EUROPAS BESTE TEGNESERIER? ( 3.03.14 )
Det er til å bli nostalgisk av. «Tempo» kan atter en gang finnes i norske bladhyller.
«Tempo» var en gang en av bærebjelkene i det norske tegneseriemarkedet. Fra 1965 til 1979 kom tegneserieantologien ut hver uke med i hovedsak ulike fransk-belgiske tegneserier. I alt ble det 674 «Tempo»-utgivelser med tegneserier som for eksempel «Asterix», «Tintin», «Blueberry», «Dan Cooper», «Bruno Brazil» og «Lucky Luke». I tillegg kom det enkelte spesialalbum med materiale fra «Tempo».
For datidens tegneserielesere var «Tempo» et brudd med mye av det andre som hadde fantes på det norske tegneseriemarkedet. Det var utgitt lite fransk-belgiske tegneserier, og «Tempo» åpnet opp for en annerledes og spennende fortellertradisjon. For sikkerhets skyld fikk tegneseriebladet undertittelen «Europas beste tegneserier», og den var det ingen som kunne rokke ved. Her møttes både gode spenningstegneserier og lesverdige humortegneserier som utgjorde den unike bredden i franskspråklige tegneserier. Publiseringen ville nok virket fremmed i dag. «Tempo» var en antologi med føljetonger fra uke til uke, der hver tegneserie som regel bare hadde en håndfull sider.
Siden «Tempo» ble lagt ned, har norske lesere kunnet finne fransk-belgiske tegneserier med mye lavere frekvens i bladhyllene. Åttitallet var en god periode for slike tegneserier her til lands med satsing fra flere ulike forlag, men siden har det vært en tilbakegang. Enkelte albumserier som «Asterix», «Blueberry», «Sprint» og «Lucky Luke», har hatt sine utgivelser nå og da, men ellers har det vært heller spredt og ujevnt det som har vært oversatt til norsk fra fransk. Noe har vært på trykk som biserier i blader som «Fantomet» og «Agent X9», men i det store og hele har denne tegneserietradisjonen vært nedprioritert her til lands.
Men det kan endre seg. Forlaget Egmont satser på nettopp «Tempo» nå i 2014. Tittelen er gjenopplivet, men denne gangen ser utgiverne for seg en rekke av «Tempo»-bøker i farger med noen av de beste tegneseriene fra antologien. Første bok er i salg nå, og der er det fokus på to av heltene som var mest populære på seksti- og syttitallet: Allan Falk og Mark Breton.
«Allan Falk» er en spenningstegneserie skapt av serieskaperne André-Paul Duchateau og Tibet. På fransk er det utgitt hele 78 album med tegneseriefiguren, som i Frankrike og Belgia kalles «Ric Hochet». I den første «Tempo»-boken finner vi tre historier med Allan Falk. Den første, «Fluktbilisten», er en mysteriefortelling som tar utgangspunkt i en påkjørsel. Med godt utført tegnearbeid av Tibet er dette en flott introduksjon til Falks univers. Dog virker historien i dag noe overlesset av tekst. «Tempo»-boken lar også norske lesere få stifte bekjentskap med den aller første Allan Falk-historien fra 1955 og en historie fra 1969 tidligere utgitt på norsk i svart/hvitt i tegneseriebladet «Magnum» i 1990.
Racerbilsjåføren Mark Breton var også en leserfavoritt i «Tempo», og i boken presenteres historien «Fortere enn lyden» fra 1968. «Mark Breton» heter på fransk «Michel Vaillant», og tegneserien ble laget av Jean Graton. Som tegneserie tiltaler «Mark Breton» meg mer enn «Allan Falk» i denne utgivelsen, og Gratons fremstilling av biler i fart er både spennende og virkningsfull. Det er bifiguren Steve Warson som er i fokus i denne historien, der Warson prøver å bryte lydmuren i en bil. Det byr på en del konflikter og noen doser melodrama.
At «Tempo» er tilbake er gledelig, og det må være lov å håpe på at bokserien kan bite seg fast med jevnlige utgivelser her til lands. Den første boken inneholder gode spenningstegneserier, og den gir helt klart et løfte om en flott fortsettelse. I tillegg er det gjort en utmerket jobb med «Tempo» rent redaksjonsmessig. Boken inneholder godt og lesverdig bakgrunnsmateriale om både fenomenet «Tempo» og tegneseriene som var på trykk der. Anbefalt!
«Tempo». Bok 1.
ISBN 978-82-429-5114-4
Med: «Allan Falk» og «Mark Breton»
128 sider
149,90 kroner
Egmont Nordic Comics
Anmeldelsen er tidligere trykt i Lyderhorn 21. februar 2014.
