I bunken av dei eldre, norske seriane er det avrundinga av eit magnum opus som skil seg mest ut på ein positiv måte. Utanom det er spørsmålet nok ein gong om alt var betre før?

Haakon W. Isachsen har gitt ut en ny bok om julehefter. «De gode, gamle juleheftene» ser nærmere på noen av de viktigste tegneseriene publisert i julehefter fra 1911 til 1960.

Med fare for litt overvekt av toppkarakterar i denne sjangeren. Men berre nasegrus beundring blir der ikkje.

I denne særs varierte kategorien finst det ganske mykje materiale som i beste fall er likegyldig, men også enkelte skattar som gjer det verdt å ta ein kikk på kategorien under eitt.

Skal du berre ha eitt Donald Duck-julehefte i år, må det bli det eine som er blotta for julestemning. Men det finst mange vegar til jula i Andeby.

Noel er anden med blikk for alt som er galt, og et nebb som ikke holder tilbake, i Sindre Goksøyrs «Pfft!»

«Sabotør: Grenselos» er ikke Jamtlis mest dramatiske eller mest helstøpte fortelling, men likefullt hans viktigste tegneserie fra krigen så langt.

«Selma gjør så godt hun kan» er avhengig av det ytre virkemidlene. Med tanke på hvor godt disse bærer historien, ser jeg likevel hvordan boka har gjort seg fortjent til en Brageprisnominasjon.

Mens man på 60-tallet, som denne seriener lagt til, ofte måtte vente en uke på fortsettelsene av tegneserier, har Krüger og Krogh-fans ventet to år på del 2 av Nord og ned, når agentene nå skal ned i dypet.

På godt og vondt begynner Arkin å likne ein superhelt i fjerde bindet av serien sin, «Lyset».