I SKYGGEN AV SUPERHELTENE 2 ( 8.10.13 )
Å filmatisere tegneseriefigurer med levende skuespillere er et globalt fenomen. Denne gangen ser vi på eksempler fra Østen, eller inspirert av Østen.
Den første artikkelen i denne serien tok for seg et utvalg av de mest spesielle tegneseriefilmatiseringene fra USA og Europa. Men det utelukket mange gode eksempler basert på manga. Digital teknologi har gjort det mulig også for japanerne å portrettere noen av sine mest fantasifulle tegneseriefigurer på levende film. Death Note-filmene var suksessrike nok til at Hollywood har planer om å lage sin egen versjon. En film basert på Rurouni Kenshin (2012) er blitt møtt med nærmest universell hyllest fra både kritikere, mangafans og det brede publikum. Men det betyr ikke nødvendigvis at de passer inn her. Forutsetningen for å bli omtalt her er den samme som i forrige artikkel: Det må være snakk om filmer der filmskaperne ikke bare prøvde å tilpasse figurene, men også gjorde en reell innsats for å gjenskape miljø og uttrykksmåter fra kildematerialet. Igjen, med blandete resultater.
City Hunter
Hong Kong 1993
Regi: Jing Wong
Hovedroller: Jackie Chan (Ryo Saeba), Joey Wang (Kaori/Carrie)
Dette var sannsynligvis mange nordmenns første tegneseriefilm, selv om de fleste neppe ante at filmen var basert på en tegneserie – Heller ikke jeg, første gang jeg så den. For den jevne seer var dette bare enda en actionkomedie med Jackie Chan. Men vi merket oss at «City Hunter» var outrert, selv til en Jackie Chan-film å være. Årsaken er at den var basert på en manga som krevde at Chan spilte ut alt han hadde av komisk talent. Eller for å si det litt mer direkte: Evnen til å fjase. Premisset er omtrent det samme i filmen som i mangaen: Privatdetektiven og casanovaen Ryo Saeba tar til seg Kaori, den yngre søsteren til sin døende partner. Og fordi han lovet å aldri forføre henne, er hun den eneste kvinnen som kan kontrollere ham. Mesteparten av filmen foregår, for enkelthets skyld, på et cruiseskip der City Hunter (han bruker nesten aldri navnet Ryo i denne filmen, i alle fall ikke i den engelske dubbingen) jakter på en bortløpen rikmannsdatter. Mest kjent er scenen der Jackie Chan, under en virkelig kamp, forestiller seg selv som ulike spillfigurer (han ender som Chun Li fra Street Fighter II)
Imitasjonen av kildematerialet er så gjennomført at det er direkte latterlig. Stunts, slåssing, skuespill, musikk og lydeffekter er alt sammen gjort for å likne mest mulig på en tegnefilm. Resultatet er at det seeren lurer mest på mot slutten av filmen, er hvilket stoff filmskaperne gikk på. Med mindre seeren kjenner originalmaterialet, i hvilket fall alt gir fullgod mening. Til og med den karakteristiske slegga som kvinnelige mangaheltinner slår mannsgriser i hodet med, dukker med her.
Mahou Sensei Negima!
Japan 2007
Regi: [opplysninger mangler]
Hovedroller: Yukina Kashiwa (Negi)
Jeg ville ha med i alle fall én produksjon basert på en manga som er oversatt til norsk, og fant ut at denne tv-serien fikk holde. Utgangspunktet for mangaen er søkt nok: Harry Potter…jeg mener, Negi Springfield, uteksamineres fra…noe som i alle fall likner veldig på Galtvort, i en alder av 10 år og overføres til et japansk pikegymnas for å bli lærer. At ingen endringer er gjort i premisset, er i seg selv grunn nok til å ta med denne tv-serien på lista. En mer pragmatisk eller vestlig orientert produsent ville gjort noen vesentlige endringer alt på dette punktet. Historiene er nye, men tro ikke at serien gjør noe tydelig forsøk på å distansere seg fra originalen. Ken Akamatsus karakteristiske kombinasjon av slapstick og naive sexvitser er i høyeste grad til stede. Men det samme gjelder for de mer seriøse intrigene som ligger på bunn. Spesialeffektbudsjettet holder knapt til å la Negi ri på kosteskaftet, men til de fleste andre formål duger det.
Eller gjorde det det? Serien varte bare en sesong, og om du søker på «Negima» på imdb.com, finner du bare informasjon animé-versjonen. Negi ble for øvrig spilt av ei jente.
