DET STORE BILDET (28.05.11 )
Var Sandman et rent Generasjon X-fenomen? Var reaksjonære Roschach den eneste som virkelig forsto hva som måtte gjøres? Har Tott en egen personlighet, forskjellig fra Knolls? Dette var blant spørsmålene som ble tatt opp på Seriemord i går kveld.
Av: Trond Sätre
Serimord nummer fem i rekka ble selvsagt arrangert i samdband med Oslo Coics Expo, og fant sted i programteltet fredag klokka 20, kort tid etter utdelingen av årets Sproing-priser. I panelet satt forlegger/skribent Anders Heger, journalist Øyvind Holen og anmelder/skribent Erle Marie Sørheim. Ordstyrer var Flu Hartberg.
Å innlede med avspilling av Also Sprach Zarathrustra kan nok virke i overkant pompøst, men det passet godt til kveldens tema, som var…livets store spørsmål. Generelt. Både vidt, og ambisiøst, altså, men panelet greide å finne den rette balansen mellom spøk og alvor. Relevante serier som ble brakt opp var bl.a. Ola A. Heggdals eksistensialistiske stripeserie På Kloden og dens åndelige forgjenger Den Lille Prinsen. Derfra var veien kort til refleksjoner over Heggdals tegneseriebiografi Jeg, Arne Næss, og hvordan Næss visstnok skal ha sagt en gang at den tegneseriefiguren han identifiserte seg mest med var Tott – Ikke Knoll og Tott, bare Tott.
Videre ble noen interessant refleksjoner gjort over Neil Gaimans Sandman, og ikke minst hvilken påvirkning serien har eller hadde. Holen og Sørheim var skjønt enige om at dette er en serie som har størst innvirkning på deg om du leser den sånn cirka i 15-årsladeren. Heger, som var for gammel til å forbinde Sandman med sin ungdom, gikk enda lenger i å stille spørsmål ved seriens opphøyde status: Han sammenliknet Sandman med ”The Matrix” – Da den først kom ut virket den revolusjonerende, og sprengte grenser innen sitt aktuelle medium. Men mediet har beveget seg videre etterpå.
Samtlige paneldeltakere hadde et forhold til superhelter. Heger hevdet at superserier har vært filosofske stort sett hele tida, og presenterte sin lettfattelige filosofi for sjangeren: Superhelten representerer din andre identitet. Du er noe annet enn det du gir deg ut for til vanlig. De skulle bare visst hva du egentlig er! Watchmen ble nevnt, ikke overraskende, og Heger var særlig interessert i Roschachs tankegang og handlingsmønster. Superserien er ikke en sjanger, men et virkemiddel, mente Holen, som innrømte å være en stor fan av Grant Morrisons Animal Man. Ellers ble X-Men selvsagt nevnt, men med den litt mer utypiske vinklingen å presentere dem som en metafor for de homofile, heller enn den typiske rasisme-parallellen.
Kveldnes mest spesielle innslag var en slags dramatisering (egentlig tekstlesing) av en historie som hele panelet ment passet godt til tema: Christopher Nielsens Rulletrappen (fra antologien ”Propaganda”) en serienovelle om løping opp rulletrapper som en metafor for strebing mot et uklart mål. Panelmedlemmene ga selv stemmer til figurene. Pussig nok ble ikke historien debattert etterpå, bare gjengitt som et prima eksempel på en filosofisk tegneserie.
Men tida var uansett i ferd med å løpe ut. Mummitrollet var siste store tema det ble plass til i kveldens Seriemord. Ander Heger er oversetter av de nye, store bokutgavene som samler Tove Janssons Mummi-striper, og mener at seriens filosofiske kvaliteter ligger i konseptet: Mummitrollet søker det trygge, men slutter aldri å konfrontere det utrygge.
Podcast av Seriemord nummer fem skal etter planen legges ut på OCX sine hjemmesider om få dager.
OSLO COMICS EXPO KJØRER VIDERE <- Eldre | Nyere -> TILBAKE TIL 60-TALLET
Nå er podcasten ute:
http://www.oslocomicsexpo.no/seriemord/
http://itunes.apple.com/no/podcast/seriemord/id363452445
— kristoffer 30. May 2011, 09:29 #