BONELLI SER FRAMOVER (29.07.13 )
Et internasjonalt serieforlag endrer kurs, får vi vite vi i dette eksklusive intervjuet med Cristina Pajalunga som jobber for Sergio Bonelli Editore, Milano.
Telefonen ringer. Et kjapt blikk på indikatoren sier 39 (Italia). Hmmmm.
Hvem kan det være?
“Hello? Arild? Cristina here! I am a friend of Lola that you met in Croatia
last year. I also came with Alfredo to Raptus may years ago! I want to
meet you – and Alfredo sends comics!”
Hvordan kan man si nei til en slik melding? En vakker dag i Skostredet,
sprudlende i glassene og flotte tegneserier i fanget. Da måtte jeg bare
bli bedre kjent med dette mennesket.
Her er historien!
– Så, Cristina, hvorfor er du i Norge akkurat nå?
- Raptus! I 2004 besøkte jeg Bergen som Alfredo Castellis assistent, sammen med tegneren Lucio Filipucci. I ni år har jeg gledet meg til å komme tilbake, og nå står 14 dager med bilferie (helt til Lofoten!). Min hjemby, Milano, er grå og kald til forskjell for vakre Bergen og resten av Norge! Og ditt møte med tegneren Lola Airaghi på MaFest i fjor ga gjenlyd i Bonelli, så her er jeg!
- Først: litt om deg sjøl, Cristina.
- Jeg er 43, og startet som trainee hos Bonelli for over 25 år siden. Jeg tok kunst- og håndverksskolen med tegneseriefag og jobbet kvelder hos Bonelli. Utdanningen gikk på tekst og bilde, fortellingsteknikker og generell tegneseriekunnskap. Hos Bonelli fikk jeg erfaring i fargelegging, teksting og redigering. Etter hvert oppnådde jeg min nåværende stilling; kreativ direktør. Det betyr at jeg overvåker design, layout, logoarbeide og bøkenes generelle utseende. Ved siden av meg har jeg en god AD som utfører det jeg mener som bør gjøres!
- Så: Bonelli. Vi kjenner dette som et av de viktigste serieforlagene i Europa. Hvordan er statusen i Italia?
- Vi er et av de fire store serieforlagene; Panini, Marvel og Disney er de tre andre. Eierforholdene i disse tre er litt uklare, med glidende interesser, men vi er de «fire store». Bonelli er det eneste med egne karakterer, de andre driver lisensarbeid.
- Hvordan går det?
- Alle forlagene sliter, også Disney, tro det eller ei!
- Javel?
- Vi merket en veldig negativ utvikling i driften for et par år siden. Økonomikrisen i 2008 slo ikke inn for full før etter et par år – folk lot som om alt var OK og økonomien var grei. Så går mye galt. Vi har opplevd en del av det som Hellas og Spania har vært igjennom, om enn ikke så ille som disse landene. Tegneserieindustrien har blitt svekket av dette – ganske tydelig.
- Hvordan?
- Middelklassen i hele Europa er i ferd med å bli visket ut, Folk er enten «filthy rich» eller fattige. Tegneseriene har tradisjonelt vært middelklassens underholdning, og når disse kjøperne merker at det trykker, prioriteres andre og mer nødvendige ting.
- Hva med Internett og nedlastinger?
- Selvsagt, det skader både salg og «ødelegger» den yngste kjøpermassen – de spiller spill og bruker data som tidtrøyte og er ikke interessert i serier så mye som før. Vi er i ferd med å miste en hel generasjon lesere. Ikke bare tegneserieindustrien – alle som trykker håndfaste papirprodukter sliter. Avis etter avis må legge ned, store magasiner overlever på sladder og reklame. Det er tøffe tider.
- Hvilke tiltak settes inn fra Bonelli sin side?
- La meg først fortelle om «gamle» Bonelli. Alle som har tilgang til Wikipedia kan orientere seg om hvordan Sergio Bonelli bygde et mediaimperium – om enn i beskjeden målestokk – av sin kjærlighet til pulphistorier, westerns, crime noir og science fiction – Mye takket være påvirkningen fra sin far, som skrev de første Tex-historiene.
Amerikanske myter omsatt til italiensk. Etterkrigstidens generasjon slukte seriene og gjorde Bonelli til Italias flaggskip innen tegneserier. Forlaget dannet også modell for andre, mindre forlag, som til dels kopierte, til dels gjorde andre ting. Sergio holdt knallhardt på sine prinsipper: karakterene (figurene) var det viktigste, og serieheftene skulle være billige, overkommelige produkter som skulle selges overalt, i kiosker, ikke som hardcover bøker hos bokhandlere (slik som i Frankrike, f.eks.). Tegneserier for folk flest! I forlagets storhetstid var det en Bonellibok i ethvert italienske hjem.
- Distribusjon virker som et sårt område i «vår» bransje, Cristina. Hvordan er situasjonen i Italia?
- Til å begynne med gikk dette av seg sjøl med stor suksess. Når en hel nasjon er sulteforet på underholdning og river vekk produktene dine er man passe dum hvis man ikke sørger for å ha noe i hyllene. Og distributører og selgere nøyde seg med lite, ettersom antallet hefter var så enormt. Ettersom tidene er blitt tøffere har mafiatendenser åpenbart seg, noen vil kontrollere hva som skjer – eller kjøper seg til innflytelse. Billige produkter, som Bonellis månedshefter, er distributører mindre interessert i, de vil heller selge dyrere produkter som de har mer igjen for. Dette påvirker igjen salget, som taper markedsandeler. Delvis pga. grådighet.
- Hmmm. Høres dessverre kjent ut. Er det noen lyspunkter?
- Etter Sergios plutselige død måtte den nye lederen, sønnen Davide, revurdere sider av driften som hadde blitt neglisjert litt for lenge. Forskjellige ting er blitt satt i system, noe av det mest spennende er avisdistribusjonen, som vi startet i samarbeid med storavisen La Repubblica i fjor. Det førte til et mersalg av 24 millioner bøker i løpet av et år!
- Hvordan? Trykker dere serier i aviser som på «gamlemåten»?
- Nei, her snakker vi om bøker, feite pockets på 300 sider. De får ikke plass i en avis! Men avtalen er helt klar; betaler du 1 Euro får du avisen. Betaler du 10 Euro får du en solid tegneseriebok på kjøpet, som kioskeieren har i stabler under disken.
- Hvilke bøker?
- Vi har laget «kompendier» av de eldste Bonelliklassikerne, bøker som bare samlere i dag har, men med figurer som folk flest kjenner til og kanskje har lyst å lese litt av. Dylan Dog, Tex (selvsagt), Zagor, Dampyr… listen er jo endeløs. Vi utgir en ny slik bok hver uke! Med artikler, bakgrunnsmateriale, småprat om figuren, nye forsider og nye illustrasjoner hist & her. Og det er en salgssuksess, de selges over hele Italia, og vi talte altså 24 millioner solgte eksemplarer i 2012. Et salg på 30-50 tusen pr. stk., tror jeg. Eller mer?
- Det må da være et vanvittig arbeid?
- Vi jobber oss i hjel. Dette kommer jo i tillegg til våre vanlige titler, som teller over 30 karakterer med mange serier. Vi jobber døgnet rundt. Selvsagt! Vi vil redde vårt kjære forlag og våre jobber! Selv har jeg jobbet i Bonelli mer enn halve livet og kunne ikke tenke meg noe annet. Da er hardt arbeid det eneste som nytter. Vi kan ikke vente på stønad i Italia…
- Andre tiltak?
- Davide, som altså etterfulgte Sergio, har startet med å renovere karakterstallen vår. Vi har noen av Europas mest kjente seriefigurer, men når antallet historier strekker seg over flere hundre eller tusen kan disse karakterene føles litt slitte etter hvert. Det skulle da også bare mangle! Vi starter med Dylan Dog, som får en «total makeover» i høst. Hva som skjer med de andre er hemmelig.
- Får Tex sort skjorte? Det må jo være mer nyttig i nattlige bataljer – den gule er jo rene skjære blinken?
- (ler) Nei, Tex må nok belage seg på å kjøpe den gule skjorta han er så glad i fremdeles. Hemmeligheten er mellom rutene – i hver by i Vesten finnes det en liten butikk som selger gule skjorter, slik at han kan finne seg en ny når den gamle blir utslitt. Og det skjer jo ofte, så aktiv som han er. Sergio Bonelli var en stor tilhenger av «branding» og gjenkjennbarhet overfor leserne/kjøperne, derfor en skjærende gul skjorte, slik EsseGesses Il Grande Blek («Davy Crockett» her hjemme) alltid har beverlue og bar overkropp, uansett vær. Og Zagor har en rød, ermeløs skjorte med gul blink midt på brystet. Ikke så lurt, det heller… Hva som skjer med disse litt 50-talls ikonene får tiden vise.
