Kjærlighetsbrev til Herdla

Mens alle kjenner til historiene om Mamma Mø og Kråka og deres (noe hverdagslige) opplevelser, har Adele Jaunn laget sin egen fortelling om en ny ku og hennes fjærkledte venn. Men opplevelsene deres er langt fra hverdagslige.

Vi starter historien i Fugletårnet på Herdla, hvor kuen Gunn sitter og kikker på fuglene, en aktivitet som Jaunn selv også er interessert i, og som blir gjennomgangstema i historien. Under fuglekikkingen kommer fiskemåken Lars styrtende ned fra himmelen og krasjlander. Lars har skadet vingen i fallet, og Gunn tar ham med hjem til huset sitt for å hjelpe ham.

Hjemme hos Gunn begynner de å snakke sammen, og Gunn forteller om det gamle familiesmykket hun mistet da hun var liten. Lars tilbyr seg å hjelpe, og kort etter drar de ut på leting. Men etter et uhell med en gammel granat, og forfølgelsen av en tyvaktig hund, havner det umake paret i en tidstunnel og ender opp på Herdla i vikingtiden. Der mistas Gunn for vikingprinsessen Harriet Hårmagre, og kaoset er i gang.

Tegneserien som har det fulle navnet «Lars & Gunn – Arven etter Harriet Hårmagre» promoteres som en «morosam teikneserie for menneske», uten spesifisert aldersgruppe, skjønt den retter seg nok heller mot barn enn voksne. Tegningene får for eksempel tankene over på andre kjente barnebokserier, som Gubben og Katten og Hunden Kipper, samtidig som Jaunn har sin egen unike stil.

Mest slående er gjerne at mens de antropomorfe dyrene naturlig nok er mer stiliserte, er bakgrunner og «vanlige» dyr tegnet i en imponerende malerisk og naturtro stil i akvarell som nesten kunne hengt på veggen. Bildene er fargerike, gjerne i lysere farger, og særlig himmelen brukes imponerende aktivt for å illustrere tiden som går og litt frempek av hva som skal skje (i hvert fall med været).

Selv om boken i hovedsak virker å rette seg mot barn, betyr ikke det at ikke voksne også kan ha glede av å lese den. «Arven etter Harriet Hårmagre» er på nærmere 70 sider, og holder et relativt lavt tempo. Vi beveger oss ganske rolig og organisk fra scene til scene, samtidig som historien alltid drives fremover, med en fin blanding av snodige situasjoner, tørrvittige kommentarer og koselige stemninger.

Skulle det likevel bli litt langtekkelig for de minste, er det nok å se på i selve tegningene, særlig når duoen ankommer vikingtiden. I tillegg har Jaunn lagt til noen sider helt til slutt med oversiktsbilder av fugler som dukker opp i boken, og ting som ikke passer inn i vikingtiden, men som man kan jakte etter gjennom boken.

Helt til slutt får vi også noen sider om Herdla, naturreservatet der og øyens historie, som gir litt mer faktabasert informasjon om vikingtiden. I tillegg til en forklaring på hvorfor det vil være mulig (men forhåpentligvis ganske usannsynlig …) å finne en granat gjemt i bakken på øyen.

Derimot når vi kommer til avslutningen på fortellingen synes jeg ting går en smule for fort og enkelt. Løsningene skjer mer av tilfeldigheter enn noe som føles fortjent, og konklusjonen helt til slutt føles egentlig litt utilfredsstillende. Men dette er i grunnen det eneste jeg har å kritisere boken for og kanskje den er laget slik for å legge opp til fremtidige bøker.

Adele Jaunn har allerede erfaring med skriving og illustrering av flere barnebøker blant annet Rømlingene fra Kjeleøya, men med Arven etter Harriet Hårmagre føler jeg hun har nådd et nytt nivå, og jeg kan godt se for meg at serien om Lars og Gunn blir en ny barnebokklassiker.