FANTOMET NETTOPP NÅ ( 4.09.12 )
Arild Wærness ser nærmere på de to siste Fantomet-heftene i en ekte doubleshot!
En hektisk før-Raptustid gjør at jeg ligger noe på etterskudd med mine vandringer i Fantometland. Derfor håper jeg leseren unnskylder sein innlevering, og dermed kommer to anmeldelser.
Nr. 17: Fangen i Hodeskallegrotten
Med en slik tittel er man tilbøyelig til å tro at historien dreier seg om en mystisk person som er fanget i Fantomets grotte. Det er for så vidt sant, ettersom Fantomet sjøl er mer enn mystisk nok, for det er altså Sjefen sjøl som sitter som fange i sin egen grotte, med tun kjetting surret om kroppen, bastet og bundet til selveste Hodeskalletronen. Hvordan havnet han i denne (bokstavelige) klemma?
Jo, et tidligere Nemesis av vår mann, forkledningsmesteren Den Svarte Nelliken, har utført plastisk kirurgi på ansiktet, slik at han er blitt Kit Walkers dobbeltgjenger. Denne smertefulle prosessen har en ting for øye; nemlig komplett destruksjon av sin forhatte fiende. Hans plan er å få folk til å tro at HAN er Fantomet, slik at han kan ødelegge Sjefens gode navn og rykte, og deretter drepe ham.
Hovedpersonen i historien blir dermed ikke Kit Walker, men forklednings-Fantomet. Ikke bare får han sydd seg en kopi av Sjefens trikot, komplett med maske, støvler og pistolhylster, han ifører seg også hans sivile forkledning (hatt/rutefrakk/blå briller). Så skjer en interessant forvandling. Nellik-Walker, som starter med skurkaktige hensikter, opplever hvordan det er å være Fantomet, som helt, beskytter og velgjører. Han får en mildest talt splittet opplevelse, der han beruses av makten som drakten og figuren gir, selv om han hele tiden drives av et ønske om hevn over sin svorne fiende.
Nelliken forkler seg nok en gang og reiser ut i jungelen. Han lurer Bandarer og resten av mannskapet til å forlate Grotten, overmanner Fantomet og surrer ham med kjetting til den forannevnte skalledekorerte tronen. Akkurat denne sekvensen gikk etter min mening for lett, her har forfatter Reimerthi brukt en for enkel løsning. Er det bare å møte opp bak fossen, syte og klage og servere noen løgner, for til slutt å få Sjefen til å rusle foran gjennom skogen slik at du kan zappe ham – og så svinebinde den besvimte helten? Hadde det vært så lett hadde denne enkle metoden vært benyttet tidligere.
At det går bra til slutt er vel ingen overraskelse, men historien er absolutt ikke ueffen. Traumet som skogfolket opplever da dobbeltgjengeren går amok er alvorlig nok, og Guran får en stor bør på sine små skuldre; avliv sin store men gale venn. Og Nellikens psykotiske tilstand der han veksler mellom makt og galskap, skogfolkets beundring og hat – og tilslutt ønsket om å drepe hovedpersonen – er bra fortalt og illustrert.
Som jeg pleier å si – de beste Fantomet-historiene er de som tvinger helten opp mot veggen i kamp mot en nesten uovervinnelig fiende. Og Nelliken er en bra motstander for vår helt, selv om det ikke ender så bra for ham til slutt. Kanskje han har en sønn som vil hevne sin far? For Fantomet trenger sterke og besluttsomme fiender, det er da han fungerer best.
Lindahl illustrerer denne historien på en moderne måte, med mange nærbilder og tett action.
Fantomet 18/19; Djudjus Forbannelse
Så er vi framme ved den aktuelle utgivelsen. Jeg pleier vanligvis å like dobbeltnumrene ekstra godt, men her trekker dessverre hovedhistorien ned. Den er en fortsettelse fra en riktig svak historie i nr. 4 i år; «Vampyren», der en vandød romersk legionær våkner til live innerst i Hodeskallegrotten og gir Fantomet kamp på liv og død (ettersom han ikke bare er udødelig, men er også usårlig, kjempestor og kjempesterk).
