Den allsidige japanskfødte kunstneren Chie Kutsuwada skal lede et mangakurs under årets Bergen Tekst & Tegning-festival (BTT). Serienett tok en prat med henne.

(Forsidebilde lånt fra Chie Kutsuwada)

Du jobber med et bredt spekter av sjangre, fra samuraihistorier og grøssere til «boys’ love» (yaoi) og romantikk. Hva trekker deg til så forskjellige typer historier?

Jeg har rett og slett et bredt spekter av interesser. og elsker å prøve nye utfordringer. Jeg synes det er både utfordrende og fascinerende å tolke forskjellige historier på min egen måte.

Du har bearbeidet litterære klassikere, deriblant Shakespeares «As You Like It» og sonettene hans, til manga. Hva kan tegneserier tilføre en klassisk tekst som kan være vanskelig å formidle gjennom orginalen?

Tilgjengelighet. Klassisk litteratur har vært elsket i generasjoner av mange gode grunner, men noen lesere kan trenge en liten bro for å få kontakt med disse verkene. Manga- eller tegneserieadaptasjoner kan fungere som en slik bro gjennom visuell historiefortelling, og hjelper leserne med å engasjere seg i karakterene og historiene på en mer umiddelbar måte. Jeg synes det er fascinerende å kunne bruke tegningene mine til å gjøre disse historiene tilgjengelige for et bredere publikum.

Du har utforsket sjangeren «boys’ Love», som fokuserer på romantiske forhold mellom menn. Hva er det som tiltrekker deg ved denne sjangeren, og har forståelsen din av den endret seg gjennom årene?

Når jeg ser tilbake på tida da jeg var veldig oppslukt av «boys’ Love»-sjangeren, tror jeg at jeg søkte en viss avstand til de heteroseksuelle romantikken i manga. Jeg opplevde at disse historiene ofte var knyttet til det sosiale presset kvinner i Japan utsettes for.

Dessuten elsket jeg – og elsker fortsatt – å tegne vakre menn, i ordets mange ulike betydninger.

Sjangeren har imidlertid alltid vært noe kontroversiell, ettersom den er fantasier om homofile menn, og kanskje ikke har så mye med disses virkelighet å gjøre. Jeg har tenkt mye på dette. Men da noen homofile manga-fans fortalte meg at de satte pris på «boys’ Love», begynte jeg å forstå at sjangeren har potensial til å berøre og gi gjenklang hos både homofile lesere og folk utenfor LHBT-miljøet.

Du har arbeidet både med egne historier og med manus skrevet av andre. Hvordan påvirker samarbeidet med en forfatter den visuelle historiefortellingen din, sammenlignet med når du både skriver og tegner selv?

Det er både gøy og utfordrende å jobbe med en historie skrevet av noen andre. Det er givende, fordi det gir meg nye perspektiver som jeg kanskje ikke ville ha oppdaget hvis jeg jobbet alene.

Når jeg jobber med mine egne historier, har jeg en tendens til å tegne ting jeg liker, og skape fortellinger som treffer mine egne interesser. Dette kan imidlertid noen ganger være begrensende, ettersom arbeidet mitt kan bli ensformig. Når jeg jobber med andres historier, får jeg tegne ting jeg vanligvis ikke ville ha tegnet; dette hjelper meg med å utvide det kunstneriske repertoaret mitt, og ferdighetene mine.

Du har bodd og arbeidet i Storbritannia i mange år. Hva har det å være en del av et annet tegneseriemiljø lært deg om manga som kunstform, og om dine egne styrker som tegner?

Da jeg bodde i Japan, tenkte jeg egentlig ikke over hva som gjør manga unikt – det var jo bare en naturlig del av hverdagen. Men etter at jeg flyttet til Storbritannia, oppdaget jeg mange andre fantastiske tegneserieuttrykk, og samtidig begynte jeg å innse hvor unik mangakulturen faktisk er.

Når det er sagt, mener jeg at kulturer alltid er i utvikling. Jeg synes det er fint å lære av – og ta til meg – ulike tegneseriekulturer, og jeg elsker også å se hvordan folk fletter inn elementer fra manga i arbeidene sine for å skape noe nytt og hybridt.

Du har tidligere påpekt at mangalesere utenfor Japan ofte holder seg til etablerte favoritter, mens lesere i Japan i større grad oppsøker nye titler. Ser du fortsatt denne forskjellen i dag, og hvordan påvirker den prosjektene du velger?

