Krigen skapte et behov for egenproduserte norske tegneserier i alle fall så lenge papirrasjoneringen tillot det. Heftet Damms billed-serier fikk derfor en historisk viktig, om ikke særlig langlivet rolle.

Damms billed-serier (DBS) var Norges første tegneserieblad da det startet i januar 1941. Året etter, fra 1942, var det Norges første helnorske serieblad. For da var hele innholdet kun serier spesialtegnet for bladet. Før DBS var tegneserier som regel bare å finne i aviser og blader i Norge. De eneste heftene med bare tegneserier var juleheftene, som i begynnelsen av 40-årene kun hadde en håndfull titler, og enkelte sporadiske hefter som var opptrykk av ukepressens serier.

Nytt månedsblad med fast helt.
DBS satset på en fast helt i sitt månedsblad og lanserte «King» fra Canadas ridende politi. Denne amerikanske serien som startet i 1935, hadde både en søndags- og dagstripe-versjon. Den hadde tidligere (i 1935-36) gått i Lørdagskvelden som var avisen Arbeiderbladets lørdagsbilag og nærmest et ukeblad. Her gikk serien under navnet «Villmarkens Sønner» side om side med Hal Fosters Tarzan. Tegner siden starten, også i Lørdagskvelden, var Allan Dean. Han overlot senere tegnerjobben til Charles Flanders, og det var hans historier DBS satset på da de startet i 1941. Damms billed-serier kom ut med sitt første nummer i 1941, mens landet var okkuper. Antagelig for ikke å tirre okkupantene fikk King tilnavnet ”Prærierytteren”, men han fikk beholde sin flotte uniform med rød jakke og blå bukse med gule renner. Og serien ga leseren ingen tvil om hvor handlingen utspant seg, i Canadas villmark.  King ble skapt av den kjente westernforfatteren Zane Grey, som i begynnelsen av 1930-årene fikk tilbud om å skrive manus til en eventyrserie. På 1930- og 40-tallet var Grey meget populær og bøkene hans solgte i store opplag verden over. Damms billedserier reklamerte stort med Zane Grey-navnet i sitt nye blad.

Braarvig alias Bjerre
Foregangsmann for Norges første serieblad var Hans Braarvig, som skrev mange guttebøker under navnet Håkon Bjerre. Samme navn brukte han som psevdonym i DBS. Braarvig var ansatt hos Damm og ledet forlaget fra 1942, ettersom eieren – major Arne Damm – dette året ble sendt til Tyskland og satt i fangenskap der.

Serien med King ble brukket om og omredigert med tekst under bildene i stedet for snakkebobler. På den tiden var det vanlig at tegneseriene ble presentert slik i Norge. Avis-Fantomet hadde faktisk tekst under bildene helt til 1981 for man begynte å beholde boblene i sin opprinnelige form.

Tegnet direkte for serieblad
I de siste numrene fra 1941 er det Jim Gary som tegner King, noe han gjorde til serien gikk inn i februar 1954. Men i Norge stanset King foreløpig med DBS nr. 12/1941, og fra nr. 1/1942 ble han erstattet med indianerhelten Hjortefot, tegnet av nordmannen Jacob Grundt. Slik rundet DBS nok en milepæl, og ble første norske serieblad med tegneserie tegnet spesielt for bladet, av en nordmann

Vi må anta at det var krigen med lite tilgang på utenlandsk seriestoff som ga grunnlaget til denne dramatiske satsingen. Det var Braarvig som hadde fatt overtalt Grundt til å bli serietegner. Grundt, med tegnerutdannelse fra både Tyskland og England, hadde satset på reklamebransjen, men ble nå pioner innen norsk tegneseriekunst.

