TEGNESERIER SOM SAKPROSA ( 3.05.16 )
20. April var det Prosalong i Oslo med temaet «tegneserier som sakprosa».
Selve paneldebatten varte i en og en halv time. Under vil du finne en komprimert versjon som tar for seg noe av det som ble snakket om. Men har du 90 minutter å slå ihjel, og/eller vil vite mer, kan du se samtalen i sin helhet i denne linken.
Prosalong: Tegneserier som sakprosa
(Gjengitt på YouTube av Norsk Faglitterær Forfatter-og oversetterforening (NFF))
Debatten ble ledet stødig av Ingrid Brubaker (redaktør i Empirix.no og journalist), og panelet besto av Espen Holtestaul (forlegger, No Comprendo Press), Øyvind Holen (forfatter av bl.a. Tegneseriens historie), Lene Ask (serieskaper og illustratør) og Walter Wehus (tegneserieanmelder).
Hvorfor gjør tegneserier seg godt som sakprosa?
Holen og Ask: Man har mange forskjellige innfallsvinkler fra serieskaper til serieskaper, og det å fortelle med tegning er en god måte å formidle stoffet på. Det er også et medium som aldri seiler under falskt flagg. Det beskriver en subjektiv sannhet og det er åpenbart at serieskaperen sier: ”Dette er min tolkning.”. Man holder seg også unna svulstige beskrivelser av omgivelser og lignende.
Kan striper være sakprosa?
Holen: Ted Rall (politisk satiretegner) opererer med stripeformatet når han jobber og går tilbake til 1800-tallets tradisjoner. Tegneserier kan absolutt være sakprosa.
Hvordan går du inn i stoffet du skal jobbe med, Lene?
Ask: Det er veldig forskjellig. ”Hitler, Jesus og Farfar” startet som dagbok. Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle være et fotoprosjekt, men så viste det seg at det var en skikkelig dårlig idè. Så jeg begynte å tegne litt i desperasjon.
Utgangspunktet for ”Da jeg reddet verden” var et oppdrag fra NORAD om kvinner og barns helse. Så da lagde jeg en historie om det, så lagde jeg denne boka som en historie om å lage den historien.
Med ”Kjære Rikard” hadde jeg materialet først. Boken er bygd på brev mellom en misjonær og sønnen som bodde på et barnehjem i Stavanger. Basert på den brevutvekslingen kunne den historien blitt veldig forskjelig, men jeg valgte å fokuserer på kjærligheten mellom far og sønn.
Hvordan, Øyvind, valgte du og Tore Strand Olsen ut stoff til ”Tegneseriens Historie”?
Holen: Det er først og fremst en innføring i tegneseriens historie i hovedsakelig Norge, USA, Europa og Japan. Hovedmålet er å motivere til videre lesning. Selve researchen har jeg holdt på med siden jeg var seks år gammel, så det har tatt sin tid. Og mye av det er å kutte ting som ikke får være med. Vi måtte jo putte hundre års historie inn i en bok på omtrent like mange sider.
Espen, fra en forleggers standpunkt, hvordan redigerer du sakprosastoff? Som ”Gulosten” for eksempel, hadde du mye med det å gjøre?
Holtestaul: Ikke egentlig. Vi hadde en del møter og sånn etter hvert som prosjektet gikk fremover men jeg kan ikke påberope meg noen genistreker eller noe sånt. Men jeg prøver jo å sitte meg inn i tema selv. Men det kan være interessen som blir vekket mer enn noe annet.
Du, Øyvind, nevnte at norge ikke har tradisjon for å bruke tegneseriereportasjer.
Holen: Det har vært lite interesse for det fra de stedene man kan bli publisert. Man kan telle på en hånd hvor mange ganger dette er gjort i aviser. Det beste stedet for å få dette til, er magasinene. I USA ville det nok vært helt naturlig å publisere Kvernelands “Munch” som en føljetong i et magasin.
Joe Sacco, etter hvert som han ble kjent, begynte å lage ting for magasiner. Det interessante er at han sammen med en journalist ble sendt til Palestina, hvor de skulle lage en sak sammen. Den blir kuttet ned til noen få sider, og frustrasjonen over alt som blir kuttet gir Sacco lyst til å dypere i saken. Han ender opp som “Fotnoter i Gaza” som sikrer ham en pris for gravende journalistikk.
Så tegnesereseriejournalistikk trenger en hjelpende hånd fra journalistikken for å klare seg.
Hvordan gjør tegneserier seg som informasjonsformidler?
Holen: Det er en blanding av underholdning og undervisning. Man føler seg kanskje litt snytt noen ganger når man er ferdig å lese, for man føler at man har lært noe. Noen ganger skraper man overflaten av ting, men man kan også gå i dybden på ting, som Sacco i “Fotnoter i Gaza”.
Og Sporveienes jubileumsbok er et godt eksempel på at det funker bra. Hadde de gitt ut en brosjyre eller noe er det ikke sikkert det hadde slått like godt an som denne har gjort.
Er det grobunn for sakprosategneserier i Norge?
Ask svarer: Kanskje det er litt få tegneserietegnere i Norge. Og de som tegner vil gjerne jobbe med sine egne prosjekter. I tillegg er det gjerne ikke så lukrativt å holde på med heller. Aviser burde i tillegg rydde mer plass til denne typen ting. Chris Ware sine serier har for eksempel gått som føljetonger i aviser og magasiner.
Er det noen dere tenker folk burde lage en biografi om?
Holen: En av styrkene til tegneseriebiografien er overraskende valgene som «Olaf G» og «Gulosten». Jeg håper ikke man får en strøm av biografier om velkjente folk, da må det være noe mer som ligger bak. Skaperen må ha et personlig forhold til tema. Så jeg håper ikke vi får noen lettvinte tegneseriebiografier, at noen lager det bare for å lage det.
SERIE TIL FILM: CAPTAIN AMERICA - CIVIL WAR <- Eldre | Nyere -> GO WEST!
I Morgenbladet som dekker perioden 26. august til 2. september er gitt plass til en to siders artikkel om Joe Sacco.
— Jostein Hansen 27. August 2016, 11:22 #