SERIE TIL FILM: THE SECRET SERVICE (25.02.15 )
Filmen Kingsman: The Secret Service, en ramsalt James Bond-pastisj, har mer vitalitet enn sitt litterære forelegg.
Mark Millar er en av de mest innflytelsesrike nåværende serieskaperne i den angloamerikanske verden. Dette skyldes ikke bare at han er etterspurt som forfatter, men også at han har mer enn et bein innenfor Hollywood. Tre av de selveide tegneseriene hans er filmet (til sammen fire ganger), og han har solgt filmrettighetene til flere andre. Siden i fjor har han også hatt stillingen som kreativ konsulent for Fox’ Marvel-filmer.
Flere av Millars tegneserier ble oversatt til norsk under den forrige norske «boomen» for superhelter på 00-tallet, deriblant den alternative Supermannhistorien «Rød. Super.» (2004) og ganske mange Ultimate Marvel-hefter. Vi har sett mindre til de selveide seriene hans, som var utgangspunktet for filmene «Wanted» (2008), «Kick-Ass» (2010), «Kick-Ass 2» (2013) og nå «Kingsman: The Secret Service». Millar er kjent for å tøyle grenser innenfor konvensjonelle film-og tegneseriesjangrer, men meningene er delte om hva han lager som er sylskarp satire og hva som bare er rølp og barnslig provokasjon.
Meningene vil nok være delte denne gangen også.
Kingsman: The Secret Service er basert på Millars tegneserie «The Secret Service» (2012), som var tegnet av Dave Gibbons, med filmens regissør, Matthew Vaughn, som medforfatter. Vaughn har ypperlige meritter når det gjelder å filmatisere tegneserier og å samarbeide med Millar: Han regisserte både den første Kick-Assfilmen og X-Men: First Class (2011) – Ofte regnet som ene eneste gode X-Menfilmen som ikke er regissert av Bryan Singer.
I tegneserien opptrer Mark Hamill i en liten birolle som seg selv. Kuriøst nok opptrer han også i filmen, men i en annen rolle
I tillegg til å regissere er Vaughn også medforfatter på filmmanus til Kingsman, mens Millar har en mer tilbakelent rolle som executive producer. Ikke desto mindre føles filmen veldig mye som en typisk Mark Millar-historie, enda den avviker fra tegneserien på flere punkter. Å liste opp disse punktene ville ta for mye plass og oppmerksomhet (dessuten risikerer jeg å røpe for mye av handlingen). Grunnplottet er det samme, men flere av hovedpersonene er endret mye på.
Til felles har tegneserie og film disse grunntrekkene: En veteran-agent (Colin Firth), innen den aller mest topphemmelige delen av britisk etterretning leter etter en ny rekrutt og peker seg ut en talentfull men tiltaksløs ung mann fra sør-London (Taron Egerton). På det tidspunktet han blir involvert i den beinharde grunntreningen aner han ikke at han skal bli nødt til å kjempe mot en eksentrisk galning (Samuel L. Jackson) som har utviklet et nytt og djevelsk kløktig supervåpen.
Samuel L. Jackson (f.h.) og Sofia Boutella
Med andre ord: «Kingsman» er James Bond med en lærling, og dessuten med mer satire, mer makaber humor og dristigere sexvitser. Millar liker kontroverser, men Vaughn har lagt til noen nye kontroverser i filmen som ikke var med i serien. Den ene er scenen der skurken tester sitt dødsvåpen; i tegneserien hadde denne scenen en tydeligere og mer logisk symbolikk. I filmen har scenen fått en subtekst som virker mer politisk motivert. Til gjengjeld byr denne scenen på en spektakulær og fantastisk koreografert slåsscene med Colin Firth som nesten er verdt billettprisen alene. Firth og Jackson er skurk-mot-heltduoen som definerer filmen. Begge to spiller roller som er på siden av deres typiske repertoar, og de gjør det med fryd og innlevelse.
De to andre omdiskuterte scenene kommer mot slutten, og involverer blant annet Bjørn Floberg i rollen som den svenske statsministeren og litt senere Hanna Alström som den svenske kronprinsessen (som for sikkerhets skyld har fått et helt annet navn enn Victoria).
Colin Firth (speilvendt f.v.) og Taron Egerton
De fleste endringene som filmen gjør i forhold til tegneserien fungerer, og noen ganger er de en klar forbedring. Skurkene er mye mer interessante i filmen, f.eks., og selve tittelen «Kingsman» er en nødvendig «hook» som tegneserien manglet. Den eneste scenen fra tegneserien som er utelatt, men som virkelig burde ha vært med, er i klimakset. I tegneserien hadde dette en vri som jeg mener hadde fungert mye bedre, også på film, og som hadde gjort den happy endingen mer troverdig.
Selvsagt er jeg klar over at jeg strengt tatt snakker til et lite mindretall. Få av de som kommer til å se denne filmen vil vite at den er basert på en tegneserie, og av dem igjen er det få som kommer til å bry seg, og enda færre som bryr seg nok til å lese serien. Men jeg synes det er riktig å gjøre publikum oppmerksom på at de blir snytt for en bedre avslutning.
Sett under ett er imidlertid filmen en forbedring av tegneserien «The Secret Service», som var preget av gode ideer som led under en til dels kjedelig utføring og kjølig distanse. «Kingsman: The Secret Service» har en gjennomgående dynamikk som serien flere steder mangler, og er en triumf for Millars pragmatiske tilnærming til filmatiseringer av tegneserier.
Kingsman: The Secret Service
Regi: Matthew Vaughn
Norsk kinopremiere: 27.02.2015
Lengde: 2 t. 8 min.
Aldersgrense: 15 år
Skuespillere: Colin Firth, Samuel L. Jackson, Taron Egerton, Sofia Boutella, Mark Strong, Bjørn Floberg, Hanna Alström, Mark Hamill
Basert på en tegneserie av Mark Millar og Dave Gibbons
TIGERSTADENS SUPERHELTER <- Eldre | Nyere -> SPROING 2015