Antikkens sprøeste vognrace

«Asterix – Italia rundt på tvers» er utvilsomt ganske italiensk, men et av Asterix og Obelix’ mest anmassenede og minst substansielle reisebrev.

Etter å ha lest «Cæsars Papyrus» var jeg overbevist om at Ferri og Conrads Asterix blir progressivt bedre for hvert nytt album. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Utgangspunktet for «Italia Rundt På Tvers» er utmerket: Cæsars samferdselsansvarlige, senator Lactus Bifidus, blir med rette beskyldt for å la de romerske veiene forfalle fordi han bruker veimidlene til å finansiere orgiene sine. Men Bifidus er litt mer snartenkt enn han ser ut til, og kunngjør et vognløp, åpent for alle folkeslag i den kjente verden, over den italiske halvøy for å bevise at veiene er gode nok. Julius Cæsar liker ideen, men Bifidus må værsågo’ sørge for at en romer vinner løpet.  På en annen kant av romerriket blir Obelix lest i hendene av en spåkone som forteller ham at han kommer til å vinne et vognløp, og han får en fiks ide om å kjøpe vogn og være med på det transitaliske løpet.

Pavarotti opptrer i rollen som en krovert som ikke er forberedt på Obelix’ appetitt

Med andre ord legges det opp til en road trip-historie sentrert rundt et kappløp. Ferri og Conrad følger Goscinny og Uderzos mønster med å legge annen hver Asterix-historie rundt gallerlandsbyen og annen hver historie til en reise. Turen er kommet til en av de sistnevnte, og dette er så godt et utgangspunkt som noe. At reisen denne gangen går til Italia, er interessant. Asterix og Obelix har vært mange ganger i Roma, men vi har ikke tidligere fått inntrykk av at Italia kan være mer enn bare Roma. Så dette er en ny idé med mye potensial.

«Italia Rundt På Tvers» er det visuelt sprekeste av post Uderzo-albumene; Didier Conrad slår seg virkelig løs med heseblesende vognløpscener og framfor alt med fargerike skildringer av de mange ulike folkeslagene som deltar i løpet, inkludert germanere, nordboere, slavere, briter, afrikanere og iberere.

Ordspillene kommer tett, og de er noe av det som fungerer best i denne historien, selv om jeg bare kan vurdere dem ut fra oversetters gjendikting. Oversetteren er også kreativ når det gjelder å gi navn til de mange nye bifigurene som dukker opp, og kreative navneoversettelser er ikke noe vi alltid har kunnet ta for gitt i norske Asterix-album («Masogtjasix», anyone?)

Til høyre: Senator Bifidus. Til venstre: To avslappede lusitanere (portugisere) som også deltar i løpet.

Samtidig nøyer Jean-Yves Ferri seg med en litt for løs fortellerstil; straks løpet er i gang går han over til å jobbe seg rutinemessig gjennom en sjekkliste over obligatoriske historiske og populærkulturelle italienske referanser.  Noen av dem er morsomme, men de fleste virker som de er tatt med bare fordi de være der i en eller annen kontekst (Mona Lisa, for eksempel). Goscinny brukte også slike referanser flittig når han lot gallerne reise utenlands, men han hadde alltid en mening med det. Ferris Italiareise er mer en løsrevet samling ideer med svake røde tråder som til slutt leder fram mot en ganske tynn avslutting. Det handler visst om internasjonal forbrødring eller noe sånt. Banalt levert, om enn ganske sympatisk (for ordens skyld: manuset gir inntrykk av å være spikret før Brexit-avstemningen).

Vi har sett før av Ferri kan levere solide historier før, men reisebrevsformen er ikke en ideell fortellerramme for ham, selv om den fungerer for Conrad.

 

Asterix – Italia rundt på tvers (album 37)
Skrevet av Jean-Yves Ferri, tegnet av Didier Conrad
Oversatte av Sven Erik Søland
52 sider
Kr. 79,90
Egmont

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *