Hvordan kan vi vite noe om norske tegneserier? Hvilken informasjon finnes og hvor? I denne teksten ser Kristian Hellesund nærmere på hvordan han har arbeidet med å skaffe til veie informasjon til boken sin om norsk tegneseriehistorie.

Den følgende teksten er grunnlaget for en forelesning som blir holdt under tegneseriearkivseminaret i Malmö 2022.

Historikerens oppgave er å sette sammen ulike artefakter til en sammenheng. Vi bruker sporene fra fortiden til å gi oss informasjon om det som en gang eksisterte. I noen tilfeller er det lett. Kilder er tilgjengelige, og vi kan kanskje også spørre tidsvitner for å få enda mer kunnskap. Noen ganger er ikke kildene tilgjengelige, eller vi må bruke bruddstykker eller ulike tolkninger av det som en gang fantes. Da trer en annen funksjon i kraft. Vi må tolke det som finnes og lage en sannsynlig forklaring rundt et fenomen. Disse tolkningene kan være mer eller mindre sannsynlige.

På mange måter er forskning på tegneseriehistorie i slekt med arbeid med lokalhistorie. Historikeren Aud Mikkelsen Tretvik definerer lokalhistorie som «lokalt avgrensa studiar av menneske i samfunn sett i tidsperspektiv». (Tretvik 2004:16) Lokalhistorie er spesiell fordi den har et bredt spekter av interesserte som bidrar. Noen er fagfolk, mens andre er amatører som har et ønske om å få frem fortellinger og hendelser fra sitt nærmiljø. Enkelte bruker uttrykket janusansikt om lokalhistorien fordi den «har forankring både blant akademikarar og dei såkalla ’glade amatørar’». (Tretvik 2004:20)

Samtidig er lokalhistorie en symbiose mellom faghistorikeren og amatøren, der amatøren trekker inn engasjement og lokalkunnskap mens akademikeren stiller opp med faglig skolering. Sammen kan de komme med sine bidrag til museums- og historielag, årbøker og skriftsamlinger. Mange viktige lokalhistoriske hendelser er tatt vare på takket være en amatørhistorikers innsats, der vedkommende gjør sitt ypperste for å ivareta det han eller hun mener er viktig gjennom arbeid med tekster eller museumsgjenstander. Men like fullt er det en viktig forskjell mellom akademikeren og amatøren. Faghistorikeren må forholde seg til faglige kvalitetsstandarder innen teoretisk tilnærming, kilder og metode. (jfr. Tretvik 2004:21)

Det er lett å sammenligne de som driver tegneseriehistorisk arbeid med de som arbeider med lokalhistorie. Som regel er det ikke faghistorikere som driver med arbeidet. I stedet har man gjerne en tilnærming, der det ofte er det idealistiske som er drivkraften. Aktørene har ulik bakgrunn og ulik utdannelse. Enkelte har ikke høyskoleutdannelse, og selv blant dem er det ikke uvanlig at man ikke har noen grad innen relevante fag som litteratur, kunst eller historie.

For norske tegneserier er det gjort en stor innsats for å få dokumentert tegneserieutgivelser. Norsk Tegneserie Index er utgitt i åtte utgaver. Den første kom i 1983, og den nyeste ble utgitt i 2001. I tillegg kom Norsk Tegneserie Katalog i 2013. Dette er utgivelser som har katalogisert utgivelser av tegneserier i Norge. De siste årene har nettsiden minetegneserier.no blitt den viktigste aktøren ved dokumentasjon av tegneserier. Her legger brukere ut informasjon om nye tegneserieutgivelser, og over mange år har i tillegg det meste av utgivelser av tegneserier i Norge blitt dokumentert på nettsiden i form av utgivelsesfakta og innskannede forsider. Noen utgivelser blir også dokumentert i form av enkeltsider og bilag til utgivelsen. Nettsiden har også funksjoner for samlere, som kan bruke Mine Tegneserier til å lage oversikter over egen samling. De siste årene er nettsiden også utvidet til å ta inn informasjon om svenske og danske tegneserieutgivelser. Nettsiden comics.org blir også brukt til dokumentasjon av norskspråklige tegneserier, men det er en database over tegneserier fra hele verden.

