EN MERKELIG FUGL (15.03.10 )
Et fyldig album, mesterlig tegnet, flott tidsbilde, men akk så kjedelig…
Det er som man må sjekke kalenderen, er vi i 1980 eller deromkring? Dette albumet har et alderdommelig preg, sjarmerende, javisst, men man må jo spørre seg hvorfor det er utgitt i Norge (NB: med støtte fra Kulturrådet).
Europeiske seriealbum, og da særlig franske, har en forkjærlighet for to retninger som er sjeldnere representert i Norge: fantasy i alle avskygninger, og historiske album. Sistnevnte hengir seg gjerne til høymiddelalder og senere tider, men det finnes også en egen undergruppe for historier fra de siste to verdenskrigene.
Et “krigsalbum”, som dette, er kun interessant dersom det presenterer konflikter som angår leseren, og det kan også gjerne være fortalt og illustrert på en måte som er nyskapende, særskilt kreativ eller med andre interessante trekk.
Denne historien angår hovedsaklig franskmenn, ettersom den tar for seg fransk krigshverdag, med tysk okkupasjon, angivere og motstandsbevegelsen. Joda, vi hadde da slikt i fullt monn i Norge også, men skal jeg lese en slik historie ønsker jeg å se noe fra VÅR fortid, ikke den franske. Dette har vi sett utallige ganger før på film, spesielt fra 50- og 60-tallet, s.k. “motstandsfilmer”.
Og historien er som et gammelmodig filmmanus, der Paris i frigjøringsvåren 1945 danner et pittoresk bakteppe for en bittersøt historie om en pike som gjemmer seg for tyskerne og det tyskvennlige politiet. Noe særlig mer enn dette er det ikke – historien inneholder akkurat så mange overraskelser og snurrigheter at det unngår å bli dørgende kjedelig.
Som gammel tegneseriekjøper refererer jeg til “kikkemetoden” – når du står i en bokhandel/seriebutikk og plukker opp et potensielt innkjøp: kampen om dine skillinger er så beinhard og tilbudet er så enormt at hvis du ikke blir fristet av en kikk igjennom innholdet så finnes det sannsynligvis mange andre album som passer mye bedre for deg…
En kikk igjennom denne boka resulterer sannsynligvis i et “hm-hmmmmm..” fra de fleste. Dialogen er tørr og dagligdags småprat, tegningene er gode (spesielt bygninger og kjøretøy) men ikke nok til å fange interessen mer enn vanlig, bare “godt nok”.
Figurillustrasjonene er grei nok, om enn noe hverdagslige, men på et punkt syns jeg Gibrat faller igjennom: den unge hovedpersonen er tegnet som en kvinne fra vår tid, komplett med klassisk rene skjønnhetstrekk, stort 80-talls hår og over-kneet-skjørt. En lekker liten sak som sannsynligvis ville umiddelbart blitt arrestert på åpen gate i Paris i 1945….
Albumet har kvaliteter helt på det jevne både i tekst og historie, skiller seg på ingen måte ut som særlig kunsterisk nyskapende eller kreativ, og da må man ha lov til å spørre: hva er det med denne boka som gjør at Kulturrådet, med sin stramme pengepung, fant det rådelig å støtte denne utgivelsen med innkjøp? Når man samtidig tenker over alle de norske og utenlandske utgivelsene som ikke fikk denne æren…
Tyver og angivere
Av: Jean-Pierre Gibrat
ISBN 978-82-429-4376-7
126 sider
349 kroner
Egmont Serieforlaget
NY PRIS TIL KALTENBORN <- Eldre | Nyere -> TYVSTART PÅ OCX
«Denne historien angår hovedsaklig franskmenn ettersom den tar for seg fransk krigshverdag» og «Skal jeg lese en slik historie ønsker jeg å se noe fra VÅR fortid, ikke den franske».
Det er et ganske trist og snevert utgangspunkt. En god historie er selvsagt en god historie uansett hvor den foregår, og en fortelling er sjelden kun relevant for lesere i det landet den foregår. Nesten alt vi lesere av tegneserier går for seg i andre land, mye av det i Frankrike ettersom mange av de største tegneserieskaperne kommer derfra.
Er Nestor Burma uinteressant fordi den foregår i Paris på 50-tallet? Skal vi, som nordmenn, være nødt til å lese om Varg Veum i stedet? Eller er Varg Veum «bedre» fordi den er norsk?
