Mandag besøkte Riad Sattouf Litteraturhuset i Oslo for å snakke om «Fremtidens Araber»–bøkene. Serienett fikk sjansen til å slå av en part med ham i forkant.
Sattouf lister virkeligheten som sin viktigste inspirasjon. Han ønsker å fortelle historier fra den virkelige verden i tegneserieform. Dette bør ikke overraske noen som kjenner ham først og fremst for «Fremtidens Araber» men det har vært hans nisje helt siden han begynte å lage tegneserier. I ti år, fra 2004 til 2014, bidro han til Charlie Hebdo, selv om han ikke var med i redaksjonen, og han lagde aldri politiske tegneserier for dem. I stedet bidro han med en kolonne kalt «La Vie Secrète des Jeunes» (Ungdommens hemmelige Liv). Han fikk inspirasjon til den ved å observere folk på gata, på t-banen eller på bussen. «Jeunes» resulterte i tre samlebøker, men fristet ham likevel ikke til å fortsette; det han observerte på gata gjorde ham alltid så deprimert.
I stedet takket han ja til et tilbud fra magasinet Les Nouvelles Observateur da de ville ha en ukentlig tegneserie fra ham. Dette var i 2014, samme året som han startet «Araber». «Les Cahiers d’Esther» (Esthers Journal), som fortsatt går i Observateur, er den kontinuerlige tegneseriebiografien til ei ung jente som heter Esther. Hun forteller ham om livet sitt, hva hun mener om politikk og samfunn, om musikk og så videre. Prosjektet går ut på å følge Esther fra hun er ni til hun er atten; med en side i uka og en bok i året. Det tredje volumet blir utgitt i november.
-Pussig, sier Sattouf, jeg føler at jeg begynte på dette prosjektet i fjor, men sist måned tenkte jeg, herre Gud, hun er tolv alt. Da jeg møtte henne var hun ni, tida går så fort. Med Esther ønsker han å fortelle en historie om oppvekst, og vise hvordan personlighet, moral og dømmekraft utvikler seg hos en ung person.
Tintin var hans første, og fremdeles en av hans viktigste inspirasjoner som serieskaper. Da han bodde i denne landsbyen nær Homs i Syria, var det ingen bokhandlere i nærheten. Det var mormoren som sendte ham Tintin-album, og gjennom dem lærte han å lese. Så selvfølgelig var albumene veldig viktige for ham på den tiden, også fordi det var virkelighetsflukt. Lidenskapen til tegneserier som han fortsatt har, begynte her. Han kaller Hergé «en mester innen sekvensiell fortellerkunst», og presiserer: Hergé lager tegneserier uten filmatisk innflytelse. Det er mange måter å lage tegneserier på, og 90 % av dagens tegneserier, mener Sattouf, blir fortalt på en filmatisk måte, med finurlige kameravinklene og alt det der. Visst finnes det fantastiske tegneserier som blir fortalt på denne måten, innrømmer han, men selv er han mer påvirket av Hergés stil, som er annerledes. Du kan ikke fortelle en historie på film på samme måten som han forteller den i tegneserier. Sattouf fortsetter med å snakke om noe han kaller «tegneseriens rene stemme». Han mener at Chris Ware, som er annen av hans desiderte favoritter, er på samme måten (vår største nålevende forfatter, kaller Sattouf Ware for). -Det handler om å bruke tegninger som ord, om å tegne serier som om du er forfatter, sier han i et forsøk på å tydeliggjøre poenget.
«Fremtidens Araber» er ikke den første tegneserien Sattouf har laget om seg selv. Albumserien «Les Pauvres Aventures de Jérémie» (Jérémies Stakkarslige Opplevelser) var også basert på sitt eget liv. Hvordan vil han sammenlikne disse to tegneseriene? Jérémie var den første tegneserien som Sattouf både skrev og tegnet selv. Men, som han raskt påpeker, var det ikke en tegneserie om livet hans, den var ikke selvbiografisk. Den var inspirert av hendelser og venner fra virkeligheten, men noen direkte gjengivelse av virkeligheten var det ikke. – Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg liker å bruke virkeligheten, forklarer han, fordi jeg bruker virkelige hendelser og virkelige historier, og gjør dem til tegneserier. «Araber» er den eneste tegneserien der han forteller virkelige historier som kommer fra hans egen hukommelse. I andre tegneserier bruker han virkeligheten, men uten nødvendigvis å fortelle helt sanne ting.
Apropos hukommelse: Alt det som Riad Sattouf antyder at han kan huske, er ganske utrolig, særlig med tanke på at han bare er to år gammel når det første bindet av «Araber» begynner. Og likevel beskriver han minnene så levende. Husker han virkelig alt dette? Mange, også på Litteraturhuset samme kveld, har lurt på dette.
-Det er sant at jeg husker veldig godt fra min tidlige barndom, begynner han, og prøver deretter å beskrive noen av inntrykkene for meg: – For eksempel, i de to første bindene [av «Araber»], er minnene mer som et dyrs minne. Ikke minner om samtaler eller handlinger, men om lukter, smaker, lyder; som vinden, bilen, havet, trærne, farger og stemning. Senere rekonstruerte jeg dialogene fra disse minnene. For eksempel forteller jeg i første bind historien om faren min som sitter i stua og leser en grønn bok av Gaddafi, og moren min står ved siden av ham og stryker. Og hun himler med øynene av ham og det som står i boka. Jeg har minnet om den hendelsen; Jeg var veldig, veldig ung på den tiden, men jeg husker dette. Men jeg husker ikke akkurat hva han leste. Den delen rekonstruerte jeg. Jeg ønsket at «Araber» skulle begynne med bare minnet mitt, selv om det er en rekonstruksjon, selv om det skulle viser seg at jeg er en schizofren eller noe, og at det ikke er sant likevel. Det viktigste er at det fortsatt kommer fra hodet mitt.
Bind tre ender med en cliffhanger, og det fjerde bindet er ikke ute ennå, ikke engang på fransk. Og historien er langt fra slutt ennå; «Araber» kommer til å utgjøre fem bøker til sammen, og Riad Sattouf er veldig forsiktig med å ikke hinte mer enn absolutt nødvendig. Når jeg prøver å snakke om hva som kan komme til å skje videre, spør han spøkefullt om jeg vil at han skal spoile «Game of Thrones» for meg også. Av samme grunn kan han ikke fortelle meg hvordan slektningene hans, særlig de syriske slektningene, har reagert på «Araber»; det ville også være en spoiler for tegneserien.
Internasjonalt er det ingen tvil om at «Fremtidens Araber» er Riad Sattoufs mest kjente tegneserie. Men hvis han kunne velge, hva vil han helst skal bli husket som hans hovedverk? – – Jeg tenker ikke på slike ting, begynner han, men jeg tror at jeg ønsker å bli husket som en fyr som skrev bøker i tegneserieform, og ikke som en fyr som lagde tegneserier. Tegneseriene mine betraktes som litteratur, betraktes som «normale bøker» og jeg er stolt av det. Jeg vil ikke lage tegneserier som bare er for fans. Jeg prøver å lage tegneserier for folk som ikke er vant til [tegneserier], fordi jeg elsker tegneserier, de er som en mystisk åpenbaring. Jeg vil spre tegneserienes kraft overalt, avslutter han, og ler litt av sin egen pretensiøse, men tilsynelatende oppriktige uttalelse.
Les også:
Serieskapar er min identitet (reportasje fra Litteraturhuset)
Omtaler av de tre bindene i «Fremtidens Araber»
1978-1984
Del II: 1984-1985
Del III: 1985-1987