Etter å ha holdt foredrag om norske tegneserier på ulike tegneseriefestivaler i både Norge og utenlands, så jeg et behov for en oppdatert bok om norsk tegneseriehistorie med eksempler på arbeidet til ulike tegnere. Fredrik Strömbergs bok “Swedish Comics History” har vært en inspirasjon for arbeidet. I oppstarten tenkte jeg at dette skulle være en grei oppgave. Det meste av dokumentasjonsarbeidet var allerede gjort, og jeg kunne bruke lett tilgjengelige bøker og artikler som utgangspunkt for arbeidet. Slik ble det ikke. I stedet er det gjort et nytt kildearbeid for å finne informasjon til boken.

Jeg arbeider i bergensskolen, og siden slutten av 1990-tallet har jeg i undervisningsøyemed hatt tilgang til Atekst/Retriever. Dette er en database der jeg først og fremst kan lese nyere avisoppslag, men det er også tilgang til gamle aviser. For eksempel har jeg her tilgang til avisen VG tilbake til 1945. For å supplere kildematerialet gjorde jeg noen søk i Retriever, og jeg fant flere interessante funn. For eksempel kunne jeg lese tegneserien Hobby Hipp, som er fullstendig utelatt i flere viktige bøker om norske tegneserier. Jeg kunne også dokumentere at VG var aller først i Norge til å publisere Tintin.

Omtrent samtidig som jeg gikk i gang med arbeidet, la jeg merke til mulighetene som Nasjonalbiblioteket har på egne nettsider. En rekke aviser, bøker, tidsskrifter og annet materiale er digitalisert av Nasjonalbiblioteket, og dette er gjort tilgjengelig for allmennheten. Noe kan man søke frem gjennom Nasjonalbibliotekets nettsider hjemmefra, mens annet materiale kan man kun finne frem til på datamaskiner tilknyttet norske folkebibliotek. I tillegg er det en del av materialet til Nasjonalbiblioteket som har klausuler. For eksempel krever enkelte bøker lisenser som gis til universiteter og høyskoler.

Mye av materialet fra Nasjonalbiblioteket ligger åpent for alle med en norsk IP-adresse. Det har dermed vært mulig for meg å hente frem kildemateriale fra flere aviser, bøker og tidsskrifter fra mitt eget hjem. I noen tilfeller har jeg benyttet meg av lokale bibliotek og hentet frem informasjon derfra. Etter hvert har det blitt en god del timer som har vært brukt til informasjonsinnhenting, og jeg har dermed samlet inn en del digitalt materiale.

Jeg har ved flere anledninger lastet ned utenlandske tegneserier publisert i Norge på nettsidene til Nasjonalbiblioteket. Da har det vært nødvendig å identifisere disse tegneseriene. For amerikanske avistegneserier er Chronicling America på nettsiden til Library of Congress en god gratisressurs, og ofte er også betalingssiden newspapers.com nyttig. Det vi ofte ser ved sammenligninger, er at amerikanske avistegneserier har både blitt omtegnet og redigert før utgivelse i Norge. Dette er et fenomen som fortsetter i aviser og ukeblader til ut på 1930-tallet og i enkelte tilfeller enda lengre. For eksempel er det kraftige redigeringer i norske utgivelser av Katzenjammer Kids og Bringing Up Father så sent som 1990-tallet.

Utenom de digitale arkivene, er det ikke så veldig mange tilgjengelige arkiver for å hente inn informasjon om tegneserier i Norge. Nasjonalbiblioteket har tatt vare på mange ukeblader og tegneserier, og det er mulig å besøke biblioteket i Oslo og studere fysiske eksemplarer. Samlingen av norske tegneserieutgivelser er ikke komplett, og det er kjent at samlere sitter på eksemplarer av enkelte utgivelser som Nasjonalbiblioteket ikke eier.

Det finnes også tegneserier i samlingene til de lokale folkebibliotekene i Norge. Dette er i hovedsak tegneserier fra de siste førti årene. Før den tid ble tegneserier i liten grad kjøpt inn til samlingene. I tillegg er mye av de utgitte tegneseriene tegneseriehefter, som det ikke var like lett å ta inn i boksamlingene. Dermed er det ulikt hva man finner på de ulike folkebibliotekene.

Det finnes kun ett rent tegneseriebibliotek i Norge. Serieteket ligger på Grünerløkka i Oslo, og der finnes det en stor samling med tegneserier. Tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo avholdes på biblioteket, og Serieteket er primus motor i gjennomføringen av festivalen. Flere av bibliotekene i de største byene i Norge har også større tegneseriesamlinger, og Bergen Offentlige Bibliotek har en av de største. Andre store samlinger finner vi for eksempel i Stavanger og Kristiansand. Ellers kan mikrofilm fra samlingene til Nasjonalbiblioteket lånes til lokale biblioteker og gjennomgås der.