Speed Racer
USA 2008
Regi: Andy og Lana Wachowski
Hovedroller: Emile Hirsch (Speed Racer), John Goodman (Pops Racer), Matthew Fox (Racer X)
Speed Racer, også kjent som “Mach Go Go Go” så først dagens lys som en manga i 1966. Seriene finnes også i engelsk oversettelse, skjønt det var trolig tegnefilmenes popularitet som førte til at Warner lot regissørene bak Matrix-trilogien få gjenskape serien for det store lerret. Speed Racer på tv var mange vestlige seeres første møte med animé og manga, og den kom tidlig til USA, allerede i 1967. At filmen likevel mislyktes kommersielt, er blitt forklart med at Wachowski-brødrene holdt seg for tett opp til originalens formspråk. Dermed var det bare fans som forsto seg på den. Samme argumentet blir ofte brukt for å forklare den manglende, kommersielle suksessen til en annen tegneseriefilm med kultstatus – Nemlig Scott Pilgrim vs. the World (2010).
Selv mener jeg at «Speed Racer» er bedre enn sitt rykte, men jeg skal ikke nekte for at det er de tegneserieaktige, visuelle løsningene som fascinerer meg. Ikke siden fargefilmen ble innført har det vel vært laget en film der fargene så til de grader slår imot deg. Hele filmen er en sammenhengende studie i pastell og neon, en godtepose for øynene. De storslagne, men noe flate bakgrunnene og den stiliserte koreografien er også med på å gjøre «Speed Racer» til en unik opplevelse. Men igjen, disse kreative virkemidlene var trolig sære og fremmedgjørende for mainstream-publikummet. Intrigen er også en smule komplisert til å være en ren familiefilm. Men hvis kombinasjonen «Animé møter Flåklypa Grand Prix møter TRON» ikke høres avskrekkende ut, bør du gi denne filmen en sjanse.
Yatterman
Japan 2009
Regi: Takashi Miike
Hovedroller: Sho Sakurai (Gan/Yatterman-1), Saki Fukuda (Ai/Yatterman-2), Kyoko Fukada (Doronjo)
Okay, dette er egentlig juks. «Yatterman» begynte som en animé, ikke som en manga. Jeg har likevel valgt å ta med denne filmatiseringen fordi den er et så perfekt eksempel på gjenskaping av et tegneserieunivers i realfilm. «Yatterman» er kodenavnet på et ungt oppfinnerpar som en gang i uka ifører seg grilldresser for å bekjempe skurker. Stort sett er det de samme skurkene i hver episode – Den sympatisk udugelige treerbanden Doronbo, anført av sexbomba Doronjo, som er seriens virkelige stjerne. Filmens virkelige stjerne også, forresten.
Den populære, men kontroversielle regissøren Takashi Miike fikk jobben med å overføre Yattermans fargesprakende og bisarre univers til realfilm. Han var kanskje ikke det mest opplagte valget. Rett nok hadde han tidligere filmatisert en manga, Ichi The Killer, men den filmen var atskillig mer voldelig og grafisk, i likhet med mangaen den var basert på. Som kontrast er Yatterman kanskje hans mest familievennlige film, men det betyr ikke at den er noe mindre utagerende. Miike har tydeligvis fått til rådighet et raust spesialeffektbudsjett som tillater ham å fylle filmen med de mest fantasirike og avsindige mecha-robotkamper. Skuespillerne er fullstendig klar over at de spiller tegnefilmfigurer, og oppfører seg deretter, uten blygsel. I en slik kontekst virker ikke en gang de tacky kostymene, nøye kopiert fra animeen, som en overdrivelse.
Yatterman ble en kjempesuksess i Japan, men etter mottakelsen av Speed Racer året før, var det ingen vestlig distributør som våget å sette den opp på vanlig kinovisning. Formspråket i de to filmene er da også påfallende likt. Og det er kanskje ingen tilfeldighet, for – fun fact!- både Yatterman og Speed Racer ble skap av samme mann, manga/animé-pioneren Tatsuo Yoshida.
***
City Hunter er ikke sluppet på DVD i Norge, men kan bestilles på sone 2 fra bl.a. http://www.play.com
Mahou Sensei Negima! er ikke sluppet på DVD i vesten, men noen av episodene er lagt ut på YouTube med engelske undertekster.
Speed Racer blir distribuert på DVD i Norge av Warner
Yatterman blir distribuert på DVD i Norge av Another World Entertainment
TSJEKKOSLOVAKISK RETRODETEKTIV <- Eldre | Nyere -> HANNE MOT - ELLER MED VERDEN?
Manga og film som jeg kan anbefale er “Oldboy”. Mangaen av Garon Tsuchiya og Nobuaki Minegishi følger Shinichi Goto, som etter å ha blitt innesperret i ti år av ukjente personer, forsøker å finne ut hvem som står bak og hvorfor dette skjedde.
I den koreanske filmen er konseptet det samme, men historien er tilføyd nye lag med dybde, samt en god del råere action. Det er også en amerikansk versjon, regissert av Spike Lee på vei i løpet av året.
— Frank Flæsland 21. October 2013, 04:08 #