NYTT FRA MADS ERIKSEN ( 1.08.10 )
Mads Eriksen har hatt en pause fra tegneserier. I M nr. 7/2010 er serieskaperen tilbake med nytt materiale.
M-heftet har fått lide av at Mads Eriksen ikke har levert nye tegneserier. Derfor har redaksjonen tydd til det de kaller “M-klassikere” for å fylle opp heftet. Forhåpentligvis er det slutt på dette nå, siden Eriksen i M nr. 7/2007 har en spesialhistorie med tittelen “Hvor har Mads vært?”. Den strekker seg bare over to sider, men grafisk sett er sidene en nytelse. Eriksen overtegner slik bare han kan og ironiserer over sitt fravær i tegneserieverdenen på en flott måte. Dette lover bra for fortsettelsen!
De klassiske M-stripene i dette heftet stammer fra 2006. Det er en god samling, der en av de beste M-sekvensene er tatt med. For å få hjelp med tegnearbeidet, får Mads Eriksen en “mini me” som medhjelper, og absurditetene står i kø når medhjelperen skal bli kjent med både Madammen og serieskaperens virke. Mads Eriksen i storslag er en glimrende tegneseriemaker, og det får vi til fulle sett i dette heftet.
Biseriene i M er ikke like spennende som i oppstarten. Bladet presenterte jevnllig stoff fra serieskapere som Lewis Trondheim, Peter Bagge og Mike Mignola samt tegneserier som Fakta fra verden, Futen, Perry Bible Fellowship og Dork Tower. Tegneserieguruen Sergio Aragones og den glimrende danske enruteren Wulffmorgenthaler holder stand som stayere i bladet, og vitsemakerbrødrene McCoy kan stadig by på et og annet latterkick. Det samme gjør Wanloos mange sprell, mens Elvis varierer fra å være småmorsom til platt.
Heldigvis er Karine Haaland kommet på plass med Snorre, verdens sinteste mann, men ellers er det mye halvmorsomheter og tretten på dusinet-plattheter i enkelte av biseriene. Haaland har et fabelaktig persongalleri i serien som en gang het Piray. Replikkene er som vanlig slående og røffe, og de gode punchlinene kommer på rekke og rad.
Miksen i bladet er heller ikke den helt store med såpass mange vitsetegninger. Det er flott at redaksjonen gjør plass til norske serieskapere, men fallet blir stort når man sammenligner for eksempel den mer platte humoren i Absurdgalleriet med Wulffmorgenthalers mer spissfindige, underfundige og uforutsigbare innfall.
M nr. 7/2010 vil gå inn i norsk tegneseriehistorie som heftet der Mads Eriksen vendte tilbake. Ellers er det en heller middels leseopplevelse med mange striper og vitsetegninger som aldri blir noe mer enn tidtrøye. Det bladet hadde trengt, er faktisk en kikk i bakspeilet. M-heftene anno 2007 var bedre enn årets årgang, og det skyldes blant annet bedre biserier og større variasjon i heftet den gang. Selv i et humorhefte må det for eksempel gå an å trykke tegneserienoveller og korte historier.
M nr. 7/2010
44 sider
34,50 kroner
Schibsted Forlag
I HYLLENE NÅ <- Eldre | Nyere -> RESIRKULERT SOMMERLESNING