- Fortell litt om redaksjonshuset i Milano?
- Et fantastisk sted! Her jobber hele administrasjonen vår, ca. 30 personer. Forfattere og tegnere bor over hele Italia og sender produktene sine inn til oss, som så setter dette sammen i bøker og serier. Alle bidragsyterne besøker huset minst en eller flere ganger i året. Sergio sa at dette skulle være et hjem og en arbeidsplass, ikke et firma. Alle ansatte har et bilde av gamle Bonelli på pultene sine… Veggene er dekket av tegninger fra forlaget gjennom tidene – alle tegnerne har satt sine merker der. I kjelleren finnes arkivene med tusenvis av sider og titler.
Hver «director» (den som eier karakteren, f.eks. Mauro Boselli på DAMPYR) evaluerer manuskriptene som kommer inn, hvis ikke de skriver dem selv. Så får tegneren 3-4 måneder til å tegne 100 sider, og så er serien klar! Så vi trenger mange, mange serieskapere for å utgi så mange titler hver måned. Det er hektisk, men moro.
- Så – flere endringer innført av Davide Bonelli?
1. Websidene våre har fått en total makeover, de også. Nå er de letter å navigere i. Vi bruker webben aktivt for å informere om serier og bøker, nyheter osv.
2. Noe annet er at vi gradvis forlater de lange serieformatene til fordel for oneshots («Romanza Fumetti «– Sergio ville ikke benytte seg av det aksepterte uttrykket «Graphic Novel» og skapte sin egen betegnelse). Vi satser mer og mer på dette, ettersom vi tror publikum går lei av endeløse sagaer og heler vil kjøpe noe nytt og friskt. Slik var det med Dragonero – men etterspørselen etter en serie var så stor at vi ga etter. Dette er tjukkere bøker med alle slags tema, bare det er kult, spennende og underholdende.
3. Ellers har vi, som alltid – våkne øyne mot Science Fiction. Vår nye serie heter ORFANI, som vi har store forhåpninger til. Håper den slår an! Og i nedgangstider liker folk fantasy og SF – det viste seg i krisetidene i USA på 30-40-tallet.
4. Vi jobber knallhardt med reklame nå, mye mer enn før. En gang var det nok å gå i kiosken og spøre etter siste Dampyr eller Tex. Den tiden er forbi. Gamle kjøpere – som har lest hundrevis av historier om de samme karakterene – gir seg, og de nye er ikke interessert i lange serier. De vil ha oneshots. Disse «Romanzas» utgir vi når vi har nok materiale, og i god til informerer vi publikum om hva de kan vente seg. I aviser, på nett, på plakater i byene. Og ett av Sergios hellige teser var punktlighet. Alltid ON TIME! Så når vi sier at et ny hefte kommer tirsdag 15.11 så kommer det den dagen. Det vet folk, og vi forteller dem det.
5. Farger! Sergio var fanatisk på kostnadene – ville ikke gjøre heftene dyrere enn nødvendig. Men nye lesere krever farger, så dette sniker seg inn på de fleste seriene etter hvert. Et problem for oss er dermed papiret . I 50 år har vi trykket i sort-hvitt, men farger krever nye teknikker, nye separeringer og ikke minst; bedre papir. Dette fører igjen til dyrere hefter – stikk i strid med Sergios tese om serier for folk flest.
6. Sergio hatet fantasy (han pleide å gjemme seg under bordet på seriefestivaler når alvene med spisse ører dukket opp!) så vi har begynt å lukte litt på dette etter hans død. One-shot’en DRAGONERO (som også var i salg i Norge) var en kjempesuksess for en del år siden, men Sergio avskydde altså dette og vi kunne ikke gjøre noe før nå. Og det skader ikke noe særlig at serien bygger på et nettspill, med den verdenen det medfører… Her er Dragonero #1, vær så god, Arild! (rekker over en typisk Bonelli-bok med noe som ser ut som en flott fantasy-serie). Neste kommer i august, vil du ha den i posten?
- Da må jeg lære meg italiensk først! Men jeg skal mase på Egmont om dette :-) . Så – Er det mulig å nå ut over Italias grenser med produktene?