Demobilisert tegner
Jacob Grundt ble født i Trondheim 1915. Han bestemte seg tidlig å bli tegner, og etter gymnaset gikk han et år på Leeds College of Art i England. Deretter studerte han ved Schule Reiman i Berlin. På grunn av krigen ble opplæringen flyttet fra Berlin sommeren 1939, til Jugoslavia, hvor skolen ble drevet hele sommeren.

I 1940 meldte Jacob Grundt seg til tjeneste i militæret og gikk på befalskole, der ble han kjent med Arne Damm, forlagsbokhandler og innehaver av firmaet N W Damm & Søn, Oslo. 9 april 1940 var Jacob Grundt stasjonert på Oscarsborg og var med på senkingen av Blücher.

Som norsk soldat ble han demobilisert, og som arbeidsløs møtte han på ny major Damm. Grundt begynte å tegne, med Braarvik på manus.

National Geographic
Hjortefot bygget på indianerbøkene av amerikaneren Edward. S. Ellis og ble omskrevet til tegneserie av Braarvig. Han laget synopsis til Grundt med henvisninger om personenes plassering i bildene og opptrådte på en helt profesjonell måte, forteller Grundt. Sistnevnte døde i 2002, men da han var 86 år, ga han meg et intervju, i god form. Grundt forteller om hvordan han som 26-åring, sammen med den ti år eldre Braarvig, var oppe på kontoret til major Damm for å finne bilder som kunne brukes som bakgrunn til seriene. De måtte skaffe seg kunnskap om indianerne, hvord

an de bodde og hvordan de kledde seg. Magasinet The National Geographic var til stor hjelp, forteller Grundt, og fortsetter:

 – Major Damm hadde bunkevis av dette bladet som vi tok med oss.

Carl Barks forteller i et intervju at han i begynnelsen av sin Donald-karriere i 1940-årene flittig brukte bildene i National Geographic som inspirasjon når han skulle tegne landskap og bygninger fra fremmede strøk. Slik satt således to pionerer i tegneseriekunsten på hver sin side av kloden og brukte samme materiale som research. 

Grundt tegnet Hjortefot bra og profesjonelt. I tillegg var han ansvarlig for alle forsidene. Jacob Grundt tegnet faktisk et helt blad for hver måned. Hans hustru forteller i en samtale med meg at han arbeidet hele dagen og satt oppe til langt på natt, dag etter dag.

Den Grå Ulv og Skyggen
I 1943 begynner Bjerre å skrive manus til bladets nye hovedserie – «Den Grå Ulv». Bjerre, med erfaring fra guttebøkene han hadde skrevet, visste å gi historiene en mystisk og spennende atmosfære. Hovedpersonene var Jan Holdt og hans yngre venn Tor Brandt (en slags Batman og Robintyper uten kostyme) på eventyr i Spania. Den Grå Ulv er mannen med masken som dukker opp og hjelper til når det trengs. Men hvem er han?

Den Grå Ulv har likheter med både Fantomet, Zorro og Skyggen (The Shadow). Bjerre har nok tatt litt her og litt der. Fantomets popularitet fra A-Magasinet kan ikke undervurderes, men mest likhet har Den Grå Ulv med Skyggen. Skyggen gjorde sitt inntog i Norge i Mystikk, et magasin med lang hovedfortelling (ikke tegneserie) i hvert nummer. De mest populære heltene i dette bladet på den tiden var Helgenen -Simon Templar- og Norman Conquest. Men Skyggen var større enn dem begge. Leserne formelig hylte etter flere historier med Skyggen, men også her hadde krigen satt en stopper på tilgangen av stoff. Bjerre brukte nok Skyggen som trekkplaster til suksessen med Den Grå Ulv. Som en kuriositet kan det nevnes at bladet Mystikk, som ble utgitt av Forlagshuset, startet en Fantomet-lignende norsktegnet serie i 1943 – Cyklon-Kid – av Irian Dew. Dette er et pseudonym for en av bladets faste tegnere som aldri signerte sine tegninger – dessverre.

