MELANKOLSK ROMANSE (24.04.16 )
Den tyske serieskaperen Arne Bellstorf er aktuell med et Norgesbesøk. Hans mest kjente tegneserie behandler, med stor varsomhet, et trist kapittel fra Beatles’ forhistorie.
She thinks of him and so she dresses in black
And though he’ll never come back, she’s dressed in black
-“Baby’s in Black”, The Beatles
Bellstorf studerte illustrasjon i Hamburg, og bor og arbeider i dag i Hamburg. Derfor virker det ikke så unaturlig at han skulle komme på den ideen å fortelle historien om Hamburgs mest kjente bidrag til musikkhistorien, nemlig byens betydning for utviklingen av The Beatles.
Nå er det ikke Beatles som spiller hovedrollen i tegneserieromanen Baby’s in Black , selv om både John, Paul og til dels også George har svært synlige biroller. Historien som Bellstorf vil fortelle, handler om Beatles-bassisten Stuart «Stu» Sutcliffe og hans forhold til fotografen og kunstneren Astrid Kirchherr.
Detaljkunnskap om fra Beatles’ historie er utbredt, og gjør du en feil, får du høre det. Så Bellstorf valgte derfor å gå grundig til verks når han skulle lage en dokumentarisk tegneserie om Beatles’ tidlige år. Baby’s in Black er basert på lange samtaler med Kirchherr selv, samt grundige studier av Hamburgs rockehistorie.
Kirchherr var, sammen med Klaus Voorman (som også har en godt synlig birolle i serien) en viktig del av Beatles’ nettverk mens gruppa holdt til i Hamburg. På den tida var kunstnernettverket i Hamburg dominert av eksistensialister – Eller «exis», som John Lennon kalte dem. Eksistensialistisk ungdomskultur var preget av angstdyrking på grensen til nihilisme, men også en dyrking av personlig frihet og viktigheten av å leve i nuet. For Stu ble dette ikke minst viktig; etter å ha innsett at Paul var en bedre bassist enn ham, sluttet han i Beatles og dedikerte resten av livet til Astrid og kunsten…før han døde av hjerneblødning, bare 21 år gammel.
Bellstorfs formidlingsmåte er melankolsk og minimalistisk. Dialogen er der, men er føles fortettet og redusert. Ofte sier blikkene mer enn ord. Episodene som han gir oss innblikk i er sporadiske, og uten narrativ kontekst. Som leser får en følelsen av å være en tilfeldig tilskuer, mer enn et tiltenkt publikum. Dette forsterker følelsen av realisme, som bare blir brutt av et par drømmesekvenser. Som «exiene» vektlegger Bellstorf det dystre. Serien er ikke direkte angstdyrkende, og overraskende lite deprimerende. Men det hviler en tung stemning over hele fortellingen; store deler av serien er lagt til høsten, og selv de sekvensene som foregår om våren har en tydelig høstfølelse over seg.
Selv om serieskaperen byr på noen utsøkte motiver av Hamburgs arkitektur og bybilde, er det naturlig nok mennesker som står i fokus. Men typisk for menneskeskikkelsene hos Bellstorf, som hos så mange tyske serieskapere, er at fotorealisme blir valgt bort til fordel for stiliserte figurer som virker mindre visuelt distraherende. Bellstorf tar dette enda et skritt lenger enn mange andre tyske tegnere; ansiktene – særlig de unge mannsansiktene – er så like at det blir distraherende den andre veien. Som leser må en lære seg å kjenne igjen de små særtrekkene i ellers påfallende like ansikter: John har ørnenese og et fokusert blikk, Paul har lett krøllete lokker og et mer ufokusert blikk, George har et høyere hårfeste, Klaus har det mest ryddige håret.
Stus fremste utseendemessige kjennetegn er solbrillene som han alltid går med på scenen, men som blir byttet ut med Clark Kent-aktige hornbriller når han går av scenen og møter Astrid. Med fare for å overanalysere denne detaljen, er det mulig at Bellstorf ønsker å framstille Stu som en mislykket Supermann som innser sine begrensinger, og finner ut at det er bedre bare å være Clark Kent?
Mye overlates til lesernes evne til å lese mellom linjene, men det er likevel mye Beatles-historikk å hente bare ut fra dialogen, og kjærligheten mellom Astrid og Stu er aldri til å ta feil av. Den driver alt framover, og med Stus død (fortalt i en var og vakker, ordfattig sekvens) ender også historien. Det vil si, bortsett fra en coda på slutten der Beatles møter Astrid igjen, og John får inn et litt overraskende, men virkningsfullt sluttpoeng. Det hører forresten med til historien at Beatles-låta «Baby’s in Black» fra albumet «Beatles For Sale» (1964), med tekst av John Lennon, visstnok handler om Astrid Kirchherr.
Utgaven som ligger til grunn for denne omtalen er den engelske oversettelsen, men jeg så ganske snart at det var en feil å ikke lese den tyske originalutgaven i stedet. I originalutgaven blandes engelsk og tysk, noe som gir en mer autentisk følelse. I den engelske oversettelsen er dette bare forvirrende.
Baby’s in Black – The story of Astrid Kirchherr & Stuart Sutcliffe
Av Arne Bellstorf
Oversatt til engelsk av Michael Waaler
Etterord av Tony Savage
ISBN 978-1-906838-26-3
220 sider
£ 15/NOK. 177 (norsk bestillingspris fra The Book Depository)
Utgitt på engelsk av SelfMadeHero
FOKUS FORBLIR PÅ FANZINER <- Eldre | Nyere -> KONTORETS GLEDER OG UTFORDRINGER