MUNCHS ÅR – OG HVA MER? ( 1.01.14 )
Serienett oppsummerer tendenser og begivenheter i tegneserieåret 2013.
Festivaler
Norge har nå fem tegneseriefestivaler fordelt på fire landsdeler, og i alle fall fire av dem er bekreftet å fortsette også i 2014: OCX, Raptus, Krusedull (Harstad), Stribefeber (Kristiansand) og FestenForresten (Sarpsborg). De to sistnevnte var nye i 2013. Både Krusedull og Stribefeber blir sett på som lovende, nye festivaler (vel, Krusedull er ennå relativt ny), med god profil og gjennomføring. Først og fremst er det høyere besøkstall som savnes. Hva kan forbedres i forhold til PR? På plussida økte besøkstallet for Raptus i år, takket være fri adgang og den kulturelle kredibiliteten som fulgte med flyttingen til Litteraturens Hus.
Pristildelinger
Raptus debutantpris ble gjeninnført i år og Sproing-prisen fortsatte som før, men mer interessant er det å merke seg vinnerne i prisutdelinger/kategorier som en ikke vanligvis forbinder med tegneserier. Læreheftet Straff i Skolen, om offentlig pryling på norske skoler, vant arkivenes formidlingspris på det nasjonale arkivmøtet i april. Både Terje Bomann-Larsen, Tor Ærlig og Sigbjørn Lilleeng bidro med nye tegneserier til denne trykksaken. Men den prisen bleknet selvsagt mot det som utvilsomt blir stående igjen som tegneserie-Norges største triumf i året som gikk: Brageprisen for beste sakprosa, som gikk til Steffen Kvernelands Munch.
Action
Som alle tegneserieinteresserte (særlig Arild Wærness) kan stadfeste, sliter actionserier på det norske markedet, og har gjort det i mange år. Symptomatisk for denne utviklingen var det at Fantomet startet året med å skifte utgivelsesfrekvens fra annenhver uke til å komme med «dobbeltnummer» hver fjerde uke.
Også symptomatisk var skjebnen til Egmonts to nylanseringer i april: The Walking Dead gikk inn etter bare tre nummer, mens Pioner, som består av gjenopptrykk av bladet fra 70-tallet (riktignok med noe uutgitt materiale, visstnok) greide seg. Dermed bekreftet markedet at spagetti-western er unntaket fra regelen om at actionserier går dårlig i Norge; Tex Willer greier seg nemlig også fint. Samtidig er dette også et eksempel på hvor vanskelig det er for nye tegneserier å vinne fotfestet. For Pioner scoret nok også på nostalgifaktoren.
Når det gjelder julehefter så ble det ikke noe av Knut Gribb i år, men til gjengjeld har vi fått nykommeren Varg Veum. Gunnar Staalesen er for lengst i gang med planleggingen av neste års hefte. Og ønsket om å gi Fantomet og Tarzan comeback som julehefter har vokste seg sterkere
2013 var ellers også året da hele to norske actionhelter gjorde seg bemerket, selv om forskjellen på de to knapt kunne vært større: Den ene er mainstream, internasjonal, multimedial, og bredt markedsført. Den andre er postmoderne, regional, kun digital, og beskjedent markedsført. The Urban Legend, en krysning mellom Fantomet og Static, debuterte riktignok i 2012, men jeg kaller likevel 2013 for Urban Legends år. Det var året da serien kom på norsk og samtidig tok av internasjonalt, en utvikling som toppet seg da serien fikk digital publiseringskontrakt med USA Today. Opphavsmannen Josef Tzegai Yohannes prøvde å markedsføre figuren Urban Legend som en sensasjon i seg selv. Men det mest sensasjonelle med serien er nok at den trolig er Norges første ikke-ironiske og ikke-humoristiske superheltserie, og at Yohannes utvilsomt er Norges første svarte serieskaper som har gjort suksess. Han reiste verden rundt og fikk amerikanske kjendiser, afrikanske skolebarn og japanske tenåringsjenter til å posere med eksemplarer av seriebladet hans. Han var å se på OCX i 2013, men det var under Stribefeber at han virkelig fikk eksponert seg for serie-Norge.
Imens har John S. Jamtli og Vegard A. Skogmo gitt Nord-Norge Dass, sin første kulturhistoriske actionhelt basert på mytene om Petter Dass, og ispedd en liten dose pre-steampunk. Denne serien er foreløpig for ny til at det er stort å tilføye her, men det er verdt å følge med på utviklingen.
Barneserier
Når det gjelder tegneserier rettet mot barn er tendensene like nedslående som for actionsjangeren. Med unntak av Disney, selvsagt, men selv der i gården lever du utrygt på det norske markedet om du ikke har ender i hovedrollene At Bamse (en klassisk barneserie hvis norske utgave allerede er nedlagt) begynte å utkomme på samisk, ble sett på som et positivt tegn. Like før nyttår kunne utgiveren imidlertid melde at utgivelsene neppe fortsetter etter mai 2014.