DE STORE SPØRSMÅLENE <- Eldre | Nyere -> NY PRIS TIL MUNCH
Har bare bladd igjennom boken i butikken, og til tross for at Tempo hadde enorm betydning for meg i min “tegneseriedannelse” er jeg litt i tvil om de samme seriene vil ha noe annet enn nostalgisk betydning for eldre lesere i dag. Sagt med andre ord: Jeg tror tiden har løpt ifra disse seriene.
Hadde man derimot laget et “nytt” Tempo, med moderne europeiske spennings-/humorserier kunne det ha blitt mer ingeressant. Trur eg.
— Lien 11. March 2014, 10:19 #
Det er nok mye nostalgi ute og går når det gjelder Tempo. Men det er snakk om mye nostalgi! og det skal man ikke kimse av.
Selvsagt hadde det vært moro med et nytt Tempo med nytt stoff også. Hva med Largo Winch, Lady S, Jakten på tidsfuglen osv.?
— Øyvind B 11. March 2014, 17:37 #
Disse seriene fra Tempo på 60/70-tallet gis ut på fransk i samlebøker. Seriene er ikke blitt dårligere med årene. Selvsagt skal det et marked til, men om det ikke selger er det ikke seriens skyld.
— IpComics 11. March 2014, 23:33 #
Målsetningen bak denne nyutgivelsen er selvsagt nostalgi, finne tilbake til røttene så å si!
Henvendelsen går til nye (unge) og gamle (eldre) lesere.
I artiklene rulles det opp norsk tegneseriehistorie for ung og gammel!
Å komme med forslag om nyere belgisk/fransk er greit nok, men det er egentlig noe helt annet.
Og slike andre utgivelser koster – spørsmålet er det kjøpere – lesere?
Derfor vær glad i disse nyutgivelsene av Tempo – flott nostalgi, med kjempegod historikk om norsk tegneserieverden!
— Bjoulv 12. March 2014, 00:19 #
De som etterlyser nyere franske albumserier bør signalisere dette til forlagene, kanskje først og fremst til å støtte opp om de få seriene som blir publisert i album, og sekundært også i hefter som Fantomet og Agent X-9. Hvis ikke (nok) folk kjøper disse utgivelsene, kommer forlagene garantert ikke til å utgi flere slike.
Når det gjelder gjenutgivelse av serier fra 50-70-årene, skal det mye til for at dagens unge, som generelt ikke leser serier lenger, skal bry seg om disse, nesten uansett hvor gode de er. Samme hvor de kommer fra, vil det bare være en håndfull som er gode nok til å fange interessen, og selv da er presentasjonen viktig. Det er ikke for ingenting at det stadig vekk lages “origin”-historier på de store forlagene i USA, de opprinnnelige historiene er stort sett forbeholdt nostalgikere og spesielt interesserte.
Bruken av den første logoen til “Tempo” og heller tradisjonell forsidelayout gjør disse utgivelsene til en rendyrket nostalgitripp, fritt for alt som kunne fenge et yngre publikum.
Hvis vi ser på “satsingen” Egmont sjør i dag, er det 80% av serieutgivelsene som er mot (godt) voksne, mens resten er “plastlekeblader” for de minste.
— Frank Flæsland 12. March 2014, 06:29 #
Ja, vi gjør jo vårt beste med ungdommen, vi som har levd en stund. Hvor mange Tempo-historier har “du” lest til den yngre garde, eller framholdt som kvalitet? Eller serverers det lavmålte poeng (80% av stoffet) fra Pondus og diverse andre norske serieskapere?
Kanskjed et er viktiger å vise unge at folk “kapper” av seg legemsdeler eller raver rundt blant zombier?
Til alle fedre og mødre, kjøp Tempo og les det, vi det stolt fram og krav om mer vil komme.
— IpComics 14. March 2014, 22:49 #
Ja, hva er galt med nostalgi, vi trenger nok mer av det. Og det ene utelukker ikke det andre, tegneserier som tåler tidens tann kombinert med nostalgi er utelukkende positivt. Så hvis det hefter noe negativt med ordet nostalgi er det herved avskaffet.
Dessuten: hvorfor brukes ikke ordet “nostalgi” når det
utgis klassikere fra historiens litterære kanon, som Hamsun, Kielland, Bjørnson, Falkberget m.fl. Disse begynner å bli tilårskomne, men utgis stadig i nye utgaver for å nå nye generasjoner.
La det samme gjelde Tempo,uten at nostalgi skal være et overskyggende moment…?
For øvrig: magasinet
Antikk – Samlerbørsen nummer 2 har satt av hele
åtte (8) sider til dekning av norske tegneserier, med illustrasjoner i nydelig fargetrykk.
— Jostein Hansen 15. March 2014, 17:01 #