At denne boken er litt kjedelig er så sin sak, det kan vi være enige om. Det er relevant kritikk. Men da kan man like gjerne ønske seg en skikkelig god historie fra krigshverdagen i Paris som å ønske seg en historie fra norsk krigshverdag istedenfor. Mennesker i krig angår oss alle, uansett hvor det er i verden.
— Einar H. 16. March 2010, 14:04 #
Nestor Burma er spennende fordi den er et produkt av et sinnsykt kreativ menneske. Denne boka er kjedelig, kort og godt.
Det jeg mener – er at skal man ført lese nok et krigsmanus, kan det være mer givende å lese et fra vår egen fortid – her er det sannheter og hemmeligheter som angår oss mer enn nok en franskmotstandshistorie (‘allo ‘allo).
Jeg kommer i tanker på en nylig utgitt norsk tegneserieroman fra krigen som omhandlet norske jøders skjebne. Kommer IKKE på bokens tittel i farten, men den ser ut til å angå nordmenn på en litt annen måte enn fransk
historie. Den burde vært anmeldt her, men såvidt meg bekjent har ikke Serienett mottatt anmeldereksemplar. Og som de fleste norske tegneseriebokutgivelser er slikt umulig å oppdrive utenfor Tronsmo…
Mitt sterkeste ankepunkt mot denne utgivelsen er jo ellers noe som ikke serieskaperen kan hjelpe for – hvorfor smatt akkurat denne gjennom Kultrurrådets nåløye?
— Arild W 16. March 2010, 16:06 #
Serienett har fått anmeldereksemplar av 26. november av Mikael Holmberg. Anmeldelse kommer.
Utgivelsen er for øvrig også tilgjengelig hos Narvesen akkurat nå.
— Kristian Hellesund 16. March 2010, 17:07 #
Akkurat i forhold til kulturrådsstøtte er det jo relevant å spørre spørsmålet.
Elles er eg einig i at der er altfor få norske krigsteikneseriar. Men det er vel slik i Noreg at ein kan ikkje eingong nytte Rinnan som skurk utan å vere pinleg nøyaktig for å unngå å risikere injuriesøksmål og diverse frå fornærma etterkommarar.
— Knut Robert Knutsen 16. March 2010, 17:54 #
For å vise litt velvillighet ovenfor denne utgivelsen og kanskje prøve å forstå den på dens egne premisser; “Tyver og angivere” kan vel også sees på som en liten, universell kjærlighetshistorie der krigen ikke er hovedsaken, men fungerer som et dramatisk bakteppe.
Gibrat er aller mest en romantiker, det viser både denne boken og “Utsettelsen” med all tydelighet. Det er unge, vakre mennesker, tiltrekning og flørt som er hovedsaken, ikke krigshistorien som sådan. Og det er absolutt ingenting som minner om ”’allo ‘allo” her, eneste fellesnevner er at begge foregår i Frankrike under krigen.
Målgruppen for denne typen tegneserie kan kanskje like mye være unge jenter, ikke halvgamle menn på 40+ som f.eks. undertegnede. Og kvalitetsserier for den målgruppen må man da kunne ønske velkommen, der er ikke utvalget i dag så alt for stort.
— Einar H. 17. March 2010, 09:58 #
Gode argumenter, Einar – det er i sannhet unge vakre mennesker det dreier seg om her.
Spm. blir da – forsvarer dette en hardcover til 350 kroner? Er det virkelig NOEN i forlagene eller andre steder som tror at en slik evt. målgruppe (unge jenter) plukker denne opp? For hvis det er tilfellet er det virkelig noen som må våkne opp.
Markedet i Norge er så vanvittig stramt for tegneserier at en slik tankegang bare er bisarr.
Dermed står vi nok en gang igjen med et mysterium pakket inn i en gåte: Hvorfor i all verden støttet KR denne utgivelsen? En bittersøt historie om flørtende vakre mennesker har såvidt meg bekjent aldri kvalifisert til statstøtte…
Og for at det bare er sagt – jeg kritiserer på ingen måte forlagene som fikser dette – i et beinhardt marked er det lov til å benytte alle midler, også statsstøtte – for å få utgitt det man har tro på...
— Arild W 17. March 2010, 13:22 #
Det er vel mest sjangeren “drama” som ikke treffer anmelderen her. Nå er ikke drama akkurat min kopp med te heller, men det er så nydelig tegnet og utført at jeg klarte å kose meg allikevel. Og så mange andre album å velge i fant jeg heller ikke.
En annen drama-serie jeg har kost meg med nylig er “Mary Perkins on stage” fra Classic Comics Press. Anbefales også, til de som liker flotte serier og tåler litt drama.
— Øyvind B 17. March 2010, 17:02 #