- Vi har hatt agenter gjennom årene, men dette har ikke vært den store suksessen. Enten så har avtalene vært håpløse, eller så har lisenshaverne gjort en dårlig jobb. I visse tilfeller hadde vi ikke kontroll over våre egne karakterer på T-skjorter og andre artikler. Dette er blitt gjort noe med nå. Men det er vanskelig å selge de klassiske figurene til andre land. I USA prøvde Dark Horse seg for en tid tilbake, men de ga seg etter 6 utgaver av noen få titler (f.eks. Dylan Dog og Martin Mystère). I Spania, som pleide å ha en glitrende og aktiv kiosktradisjon for svart-hvite tegneserier, har alt dette gått i hundene, hovedsaklig pga. uhederlige eller uvillige distributører. Europa er vanskelig. Unntaket er Skandinavia, som er en øy i ødemarken. Her oppe er dere visst umettelige på Tex (ler). Et annet, merkelig lyspunkt er Kroatia. Der selges oversatte Bonelli-titler som hakka møkk, og de har en egen tegneseriefestival tilegnet våre serier!
- Jo takk, jeg har vært i Makarska, på MaFest. Bonelli über alles! Hvorfor?
- Tilfeldigheter? Passer våre karakterer til det kroatiske lynnet? Eller er det så enkelt at vi har en distributør som sender ut heftene til alle kiosker og salgsbord i landet? Man kan ikke gå i en eneste gate i Kroatia uten å treffe på Bonelli-hefter, og det er veldig mange kiosker i dette landet. Kanskje enkle kiosker hører hjemme i et land med enklere standard?
- Høres fornuftig ut. I Norge finnes snopkiosker som fyller vomma di med gugge for hver 50. meter i byene, men serier og annen litteratur er det smått med… – Jaja, uansett er det kjekt å se Tex i alle butikkene! Og det er flott å se nytrykkene fra vår flotte serie «Storia del West» – her er den i salg som «Pionér». Bra! Dere har godt utvalg i butikkene, selv om jeg synes det så bedre ut i 2004 da jeg var her sist. Det burde være mulighet å selge flere av våre titler i et land med så fine serietradisjoner!
- Noe mer du vil si, Cristina?
- Til alle nordmenn som elsker tegneserier: hjertelig velkommen innom i Bonellihuset vårt i Milano! Etter avtale kan du få lov til å besøke «huset vårt» så lenge vi har tid til deg. Spør etter meg så får du en kjapp rundtur og et hefte på kjøpet! Vårt forlag drives fremdeles etter prinsippene som Sergio Bonelli holdt hellige: Tegneserier er en av de fineste formidlingsformer for underholdning som finnes, og vi tar jobben vår kjempeseriøst – mens vi har det fantastisk moro. Og – spør forlagene deres om det ikke snart er på tide å selge noe annet enn Tex her i Norge – jeg anbefaler Dragonero, Nathan Never, Mister No – og er spesielt glad i Dampyr fra Mauro Boselli, det er en herlig serie som alle kan forstå. Og vampyrer elsker jo alle :-) sexy og farlige, som de er…
EN HELT BLIR TIL <- Eldre | Nyere -> MED DE MINSTE I SENTRUM
Må berre nemne at første bind i Dragonero vart snikpublisert av Egmont for nokre år sidan. Eg trur målet var å gøyme det heilt vekk og dei lukkast nesten. Veldig bra serie.
— knut robert knutsen 29. July 2013, 12:01 #
Det var ikkje første bind – som Cristina påpeiker her – det var ein “Romanza Fumetti” – tjukk oneshot for å teste marknaden. No er Bok 1 ute i den nye serien, fleire år etter. Egmont gjorde ein lusalansering av oneshot’en, men dei gjorde då noko, det skal dei ha.
— Arild W. 29. July 2013, 12:23 #
Fantastisk bra og interessant artikkel Arild!Håper et eller annet forlag vurderer nye Bonelli serier. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å støtte noe nytt på markedet. Noen som vet hvordan piloten til Dragonero gjorde det? Sikkert ikke spesielt bra med tanke på fraværende markedsføring. Håper uansett på mer.
— Ulf Kr Rognstad 30. July 2013, 20:50 #
Enig. Interessant artikkel! Vil bli spredd i redaksjonen (Egmont) etter ferien… Vi tar oss ad notam siste avsnittet…
— Haakon W. Isachsen 30. July 2013, 21:05 #
Spændende interview, Arild! Lader til, at Bonelli Editore vil reboote alle deres serier – bortset fra Tex Willer.
— Bjarne 2. August 2013, 20:31 #