Barnebokforfatteren Aleksander Kirkwood Brown har lansert noen interessante nye konsepter for barneserier i bladet Bobla, men vil disse noen gang nå ut til den tiltenkte målgruppa? Cappelen Damm kom med andre bind av Naas/Lilleengs Apefjes i år. Som utgiver av Drabant, årets norske vinner av Sproingprisen, er kanskje dette etablert forlaget en av de beste mulighetene vi har til å få ut nye og interessant barne-og ungdomsserier i Norge, selv om utgivelsene deres på dette feltet er sporadiske.
Innen julehefter er i alle fall ikke situasjonen så aller verst på dette området. Anne-Cath Vestlys serier fortsetter i to hefter av brukbar kvalitet, Flåklypa fortsetter med ny tegner, og svevde kanskje ekstra høyt i år på populariteten til den nye filmen. Og nyvinningen Stompa introduserte juleheftepublikummet for Elise Syvertsens talent.
Apropos julehefter så markerte 91 Stomperud 75 år i 2013, og hendelsen ble blant annet markert med en liten oppskaking av formatet da Egmont utga Stomperud sommerhefte. I tillegg til å være første Stomperud-hefte utenom julesesongen siden 1959, ble seriene også fortalt med snakkebobler. Riktignok finnes det eksempler på at dette er gjort før, men Stomperud er først og fremst identifiserbar som den ene norske serien som tviholder på tekst under rutene. Så dette var et ganske dristig grep. Årets julehefte med samme figur var av jevnere kvalitet, men ”jevn kvalitet” fra Stomperud betyr ”kjedelig”. Derfor ønsker undertegnede nyvinningen med sommerhefte velkommen, og håper Egmont vil fortsette med ideen.
Nye blader
Her har vi alt dekket det meste i kategoriene «Action» og «barn», men årets minst overraskende nyhet var at Lunch fikk sitt eget blad, selv om Børge Lund så seint som på Serietreff i januar ikke ville si om det fantes noen slike planer. Det tok ikke lang tid før bladet tydde til samme «stripeoppblåsing»-teknikk som i Pondus, men format og redaksjonell linje er unektelig profesjonelt utseende. Egmont har valgt å legge seg på utgivelsesfrekvensen åtte utgaver i året for Lunch, noe som kan tyde at markedet for humorblader frontet av norske serier, er i ferd for å bli mettet. Men seriens kontorprofil og bladets magasinformat burde ikke ha problemer med å finne sin nisje.
”Smale” forlag
Når det gjelder smalere utgivelser legger vi bak oss et godt og variert år. No Comprendo Press kan skryte på seg å være utgivere at årets desidert mest omtalte tegneserieutgivelse, Steffen Kvernelands Munch, kulminasjonen av sju års arbeid og fem Kanon-utgivelser. En historisk viktig utgivelse innen norsk tegneserier, og ikke bare på grunn av den nevnte pristildelingen. I tillegg ga NCP oss Bendik Kaltenborns andre bok, Liker Stilen.
Jippi Forlag kunne skilte med to utgivelser innen den internasjonale seriebiografi-trenden: Henry Bronkens tegneseriedagbok Karasjok og Neverdahl/Rundes reiseskildring Moskva, basert på et festivalbesøk som i seg selv vakte litt oppmerksomhet i serie-Norge. Jippi ga oss også en annen utgivelse om Russland denne vinteren, Maskinen av Fedor Sapegin og Forresten i nytt og bedre format.
Ser vi på forlag som importerer smale og alternative utgivelser, hadde Minuskel et godt år. De mottok Sproingprisen for beste utenlandske utgivelse, Skyttergravskrigen av Jacques Tardi, og hadde en god bokhøst. Blant annet sto de bak den norske oversettelsen av Julie Marohs Blå er den Varmeste Fargen, en seriebok som fikk fornyet oppmerksomhet internasjonalt da filmen basert på serien vant gullpalmen i Cannes.
SIRIUS-DOKUMENT: BATMAN <- Eldre | Nyere -> PETER BAGGE KOMMER
Nyversjonen av Vangsgutane (Fonna Forlag) fra Todalen nå Nordmøre bør også nevnes.
Selv om historiene blir for korte (heftene inneholder både gammelt og nytt materiale) til å utdype intrigene skikkelig, så er disse episodene (tre så langt, fra krigsåret 1941) meget dyktig håndtverk fra Sverre Årnes (manus) og Ivan Andreassen (tegninger).
Først og fremst rommer serien atmosfære (undervurdert i tegneserier), noe som blir fremhevet i ekstra grad av den sterke fargeleggingen.
— Jostein Hansen 8. January 2014, 18:33 #