Papirmangel
I 1944, den fjerde årgangen av DBS satte Jan og Tor kursen for Tibet – det hemmelige landet. Bjerre fortsatte manusskrivingen, mens George Schumann overtok som tegner for Grundt, etter at sistnevnte hadde fått jobb i et reklamebyrå. Grundt var glad for å få en fast jobb med normal arbeidstid. At han i ettertid mest vil bli husket som Norges første skikkelige serietegner, og ikke som ansatt på et reklamebyrå, var ikke noe som falt ham eller andre inn på den tiden. Dessverre kunne ikke Schumann gjenskape stilen som var Grundts varemerke, og som var bærende for serien. Hovedserien får etter hvert også færre sider, for å gi plass til nye biserier. Også her er DBS en pioner – som et serieblad både hovedserie og en rekke biserier.

Men i 1944 var det rasjonering og ikke nok papir til serieblader. Etter nummer 4 gikk bladet inn.

I 1946 startet bladet opp igjen, og fortsatte der man slapp. Nå skulle det bli andre boller. Tross i papirrasjoneringen, som til en viss grad fortsatte etter krigen, skulle DBS komme hver 14. dag og bare bli bedre etter lesernes ønsker. Det var en dristig satsing. De tradisjonelle ukebladene hadde lave sidetall i mange år og kom annenhver uke. Forst i 1954 ble ukebladene virkelige ukeblad.

Farvel til leserne
Tross i denne lovende starten var det slutt etter fire numre. DBS ble nedlagt allerede i 1946. En løpeseddel fra forlaget gir forklaringen:

Akk ja!

Kjære lesere!

Vi kan forsikre dere at vi synes det er minst like trist å skrive dette som dere synes det er å lese det. For annen gang i DBS’ historie ser vi oss tvunget til å meddele at vi må ta pause. Som dere kanskje vet ble vårt hovedlager tilintetgjort ved brann den 3. september i år, og her lå alt papiret som skulle brukes til bladet. Vi har gjort alt som gjøres kan for å skaffe nytt papir, men dessverre – det har ikke lykkes oss. Men! Vi kommer nok igjen! Og den pausen vi nå får, skal vi bruke til å samle mye fint stoff slik at DBS også i framtiden kan bli bladet for alle norske gutter.

Morn så lenge! Og vel møtt igjen!

Hilsen

Redaksjonen.

Men det ble aldri noe nytt møte med leserne. Hvorfor? Kanskje kunne Håkon Bjerre/Hans Braarvig svart på det. Hadde tegnerne gått hver til sitt etter krigen? Da bladet sluttet i 1946 besto det, foruten hovedserien av George Schumann, også av «Sindbad Sjøfareren» av Johs Berggren, «Guttekommandoen» og «Peter Torrin», begge av Knut Yran. Grundt hadde ansvaret for biserien «Gule Panter» og forteller at han fortsatte i reklamebransjen. Han arbeidet også som lærer ved tegneskoler. En bunke DBS med Grundts tegneserier ble brukt som studiemateriell ved Kunst og Håndverkskolen i Oslo i mange år.

Kvalitetsserier
Damms billed-serier utkom hver måned i tre år og med fire numre i 1944 og 1946, i alt 44 hefter. Sidetallet var i 1941 kun 16 og fra 1942 på 20. Men likevel, bladene forteller noe om hvor mye du kan få plass til på få sider, og ikke minst at kvalitet er langt bedre enn kvantitet.

Om Kings skjebne i Norge gjenstår å fortelle at han dukket opp som dast innslag i seriebladet Skipper’n i 1947. I begynnelsen av 1950-årene var han innom Fantometheftet, og i 1970- og 80-årene var han et av bladet Fantomets sikreste kort.

Alt bildemateriale er hentet fra Damms billed-serier, og er levert av tekstforfatteren. Forsidebilde er et utsnitt av DBS nr. 6/43, «Byen i Dødens Dal».