Norsk Tegneserieforum er Norges eneste landsdekkende tegneserieorganisasjon. Ifølge årsberetningen for 2021 har organisasjonen 211 betalende medlemmer. På landsmøtet i 2022 ble formålsparagrafen endret. Nå er formålet til Norsk Tegneserieforum Foreningen “å øke interessen for tegneserier”. Videre heter det at formålet “søkes oppnådd gjennom utgivelse av bladet Bobla, innsamling av originaler, tegneserier og annet tegneserierelatert til Det nasjonale Tegneseriearkivet – Tegneseriemuseet i Norge og ved årlig donering av en statuett (SPROING-prisen) til en norsk og en oversatt tegneserieskaper.” Dette er en stor endring av organisasjonens virksomhet i forhold til vedtektene som eksisterte før årsmøtet.

Den viktigste delen av driften er nå – utover utgivelser av medlemsbladet Bobla –  Tegneseriemuseet. En del av Tegneseriemuseet er samlingen Det nasjonale tegneseriearkivet. Ifølge arkivets nettside er dette en samling av “alt som blir utgitt av tegneserier i Norge samt presseklipp, forlagsreklame, vedlegg og annet papirbasert”. Arkivet inneholder også “bøker og tidsskrifter fra hele verden”. Museet befinner seg på Brandbu i Øst-Norge – cirka 75 kilometer og omtrent halvannen times kjøring fra Oslo. Brandbu er ikke spesielt sentralt i Norge. Det er ikke jernbanestasjon på Brandbu, og man kan ikke ta flybuss direkte fra Oslo lufthavn.

I presentasjonen på nettsidene til Tegneseriemuseet heter det at arkivet «kan benyttes av presse, forskningsmiljøer og forlagene selv». Det inneholder over 200.000 objekter og utgjør cirka 1.000 hyllemeter med bøker, presseklipp og tegneserier. Arkivet «er stengt for ordinære besøkende». Jeg har selv aldri besøkt Tegneseriemuseet, og jeg har derfor aldri hatt tilgang til arkivet. Like fullt er det interessant å vite at samlingen er tilgjengelig, og det vil være interessant å benytte mulighetene som finnes gjennom museet ved en annen anledning.

Norsk, svensk og dansk tegneseriehistorie har mange fellestrekk. Dette handler i stor grad om samarbeidende forlag og samtrykk av enkeltutgivelser. Fellestrekkene mellom norsk og dansk tegneseriehistorie er enda større. Norsk og dansk skriftspråk var i praksis likt frem til 1907, da Norge hadde en språkreform som fornorsket skriftspråket. En ny rettskrivingsendring kom i 1917, og forskjellene mellom skriftlig dansk og norsk ble enda større. Det tok tid før endringene ble innført i alle medier, og Aftenposten var i praksis på dansk helt frem til 1923. I hele denne perioden var det mulig å kjøpe danske utgivelser i Norge, og mange utgivelser var utgitt med tanke på salg i både Danmark og Norge. Ofte har man brukt språket for å definere om en utgivelse er dansk eller norsk, men det er ikke alltid reelt. Det går ikke alltid frem av en danskspråklig utgivelse om den egentlig er ment for Danmark og Norge eller bare Danmark. Noen ganger kan man få hjelp av forlagsoversikter og kataloger. Avisomtaler og anmeldelser kan være en hjelp for å identifisere om en utgivelse er ment for Norge eller ikke.

Det danske tegneserieindekset «Komiklex» identifiserer «Herr Stankelbeens mærkværdige Rejser og selsomme Eventyr til Lands og Vands» fra 1847 (se også forsidebilde) som Danmarks første tegneserieutgivelse. Utgivelsen er basert på Rodolphe Töpffers “Monsieur Cryptogame”, men den ble omtegnet av Julius Kell til utgivelse i Tyskland. Det er denne tyske utgaven som er utgitt i Danmark.

Den finske tegneserieeksperten Ville Hänninen fortalte meg at utgivelsen kom ut i Finland på omtrent samme tid som i Danmark, og han oppfordret meg til å se om Töpffer var utgitt på norsk. En rekke søk hos Nasjonalbiblioteket viste at “Herr Stankelbeens mærkværdige Rejser og selsomme Eventyr til Lands og Vands” var blitt solgt i Norge i 1847 og 1848. Mye tydet på at utgivelsen kunne vært påtenkt Norge, men det var ikke mulig å konkludere.

