AVSLAPPET ALDRINGSPROSESS (10.07.14 )
Rocky blir eldre, og Christoper Nielsen filosoferer over livets evige kav.
Disclaimer: Jeg leser ikke Martin Kellermans Rocky fast, verken serien eller bladet. Men når jeg først gjør det, ender jeg ofte opp med å le høyt av Kellermans kvasifilosofiske, selvbiografiske observasjoner. Som flere ganger under lesingen av dette nummeret. I de nye stripene (side 4-29, én stripe per side) får Rocky overnattingsbesøk av ekskjæresten Edith, som sover på sofaen grunnet problemer med en leieboer. Man skulle kanskje tro at Ediths spontane besøk ville utnyttes til å skape drama, men Kellerman styrer avslappet unna disse klisjeene. Et forfriskende trekk ved sekvensen i sin helhet er nettopp den avslappede stemningen og, i forlengelsen av den, det avslappede forholdet mellom Rocky og Edith på dette stadiet. (Disclaimer II: Jeg har ikke lest eposet Rocky & Edith, en samlebok med utvalgte striper som ganske sikkert gir en dyptpløyende innføring i fortiden mellom de to.) Mye av handlingen går ut på at figurene sitter og drikker, går på bytur, på byen, hele tiden mens de prater om løst og fast. Og etter hvert går samtalene så smått over i emnet som nummeret har bestemt seg for å handle om, filosofering og tanker rundt aldring. Som vanlig hos Kellerman får dialogene en stream-of-consciousness-følelse som gir en mer naturlig effekt enn i mange andre humoristiske stripeserier. Serieskaperen vet også å utnytte til fulle de små nyansene i ansiktsuttrykk og gester, noe som gjør en betydelig forskjell for både figurenes personligheter og den komiske timingen. Kellermans tegnemessige styrke ligger nok i figurene mer enn i omgivelsene; det synes for eksempel på det noe merkelige perspektivet på senga på side 19.
Utenom hovedhistorien får vi en rekke assorterte repriser av tidligere Rocky-striper som også kan sies å ha med aldring og/eller eldre å gjøre på ulike vis. Litt redaksjonelt stoff følger med; av dette opplevde jeg Dag F. Gravems essay “Good Night, George”, der Rocky sammenlignes med komiserien Seinfeld, som det mest interessante.
Det beste med heftet er imidlertid ikke Rocky-relatert. Det dreier seg om den utvalgte gjesteserien, Christopher Nielsen surrealistiske novelle “Rulletrappen“ fra 2001. Den utløsende motivasjonen for å trykke opp igjen denne tisideren er selvsagt at den er filmaktuell: Nielsen fullførte nettopp en dataanimert kortfilmadaptasjon av serien. Når det er sagt, trenger ikke historien noen filmatisk tie-in for å være lesverdig.
Plottet: En gruppe nakne mennesker befinner seg i en nedadgående rulletrapp. Ingen vet hva som venter dem i bunnen eller toppen av rulletrappen, men det store flertallet velger å trekke følgende slutning: “Dette er helt klart en prøvelse ikke sant, en… en utfordring! Vi må gjøre oss fortjent til det som venter oss på toppen!” Altså handler det om å gå og gå oppover i rulletrappen og kjempe seg frem mot den potensielle belønningen for strevet. Og selvsagt finnes det tvilere og avvikere fra denne så logiske overbevisningen:
I en introduksjon ramser Rocky-redaksjonen opp fire grunner til at “Rulletrappen” passer bra inn i bladet, deriblant at serien er bra og at Christopher Nielsen er bra. Eviggyldige kvalifikasjoner, det der. Men jeg vil driste meg til å supplere med en femte grunn: Slik jeg ser Rocky handler serien svært ofte om Rockys/Kellermans noe kyniske og tragikomiske syn på livet, inkludert sleivsparkede refleksjoner rundt den uunngåelige prosessen i å bli eldre og å komme nærmere døden. Nielsens “Rulletrappen” er av et ganske annet vesen, men det føles nærliggende å tolke hele historien som et symbol på livet. Åpenbart ser de fleste menneskene i fortellingen toppen av rulletrappen som en potensiell himmel, og bunnen som et potensielt helvete. Historien er for så vidt abstrakt nok til at den ikke trenger å leses så konkret, men poenget er uansett at ingen av figurene som er fanget i rulletrappen vet hva de går til. Og dette kan si noe om det meningsløse i tilværelsen. Folk skaper sine egne overbevisninger og teorier som de deretter kaver mot og streber etter. Ingen vet om de går til noe i det hele tatt. Og det er tydelig i Nielsens fremstilling at gruppementaliteten rundt det å bestige rulletrappen blir en viktig faktor for at mange velger denne retningen.
Styrken til “Rulletrappen” ligger ellers i utførelsen vel så mye som i konseptet. Nielsen makter å underholde hele veien. Den komiske timingen er upåklagelig, bildekomposisjonene og fortellerytmen dynamiske og lekne. Ganske klart heftets høydepunkt i mine øyne.
Helt til slutt, noen tanker om presentasjonen av Rocky-stripene. Jeg skal ikke krangle på at Rocky er en av de få stripeseriene fra nyere tid som virkelig kan fortjene en hel bladside dedikert til én stripe. De ofte ekstreme tekstmengdene i snakkeboblene gjøres rett og slett mer direkte lesbare av det. Men en tanke som har vendt tilbake hos meg gang på gang etter at Bestselgerforlaget overtok lisensen til Rocky-bladet i Norge, er at det like fullt er mye plass som kastes bort på disse sidene. Det er påfallende mye åpen, hvit plass under hver eneste helsidestripe. Jeg er faktisk ikke helt sikker på nøyaktig hva den ekstra plassen skulle vært fylt med, men det virker en smule klønete estetisk sett. Og jeg merker at stripene som presenteres lengre bak i bladet i vanlig linjeformat – fire striper per side – rett og slett blir for små; jeg følte flere ganger trang til å holde bladet helt inntil nesetippen for å lese teksten på en naturlig måte. Muligens hinter dette om at det standardiserte bladformatet på norske Rocky pr. i dag ikke er det ideelle formatet å presentere serien i. Hvis vi sammenligner med svenske Rocky Magasin (under), ser vi at det har merkbart bredere proporsjoner enn det norske bladet. Jeg mistenker at det svenske bladet både er større og bedre formatert til tittelserien. Kanskje et format å vurdere også her i Norge, i hvert fall hva proporsjonene angår?
Rocky nr. 5 2014
Av: Martin Kellerman, Christopher Nielsen
68 sider
Kroner 59,90
Bestselgerforlaget
I EVENTYRLAND <- Eldre | Nyere -> NY FLÅKLYPA-TEGNER