I dette heftet møter vi den romerske kjempevampyren igjen, og vi skjønner at en gammel medisinmannforbannelse ligger bak mysteriet (noe vi kanskje får lese mer om senere). Det er en merkelig flat og uengasjerende historie, der forfatter De Paul og tegnerene Ferri/Felmang ikke makter å tilføre hverken drama eller nerve. Mysteriet er for søkt, selv for en trikotbærende spenningshelt. Vi holder ikke pusten for fortsettelsen denne gang heller.
Heftets Thorgal-historie holder vanlig høyt nivå. Der hovedpersonen nå har vendt tilbake etter sin tid som hjernevasket raider og røver. Han får et ublidt møte med kona som har hatt nok å stri med i mellomtiden! En flott fortalt og tegnet serie, og i må takke forlaget og redaksjonen for at vi får disse månedlige høydepunktene. Heftets topp!
Fantometklassikeren «Den Hviskende Skogen» er med, en by-the-numbers Falk-Barry-historie vi har lest så alt for mange av tidligere. Skurker invaderer Fantomets område på jakt etter …. (fyll inn det som passer) og får juling og jungelstraff som eneste resultat. Men flott tegnet, joda!
En kort, men effektiv Gregg/Dany Bernard Prince danner mellomspillet til avslutningen; Falk/McCoy klassikeren «The Wild Girl». Sjarmerende tidtrøyte med forsmådde jungelpiker og Sala i hovedrollen.
Bortsett fra hovedhistorien, som var direkte pinlig til sine tider, er dette tjukke heftet greit nok, om enn ikke så god valuta for pengene som forrige dobbeltnummer.
Fantomet nr 18/19 2012
132 sider
49,50 kroner
Egmont Serieforlaget
RAPTUS ER TILBAKE <- Eldre | Nyere -> KRISTIAN HAMMERSTAD INNVIER GALLERI VIS
Enig i at vampyrhistoriene er dårlige. Hvorfor må man lage en føljetong for å skåre et billig poeng? Vi får glede oss over de gode historiene, vi skulle hatt mer av Lindahl. Den kommende historien “I fedrenes jord” ser jo lovende ut. Og kult at “De utvalgte” er tilbake i neste nummer!
— Thomas Askjellerud 4. September 2012, 23:52 #
Enig i at Thorgal er bra, men historien er tidligere utgitt i nr 17-18/2002.
— Øyvind B 5. September 2012, 13:27 #
Helt korrekt, men hvor ofte og hvor mange ganger bør en god historie utgis?
Vi kan se det i sammenheng med de store og anerkjente forfatterne, hvor mange ganger er deres verker gjenutgitt?
Forskjellen her er at disse blir utgitt i adskilte verk, mens Fantomet er et mangesidig blad, der leserne forventer fortrinnsvis nytt materiale. Skal repriser benyttes spør det om ti år er nok til å favne et nytt publikum samtidig som de gamle ikke blir (for) skuffet.
For øvrig er klassikeren “Den ville jenta” aldri utgitt i komplett form i bladformatet.
— Jostein Hansen 5. September 2012, 18:21 #
At noe av stoffet i bladet er utgitt tidligere er delvis et symptom på at det er vanskelig å finne nok nytt stoff til action-bladene (Fantomet og X-9), samtidig som kjøperne også har en del av skylden for dette. Men Fantomet har faktisk mest nytt stoff av disse to, selv om kvaliteten på dette også kan variere. I dette tilfellet er det ca. 50% av bladet som er nytt stoff.
Og for min del er fordelen ved å få Thorgal som hele album-historier noe som veier opp for reprisene. Håper at de vil ta fatt på Jerome Bloche når de har kommet til enden med disse. Forøvrig er fargene i de nye utgavene av Thorgal-historiene milevis bedre enn de gamle. Det gjelder dessverre ikke det som er utgitt av “De utvalgte” så langt…
Jeg burde vel være glad for at noen orker å lage SF-langhistorier her i skandinavia (og at noen vil gi dem ut), men så langt har disse vært for kompakte i formen. Det blir nesten ikke plass til alt som skal fortelles, og personene får ikke nok plass til at jeg som leser greier å bry meg om dem.
Og jeg er glad redaksjonen presenterer de gamle avisstripene i originalformatet, selv om det sannsynligvis ikke gir nye lesere.
— Frank Flæsland 12. September 2012, 01:51 #