Muligens ser vi snart slutten nå, men sagaen om Ophelia og Krypto går ikke på tomgang.
Nå har det gått en stund siden Serienett fulgte Hans Jørgen Sandnes’ Krypto, men tegneserien stoppet aldri opp. Bind nummer ni kom nå i høst, og det betyr at vi har tre bøker å ta igjen. Relativt korte og raskt utleste, men det er mye som skjer, og mye å gripe fatt i,
I sjuende bindet, begynner det å bli tydelig at Kryptos lederskikkelse, Dalis, kanskje ikke er den velmenende mentoren som hun har gitt inntrykk av. Hun prøver å bli kvitt Ophelia, og forlanger at hun skal levere tilbake boka og utstyret hun har brukt. Ophelia og Bernard må legge ut på en ny ekspedisjon for å ta affære.
«Ildsjø» er den langsomste av de tre bøkene vi ser på i denne omgangen. Bortsett fra gjesteopptredener av noen glødende kjempemaneter (som tittelen viser til) og en majestetisk hval er det ikke så mange kreaturer eller stor spenning her, og mye snakkende hoder
Men viktig, det er den. Og i oppsummering av neste bok, «Frysninger» tillater jeg meg å komme med noen spoilere for «Ildsjø». For sistnevnte er uansett et sentralt vendepunkt i hele serien, og enda et eksempel på det som forlaget ofte har sitert Serienett på, at Krypto belønner trofaste lesere med store avsløringer.
Bok åtte, «Frysninger», begynner med at Ophelia er blitt utnevnt til Kryptos nye leder av Mester Una. Utnevnelsen kom en smule brått, og ser ut til å være begrunnet kun med at hun er stifterens arving.
Jeg vil anta at det hele er ment å være en slags moderne og mer original variant av den gamle ønskeoppfyllelse-historien om ei vanlig jente som oppdager at hun er prinsesse. At Ophelia får bære en sheriffstjerne som fra et comboy-lekesett, understreker at dette er levendegjøringen av et barns autoritetsdrøm
I mellomtida har Dalis stukket av. Alle antar at hun har dratt for å møte «de Allierte», Kryptos velgjørere. Litt snodig er det at alle fortsatt ser ut til å stole på Dalis (inkludert Una, som avsatte henne i slutten av forrige bok), med tanke på hvor suspekt hun oppførte seg i «Ildsjø»
Som bakpermen på boka røper (og som jeg derfor tillater meg å røpe også), burde de ikke stolt på henne. Men hva sviket til Dalis består i, kan forbli en hemmelighet. La oss bare si at etter pustepausen i «Ildsjø» er det langt mer action og grandeur i «Frysninger». .
Så er vi endelig framme ved den helt nye bok ni i serien – «Viridis» (forklaringen på denne tittelen kom i en tidligere bok). Og på dette tidspunktet lurer jeg på om hele anmeldelsen skal gå med til å drøfte hva jeg kan og ikke kan spoile, for det skjer noe veldig viktig i denne boka. Noe som jeg er skeptisk til fordi det begynner å gå litt for vidt med ønskeoppfyllelsen, selv for en barneserie. Og særlig med tanke på hvor lett og raskt dette noe skjer. Krypto mister litt av nerven den hadde her. At Ophelia allerede er prinsesse og sheriff burde holdt.
Men «Viridis» gir oss også en annen viktig hendelse: Ophelia bestemmer seg for å fortelle pressen om sjømonstrenes eksistens. Dette er ikke så sensasjonelt som det kan høres ut til, for allerede i sjette boka hadde Kryptos hemmeligheter begynt å lekke, men Sandnes makter å skape litt spenning rundt avsløringen. Ophelias vanskeligste oppgave blir ikke å få folk til å tro på sjømonstre, men å få folk til ikke å hate og frykte dem.
«Krypto» er ikke slutt ennå, men etter ni bøker, hvorav en tredjedel er vurdert i denne omgangen, kan vi prøve å trekke noen konklusjoner om hva som fungerer bra og mindre bra i denne serien.
På plussiden er Hans Jørgen Sandnes’ stil ypperlig til en barneserie, med sine varme farger, klare konturer, myke former og godslige figurer som formidler en følelse av trygghet og trøst selv i de skumle scenene. Han er også god på verdensbygging og plotting. Her er det lite dødtid. Kanskje er jeg ikke enig i alle valgene Sandnes gjør som forteller, men han skal ha ros for at han konstant holder sagaen om Krypto interessant og ny. Serien har også relevante miljøbudskap som blir formidlet og forstått like mye med bilder som med ord.
På minussiden – og dette har jeg vært inne på før – er serieskaperen mindre dyktig på å illustrere nærscener med mye fart og mange bevegelser. Kanskje er det derfor han ser ut til å foretrekke vekselvis lavmælte, reflekterende øyeblikk, og større og mer spektakulære scener. Dialogen er også noe triviell. Serien har mye potensial for humor og spenning, men disse blir hemmet av replikker som bare forklarer handlingen uten å krydre den.
Ni bøker er mye, selv i «nordisk manga»-alderen, og det kommer minst en til. Dette framgår av cliffhangeren på slutten av «Viridis». En spesielt vellykket cliffhanger også, vil jeg hevde, fordi den kommer som et logisk påheng til det som i utgangspunktet virket som en naturlig avslutning. Hans Jørgen Sandnes har minst et plott til på lager,
Og plottet er som sagt noe av det «Krypto» er best på.
Krypto:
7 – Ildsjø
8 – Frysninger
9 – Viridis
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
329 kr. per stk
136 sider (7), 128 sider (8), 104 sider (9)
Gyldendal







Vi sender deg noen godbiter omtrent annenhver uke, og bruker 