Ja, jeg tror den tendensen fortsatt eksisterer. Tidsforskjellen har imidlertid nesten forsvunnet, så lesere utenfor Japan oppdager nå nye – og til tider nisjepregede – mangaer utgitt i Japan mye raskere.

Jeg tror ikke dette har noen stor innvirkning på arbeidet jeg velger å skape. Jeg elsker å oppdage nye ting, men jeg vet også hva jeg selv setter pris på, og enkelte av disse tingene forblir upåvirket av ytre impulser.

Manga blir ofte sett på som en utpreget japansk kunstform, men du bruker den også til å fortelle historier hentet fra vestlig litteratur. Hva er det som, etter din mening, gjør en tegneserie til manga? Er det tegnestilen, fortellerteknikkene, leseretningen eller noe annet?

Jeg mener at det som gjør manga unikt, er fokuset på karakterenes følelser – inkludert hvor nyansert ansiktsuttrykk og kroppsspråk fremstilles – samt måten hver enkelt rute er rammet inn og komponert på.

Når du underviser nybegynnere, hva mener du er viktigst å få på plass først: å tegne ansikter og karakterer, å komponere en side, eller å fortelle en engasjerende historie?

Det aller viktigste er selvsagt å finne glede i selve tegningen og den kreative prosessen. Det er også viktig å ha mot til å fullføre sin første manga, selv om man føler at tegneferdighetene og fortellerteknikkene ennå ikke er gode nok.

Rent teknisk sett: Hvis du ønsker å forbedre tegneferdighetene dine, må du ikke tegne tankeløst. Bruk hodet like mye som hendene. Tankeprosessen din kommer til syne i tegningene.

Når det gjelder å lage mangasider, er det viktig å tenke på at verket ditt vil bli lest av folk som ikke kjenner deg. Du må se på arbeidet med et kritisk blikk og spørre deg selv om leserne vil forstå hva som foregår. Det er det første steget mot å skape en velkomponert side.

Mange som deltar på mangaworkshops har allerede klare oppfatninger om hvordan manga bør se ut. Hvordan oppmuntrer du dem til å utvikle sin egen stil, heller enn bare å etterligne favorittseriene sine?

Jeg sier rett og slett til dem at de ikke bør kopiere én bestemt tegnestil. Jeg oppfordrer dem ofte til å hente elementer de liker godt fra mange ulike mangaer eller tegneserier, og kombinere disse. Jeg råder dem også til å utforske mer enn bare manga – for eksempel andre kunstformer, litteratur, film, musikk, vitenskap eller hva det måtte være som interesserer dem. Hvis man holder øynene åpne og lar seg inspirere av mange ulike kilder, vil man helt naturlig utvikle sin egen stil.

Du underviser i manga i en kulturell kontekst som skiller seg betydelig fra den japanske. Opplever du at du må forklare kulturelle referanser og fortellerkonvensjoner, eller kan tegneserienes visuelle språk overskride kulturelle grenser?

Det kommer helt an på deltakerne. Når jeg for eksempel besøker en skole der alle elevene er pålagt å delta på workshopen, legger jeg inn forklaringer av kulturelle referanser og annen bakgrunnsinformasjon. Men når jeg jobber med folk som allerede forstår manga og ønsker å lære å lage sine egne, trenger de som regel ikke ytterligere kulturell kontekst.

Jeg mener at tegneserienes visuelle språk kan krysse kulturgrenser, men litt kulturell kontekst kan av og til hjelpe leserne med å få et større utbytte av historien.

Hva håper du deltakerne vil sitte igjen med etter workshopen din i Norge? Og er det noe du selv håper å lære gjennom møtet med norske tegneserieskapere og mangalesere?

Manga er et av de beste mediene for å uttrykke følelser. Jeg tror det er derfor folk elsker det. Å uttrykke karakterenes følelser innebærer også å gå i dialog med sine egne følelser. Derfor ønsker jeg at deltakerne skal få oppleve hvordan følelser kan formidles gjennom mangaens unike visuelle språk.

Jeg er alltid på utkikk etter ny inspirasjon, nye ideer og nye måter å gjøre ting på – alt som er nytt! Dette er mitt aller første besøk i Norge, så jeg ser virkelig frem til å møte norske tegneserieskapere og mangaentusiaster!

Møt Chie på BTT! (Kurspåmelding her)

Andre media:

Hjemmeside  Facebook
Twitter  Instagram  YouTube