Neste steg var å få en mulighet til å se nærmere på utgivelsen. En runde blant norske samlere viste at den ikke var i besittelse hos noen av de som ble kontaktet. Ingen av dem kjente heller ikke til at andre samlere eide den. Et søk i Bibsys, en daværende norsk bibliotekbase, viste at utgivelsen heller ikke var registrert i noe norsk bibliotek. Da ble det nødvendig å sjekke om utgivelsen var tilgjengelig i Danmark. Det viste seg at Det kongelige bibliotek i København hadde et eksemplar, og det var mulig å få tilgang til dette. På tittelbladet kom bekreftelsen. Dette var en utgivelse ment for både Danmark og Norge. Den norske utgiveren var forlaget Feilberg & Landmark, og utgivelsen var datert 1847 i Christiania, det daværende navnet på Oslo.

Det kongelige bibliotek kan skaffe fotostatkopier av enkelte objekter i bibliotekets samling. Disse kan bestilles fra biblioteket og sendes mot omkostninger. I tillegg kan biblioteket også skanne inn enkelte objekter fra samlingen og sende interesserte digitale kopier. Noen av bøkene er også tilgjengelig i digital form direkte fra nettsidene til Det kongelige bibliotek. For eksempel finnes “Knold og Tot til Land og til Vands” i bibliotekets samling i digital utgave. Det har vært nyttig for å kunne identifisere forskjeller fra den norske utgaven fra 1912. Den danske var i salg i Norge i 1911 og regnes som første opplag.

Ved siden av arbeidet med norske tegneserier, har jeg også brukt arkiver for å finne informasjon om andre utenlandske tegneserier trykt i Norge. For eksempel er det nå mulig å vise at Bringing Up Father av George McManus for første gang ble trykt i Norge i Hjemmet nr. 2/1920. Der fikk hovedpersonen Jiggs navnet Fiinbeck, mens Maggie ble navngitt som Fia. Andre viktige funn har vært å dokumentere at for eksempel Little Nemo in Slumberland, The Gumps og Gasoline Alley har vært utgitt på norsk i Allers. Også her er det gjort omtegninger og redigeringsarbeid i forhold til den opprinnelige publiseringen i USA, og dette har ikke vært omtalt tidligere.

Mens man i Norge har vært flink på å dokumentere tegneserieutgivelser i blader, bøker og album, så er det ikke like godt arbeid som er gjort på å dokumentere tegneserier trykt i aviser, ukeblader og magasiner. Jo Lie gjorde en innsats på 1970-tallet, og et avisoppslag forteller at han brukte timevis på Universitetsbiblioteket i Oslo på å undersøke materialet der for å finne ut hva som var trykt av tegneserier. På begynnelsen av 1970-tallet hadde han funnet frem til mer enn 150 ulike norske tegneserier, og han skrev artikler for å synliggjøre funnene sine. Noe ble trykt i aviser, mens den viktigste dokumentasjonen ble publisert i Bobbla. Bobbla var på denne tiden tidsskriftet til Tegneserieakademiet, som gjorde en viktig innsats for å akademisere tegneserier i Norge – sterkt influert av Svenska Serieakademin i Sverige. I utgave etter utgave av Bobbla på slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet, presenterer Lie oversiktene sine krydret med smakebiter av tegneserier og noe faktastoff. Her og der har han fått tegneserieskaperne til å skrive om tegneseriene sine. Andre steder er det mennesker som var tett på som skriver om tegneserieskaperne. I ettertid er dette uvurderlig materiale. Lie selv mente den gang at vi visste for lite om norske tegneserier og tegneserieskapere. I dag – mer enn førti år senere – vet vi på noen områder ikke så veldig mye mer. Mange av pionerne er gått bort, og flere av de som kunne sagt noe om dem er heller ikke her.

Oversiktene til Jo Lie har vært viktige i ettertid. Olav Norheim må ha brukt materialet da han laget katalogen til tegneserieutstillingen til Norsk Tegneseriesamling på Lillehammer i 1995. Katalogen, som hadde tittelen “På leit etter teikneserien i Norge”, var på trykk i tegneserietidsskriftet Tegn nr. 2/1995. Morten Harper har også hatt nytte av Lies arbeid i trebindsverket “Tegneserier – i og utenfor rutene”. Per i dag er dette standardverket om tegneserier på norsk, og første bind, “Kapteinens skrekk”, ble utgitt allerede i 1996. At det er gått mer enn 25 år, vitner om at det trengs nye fagbøker om tegneserier på norsk. Selvsagt finnes det noen, som for eksempel “Donaldismen” og Steinar Arnesons tobindsverk “En verden av tegneserier”, men de er i stor grad utdatert. Den beste introduksjonen i dag er “Tegneserienes historie” av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen, som for sikkerhets skyld også er en tegneserie.

