ANDE-SERIEMORD ( 7.12.12 )
Torsdag 6. desember var det duket for en ny utgave av Seriemord. Temaet denne gang var Donald Duck og de påvirkningene anda har hatt på samfunnet vårt.
Det er Oslo Comics Expo som arrangerer, og ordstyrer Flu Hartberg kunne fortelle at det også blir festival neste år, nærmere bestemt 7 og 8. juni. Videre presenterte han panelet, bestående av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, journalist og serieskaper Øyvind Holen og Donald-redaktør Marius Molaug. Holen gav tidligere i høst ut boka Donald-landet, noe som var bakgrunnen for temavalget.
Holens bok er likevel ikke den første boka som forsøker å rette forskningsmodus på universet omkring Andeby. Jon Gisle gav ut Donaldismen i 1973, og Hartberg lurte på om denne boka ble mistolket i sin tid, da Gisle kanskje aldri mente det så alvorlig som man kan ha inntrykk av. Holen mener det er den første seriøse studien av populærkultur i Norge, og at den omfavnes både som en parodi på litteraturvitenskapen og seriøs forskning. Donaldismen er siden blitt en seriøs forskningsgren, og den står sterkt innen kvasiforsking. Hylland Eriksen var med i en studiesirkel som fokuserte på donaldisme og gav ut en fanzine med navnet OleDoleDoff, med analyser og artikler.
Panelet. Fra venstre: Thomas Hylland Eriksen, Øyvind Holen, Marius Molaug og ordstyrer Flu Hartberg. (Foto: Jonas A. Larsen)
Hvem er så Donald Duck? Øyvind Holen beskrev ham som de syv dødssyndene. En ufyselig fyr med et stort hjerte. I de tidlige animasjonsfilmene figurerte han som skurken, den som fikk smake moralens pisk, og senere gjenspeilet lesernes dårlige egenskaper i tegneseriene. Han begynte å stjele showet fra Disneys store stjerne, Mikke Mus, fordi han var morsommere og drev historiene fremover i større grad. Donald ble derfor videreutviklet, og han havnet senere som tegneseriefigur i fanget på Carl Barks.
Holen sa at Barks var en Donald-aktig figur selv. Han hadde blant annet hatt en lang rekke med jobber, lite hell, og han begynte så å kanalisere skuffelsene inn i seriene. Donald ble dermed underdogen som publikum gjerne identifiserer seg med. Imidlertid viste han seg fra helt andre sider på ekspedisjon utenfor Andeby. Han trakk også frem avisstripetegneren Al Taliaferro som et viktig hode bak Donalds utvikling.
Molaug la til at som barn var det viktig for ham at det innimellom gikk bra for Donald, og at det var bladets absolutte høydepunkt når han kom godt ut av det.
Selvsagt ble Carl Barks et tema under en Donald Duck-diskusjon. (Foto: Jonas A. Larsen)
Men hva gjør at vi liker Donald-seriene så godt? Holen mente det har med det braket bladet gjorde sin entre på å gjøre. Dette skjedde i en tid der nordmenn var sulteforet på underholdning. Papirrasjoneringen i kjølvannet av krigen gjorde et unntak for Donald Duck & Co, og bladet kom i store opplag med bred dekning.
Panelet var dessuten samstemte om at Donald har lært nordmenn å lese. Og tegneseriene er nettopp derfor blitt en del av fellesreferansene på tvers av generasjonene, i hvert fall frem til seint nittitall og tidlig 2000-tall. Carl Barks’ serier står her veldig sterkt, med udødelige klassikere. Samfunnet vårt er derfor på et vis tydelig berørt av Andeby, men Flu Hartberg lurte på hva som kjennetegner nettopp denne byen? Eriksen forklarte at den har en veldig stor middelklasse, lik et amerikansk ideal av middelklassesamfunnet. Deretter kommer en liten underklasse og en veldig liten overklasse.
Disney-seriene innførte også ting som var ukjente for nordmenn på 40- og 50-tallet, som fjernsyn og mat som først ble kjent her uti 60-årene. Samfunnet ble dessuten speilet via Dollys stadig eksperimenterende og moderne hårfrisyrer på 60-tallet, samt med figuren Klodrik, som utvilsomt gjenspeilte “The Summer of Love”
På et vis kan man si at vi er amerikanisert gjennom Donald, kom panelet frem til, og trakk frem halloween som et eksempel. Halloween ble sensurert her hjemme frem til utpå 80-tallet, men etterpå har vår adapsjon av feiringen tydelige spor fra Andeby. Henning Hagerups oversettelse av «Trick or treat», det velkjente «Knask eller knep», brukes i dag av de fleste som går rundt og samler inn godterier. Også kalkunen var ukjent for nordmenn frem til 1959/60, mens andebyboerne spiste dette helt fra starten av. Donalds rakett-tur, med en kalkun spiddet foran, ble ene og alene inspirasjonen til å innføre kalkunen i norsk julemattradisjon.
Videre ble religion og kirker diskutert, og bortsett fra katedralen Notre Duck, er det få, eller ingen kirker å spore i Andeby.
Når det kom til juss og lovgivning var heller panelet reservert i sin begeistring for den, i likhet med andebyfolk selv. Holen påpekte at det finnes en viss skepsis ovenfor domstolene i byen, da en ordfører kan få folk buret inne om de skulle komme til å ødelegge dressen hans, for eksempel. Hartberg lurer på om noen, eksempelvis Skrue, er hevet over loven, men Eriksen mente at det er han ikke. Han nevner likevel at ordføreren trår forsiktig når det gjelder Skrue, fordi skatteinntektene de får av ham, holder Andeby i gang. Det foreslås videre at Calisota, staten der byen ligger, har revet seg løs fra USA, ettersom de har egne delegasjoner og lignende.
Et annet viktig tema var kvinnenes rolle i Andeby, og det er ikke til å stikke under en stol at de er i klart mindretall. Holen mente likevel at dersom vi tar av 2012-brillene, vil vi kunne se at Dolly har vært et feministisk ikon, da hun siden starten har forsørget seg selv. Som han sa det: “Hun representerte Andebys «Sex & Singelliv»”. Panelet kom fram til at Donald-seriene har et unisex-utrykk, i motsetning til en del andre målrettet-fokuserte utgivelser.
På tampen av arrangementet snakket panelet om ulike serieskapere som har betydd mye for andeuniverset, og alle var enige om at det er serieskaperne som er både manusforfatter og tegner, som huskes best av leserne. Carl Barks og Don Rosa er de to største, men også dyktige kunstnere som Marco Rota, William Van Horn og Romano Scarpa har etterlatt seg sine tydelige preg.
Donald-redaksjonen jobber med å bevare tegneserienes viktighet for befolkningens dannelse, og Marius Molaug fortalte blant annet at de har gitt ti skoler Donald-materiale som skal brukes i timene, nettopp av denne grunnen.
Kvelden ble avsluttet med en konkurranse der alle tilstedeværende kunne levere et pitch til en Donald-historie i en enkel setning. Vinner-pitchet, avgjort med høyest applaus, lød som følger: Donald våkner opp, finner ut at han ikke har flere matrosdresser igjen og alt går til helvete.
Alt i alt var det en interessant aften, med en del interessante teser og synspunkt, og mye mimring fra paneldeltagernes egne minner og påvirkninger fra Donald Duck & Co.
NYE TILDELINGER FRA KULTURRÅDET <- Eldre | Nyere -> ET OLJEMYSTERIUM