbok, nummer 121, som jeg fikk på niårsdagen. I tillegg til de laaange og spennende historiene hadde pocketbøkene en magisk dragning som virkelig talte til meg på et dypt nivå, og som tente en sterk samlegnist; bokryggen dannet et motiv når de stod ved siden av hverandre! Ekstremt smart salgstriks. Den gangen var motivet en lang illustrasjon med Donalds utseende gjennom tidene, og minst like spennende var det å ikke vite når den tok slutt.
Jeg gjorde en deal med moren min om å bare samle fra nummer 100 og oppover. De var jo vanskelig nok å finne, tenkte hun. Men da 100-120 var på plass var det umulig å fortsette livet med et enormt historisk hull i samlinga.
Klassekamerater visste å utnytte dette, da jeg dro i gang en byttehandel for å fylle ut sjeldne nummer.
Donald Pocket var perfekt å ha med seg på hytta i sommerferien. Reisesekken ble lastet full, og jeg fordelte de episke eventyrene så godt jeg kunne over antall feriedager. Jeg elsket de interaktive historiene der jeg selv fikk velge neste steg – “vil du følge Onkel Skrue bla videre til neste side”, “vil du følge Rikerud bla til side 250”, og så videre.
Fortellingene i Donald Pocket tok meg også med på historiske eventyr og lærte meg om verden og galaksen. Som for eksempel i nummer 89, en av mine favorittbøker, som handlet om Sommer-OL i Seoul i 1988. Eller nummer 109, som lærte meg om dykking. Jeg husker også en historie som påvirket meg mye, om å ta vare på sine venner og utsatte barn som har det mindre bra. Det var action og spenning med figurer som Fantonald, Indiana Beinson, Birgitte og utallige fler. Mitt engasjement gikk så langt att jeg til slutt kunne ramse opp tittelen på hvert eneste nummer utenat. En ganske dårlig superkraft, som i dag kanskje hadde vært et bra nerdete partytriks.
Etter noen år med intens søking fikk jeg til slutt satt klørne i nummer 32 som fylte det siste hullet i samlingen. Da hadde jeg mange fine og gamle Donald Pocket i hylla, noen av de godt lest av tidligere eiere. Det gjorde ingenting. At de var litt røffe i kanten synes jeg var ganske estetisk tilfredsstillende. Så jeg tok like gjerne en kniv og skrapte litt i kantene på de som så nyere ut også, for å få et enhetlig uttrykk … jepp. Gjett om jeg angret på det noen år seinere? 😉
Jeg må være ærlig å si at jeg dessverre ikke samler lenger i dag. Etter flytting til både Australia og Sverige ble det utfordrende å holde samlingen oppdatert. Men jeg må innrømme at jeg fremdeles går i butikken og flipper gjennom et nytrykt Donald Pocket i ny og ne (prøv det, de lukter fantastisk!).
Hva er en komplett samling verdt i dag? Det spiller egentlig ingen rolle for meg. Ingenting kan erstatte affeksjonsverdien i hvert eneste nummer. Minnene av bestefar som fikk tak i 109 i Rindal, mamma som lagde skattejakt på hytta med nummer 1,3 og 12, de utallige besøkene hos Wangsmo Antikvariat i Trondheim og blodsugeren på barneskolen som tok 100 kroner for nummer 32.
Samlingen gir meg fremdeles stor glede og kommer i lang tid framover til å være en del av innredningen hjemme, selv om den ikke matcher den øvrige fargepaletten. Det er nok noe Donald Pocket-fans forstår!
Kenneth Larsen er serietegner og skaper av Bestis, som går i dagsaviser på tre språk (norsk, svensk, dansk), og har hatt fast plass i bladet Pondus siden 2016.
instagram.com/bestie_thecomic
www.patreon.com/bestiethecomic
kennethlarsen.se