Et moderne kildesøk i databaser gjør at man lettere kan gå gjennom en samling for å finne informasjon enn slik det var for Jo Lie for femti år siden. I mitt arbeid har jeg lastet ned hele aviser og magasiner der det har vært mulig. Det har gitt meg nye ledetråder, og i flere tilfeller har jeg funnet tegneserier som ikke har vært dokumentert tidligere.

Det kanskje viktigste funnet er “Ola Kanin” av William Guttormsen. Dette er en tidlig, norsk funny animal-tegneserie som var på trykk i A-Magasinet i 1927. Tegneserien bruker snakkebobler og fremstår som veldig moderne for sin tid i Norge. En av karakterene ligner veldig på Donald Duck, men denne tegneserien er laget flere år før Walt Disney laget sin andefigur. I 2015 plukket Stavanger Aftenblad opp funnet av tegneserien, og en reportasje ble trykt i avisen.

En av de aller første tegneseriene med kvinnelige hovedpersoner i Norge, er “Kari og Mari» av Henning Tooms. Tegneserien gikk i ukebladet Vor Tid i 1926 og 1927, og den er ikke tidligere dokumentert i bøker om norske tegneserier. Kari og Mari er søstre som utfører skøyerstreker i beste Knoll og Tott-tradisjon, og de skiller seg fra en annen tegneserier med jenter, «Tit og Tut» av pseudonymene Onkel K. og Onkel Jø. Denne tegneserien gikk i ble trykt i Bergens Tidende i 1927 og er en tegneserie i klassisk, norsk format med tekst under rutene. Tegneserieskaperne er så langt ikke identifisert, men Onkel Jø er sannsynligvis identisk med den bergenske tegneren og journalisten Ragnvald Jørgensen. I tillegg er det en rekke tegneserier som ikke er identifisert. For eksempel er det to funny animal-tegneserier trykt i Tidens Tegn i 1921 jeg gjerne ville visst om var norske eller ikke.

For meg har det vært viktig å dele funnene mine. Jeg har skrevet en rekke artikler om tegneseriehistorie for både aviser, tegneserietidsskriftet Serienett og ulike bok- og tegneserieutgivelser. I tillegg har jeg brukt Facebook til å dele materiale, og i hovedsak har informasjonen blitt publisert i Facebook-gruppen Serienett, som er Norges viktigste digitale møteplass for tegneserier. Dette har jeg gjort, slik at informasjonen er tilgjengelig for andre. Jeg har også brukt Facebook-grupper for amerikanske avistegneserier, Katzenjammer Kids og Bringing Up Father. I tillegg har Serienetts Facebook-gruppe hatt en ukentlig tegneseriequiz, der jeg i tillegg til quizen har hatt en mulighet til å formidle informasjon om den enkelte tegneserie og tegneserieskaperne bak.

Per i dag gjøres det lite forskning på tegneserier, og de store universitetene og høyskolene ser ikke ut til å ha behov for å skape større samlinger av tegneserier og tegneserierelatert materiale. Tegneseriemuseet har ved flere anledninger prøvd å konsolidere seg med andre museer, og det har vært gjort utredningsarbeid for å lokalisere museet på andre steder.

Fremtiden for den kollektive tegneseriehukommelsen i Norge er usikker. Det er mulig at man fortsatt må stole på “den glade amatør”, men det krever mye arbeid å få oversikt og drive primærforskning. Tegneseriemuseet er kanskje det beste utgangspunktet for et slikt arbeid, men da må det inn akademiske krefter og en mer sentral lokalisering. Det koster penger å drive godt arkivarbeid, og slikt arbeid bør knyttes opp til en høyskole, et universitet eller et museum i tilknytning til akademisk arbeid.

Sitater er hentet fra: Tretvik, A. M. (2004): Lokal og regional historie. Oslo: Det norske samlaget.

En digital utgave av boken “Norsk tegneseriehistorie” kan leses på seriefokus

Kristian Hellesund er avdelingsleder på en barneskole i Bergen. Han har en fast, ukentlig tegneseriespalte i avisen Sydvesten, er spesielt opptatt av tegneserienes historie og har skrevet en rekke artikler om norsk tegneseriehistorie og tidlige amerikanske tegneserier.