ET PUST FRA BARNDOMMENS RIKE (31.07.07 )
Det var med blandede følelser jeg satte meg ned for å lese denne samlingen av gamle Illustrerte Klassikere. I det store og hele har jeg ikke åpnet et IK siden jeg kjøpte dem med ujevne mellomrom tidlig på 60-tallet. Minnene var noe uklare, men et inntrykk av slett seriekunst og kjedelige historier var så absolutt det som har festet seg over en periode på 40-50 år. Bladene fra dengang var noe dyrere enn datidens Donald og Davy, så de var ikke fullt så vanlige på gutterommene, men de fantes da både her og der. Og forbildene; “guttebøker” og klassiske eventyr fantes dengang over alt i hjemmene: datidens bokhyller inneholdt like ofte Rider Haggard, Verne, Burroughs, Wells og Dumas som westernbøker fra Bladkompaniet.
Bok nr. 7 i Egmonts samleserie tar for seg 4 hefter fra nokså tidlig i IK-bladenes norske “karriere”, med nr. 25 til nr. 28 av tilsammen over 200 utgivelser. Dvs at det er blader fra 1957, oversettelser av USA-utgivelser fra 1942, 1949, 1954 og 1957.
Jeg ønsket å anmelde denne boken av én eneste grunn: den inneholder det aller første IK-bladet jeg leste; IVANHOE, et blad jeg husker meget godt. Jeg var vel 6-7 år da jeg fikk arve det etter min eldre bror. Jeg hadde akkurat lært å lese, og pløyde over alt jeg kom over som inneholdt tegninger og spennende historier. Ivanhoe ble lest i filler, og den romantiske og dramatiske historien festet seg sterkt i et ungt guttesinn. Mitt første møte med riddertiden, de spektakulære ridderkampene til hest, foran konger og jomfruer, med rustningskledde lanseriddere og hester med KLÆR! gjorde et uutslettelig inntrykk.
Sporenstreks måtte dette prøves ut. Avgårde til nabogården med et påfølgende raid mot hesjestaurbingen. Lange, tørre hesjestaur var utmerkede lanser. Pannelokk som skjold og en stor strikkelue dratt ned i pannen fikk duge som hjelm. Så braket vi sammen, naboguttene, der vi sprang mot hverandre med korte byks som skulle illudere hestetrav (heldigvis var det ingen som kom på å prøve å ri grisene). Etter en del såre sammenstøt der hesjestaurer smalt inn i bryst og hofter fant vi ut at stauren egentlig dugde bedre som spyd (heia Tarzan) eller til stokkekamp (heia Robin!). Det var et under at vi overlevde de glade guttedager…
Og Ivanhoe (etter Walter Scotts roman) er nok den IK-historien som sitter best av disse 4. Kanskje fordi den er den nyeste historien, fra 1957? De andre, spesielt PRÆRIEN fra 1949 og GREVEN AV MONTE CRISTO fra 1942, er av mye svakere kvalitet. ROB ROY, det fjerde innslaget i denne boken, er “nest yngst”, fra 1955, og er bedre enn de to gamle historiene. Både Ivanhoe og Rob Roy tar vare på actionpregede sekvenser; kamp og konflikt, på en mye bedre måte enn de to andre, som er mer eller mindre fri for dramatisk handling. Spesielt Ivanhoe viser anslag av tegneseriedramatikk som sitter noenlunde, med lanseturneringen og borgbrannen som de to store høydepunktene. Cristo er et eksempel på det absolutt motsatte, der mange dramatiske handlinger blir referert til med tekst istedet for tegninger, for så å gå videre med side opp og side ned med “talking heads”.
Fra Ivanhoe: To GODE sider fra Illustrerte Klassikere, i følge anmelderen.
Sider og atter sider med folk som stivt oppstilt står og prater sammen er datidens manusløsninger på litterære verk som skulle overføres til tegneserieformatet. Så IK-seriens hovedproblem kan være dårlige manusforfattere, eller mangelen på sådanne, og det har vel med å spare inn og velge enkle, billige løsninger. Illustratørene er heller ikke valgt fra øverste hylle, men dette burde ikke spille nevneverdig økonomisk rolle, ettersom serieillustratører generelt hadde dårlig betalt på den tiden.
Ettersom målgruppen for IK sannsynligvis var “gutteboklesere”, dvs. unge menn som leste den tids spenningslitteratur, er det besynderlig hvor blodfattige og flate disse bladene er. Svake tegninger, dau dialog og blasse farger er en ting, verre er de ofte er renset for drama og spenning. De benytter seg heller ikke av tegneseriens virkemidler som var velkjent på den tiden. Det er ikke nok å si at dette er “gammeldagse serier” som ikke holder mål i dag, dette er produkter fra en periode der tegneserien hadde utviklet giganter som Eisner, Boring, Kirby, Kurtzmann og Toth (for å nevne noen få) – folk som hadde satt målestavene for hvordan en tegneserie kunne lages. Det er som om man hører redaktørene på IK-forlaget i USA der de sitter og blar i de nevnte seriemesteres produkter, for så å riste på hodet og si “Nei, nei, dette er ikke framtida. VÅR stil er bedre.” Det er ikke det at de ikke har tålt tidens tann så godt, de er kort og godt ikke gode tegneserier…
Så gjensynet med de samlede verkene fra Illustrerte Klassikere var en blandet fornøyelse. Bokens absolutte høydepunkt er det redaksjonelle arbeidet, der IK-serien generelt samt hver forfatter, bok og IK-utgivelsen med tegner blir gitt en forbilledlig behandling av skriveføre eksperter på området. Om dette er en bokserie men trenger i hylla er mer usikkert. Hvem er de myntet på? Det er flere kvantesprang fra IK-serien til dagens serier, så dagens serielesere under 40 år vil ikke skjønne seriespråket som er benyttet her. Samlermarkedet er nok der denne serien henvender seg best til.
Er man særdeles tegneserieinteressert bør man kanskje ha en bok eller to, som seriehistorikk, eller som eksempel på hvor dårlige disse heftene kunne være. Og har man vokst opp med disse bladene, kan en bok vekke nesten glemte minner fra gjemte somre der Robin Hood, Ivanhoe og Uncas herjet i skogene med økser, pil-og-bue, hesjestaur og annet livsfarlig verktøy – slik en guttesommer skulle være den gang…
Illustrerte Klassikere bind 7
224 sider
349 kroner
Egmont Serieforlaget
NY OSLO COMICS EXPO <- Eldre | Nyere -> ERIKSEN OG LIEN TIL SCI FI-FESTIVAL