Flu Hartberg har skapt et velkomponert og supertight multidimensjonalt univers som spenner over tid og rom. Unn deg selv å lese boken mange ganger. Den er så proppfull av mystiske spor og detaljer at én gang ikke er nok.

En prestegård på sekstitallet, underjordiske ganger, Lås-og Sikringsbransjens årlige seminar i vår samtid; all disse stedene danner bakteppe for «Jammerdalen». Jørgen opplever å miste broren sin under mystiske omstendigheter i barndommen. Jørgen tror det er underjordiske vesener som har tatt ham, prestefaren tror kanskje det er Jørgen selv som er skyld i det. Mange år senere befinner han seg på et absurd seminar for låser og safer hvor en teleportal blir presentert, som en mye mindre sensasjon enn det egentlig er. Jørgen mener portalen kan føre ham til broren hans, går gjennom den og ender opp i Jammerdalen; et mytisk, jungelliknende ikke-sted for forpinte sjeler, som styres av et intetsigende, men mektig presteskap. Der slår Jørgen seg opp som alkoholsmugler og blir en rik og velkjent mann, veldig ulikt hans beskjedne fremtoning i det virkelige livet.

Hartberg leker med stereotyper og det spesifikke, og er on-point inntil det latterlige, altså helt fabelaktig. Seminaret til Lås-og Sikringsbransjen er et herlig eksempel, og det er forfriskende at Hartberg ikke har tatt snarveien via et generisk forretningsseminar. Styrken ligger i det særegne, både store og små detaljer, fra Jørgens oppfinnelse som han klumset viser frem, til et bakgrunnsbilde på powerpointen som avslører den sosioøkonomiske bakgrunnen til den som presenterer.

Hartbergs visuelle verden er også karakteristisk og humoristisk. Den visuelle intensiteten når vi får se nærbilder av fortvilte og fordreide ansikt tilfører et ubehag som passer historien. For det er en ubehagelig historie. Vi får også møte mange og vidt forskjellige karakterer med rik mimikk. Omgivelsene er fulle av detaljer. Boken består i hovedsak av flere korte sekvenser, som er kronologisk spredt både forover og bakover i tid. Hver sekvens er velkomponert, med masse informasjon mellom linjene. Hartberg varierer mellom tradisjonelle sekvenser med filmatisk tilnærming til utsnittene, til å utnytte mulighetene tegneserier gir; som når gårsdagens fyllekule oppsummeres på én side bestående av tekst og svake konturer.

Hartberg lar noen elementer bli en rød tråd gjennom fortellingen, som salmesang, og fargen grønn, eller snarere et grønt jungellandskap. Jungeltemaet figurerer i både visuell og tematisk forstand. Det starter når en teologistudent forteller om sin oppvekst i det grønne og jungelliknende Madagaskar, en fortelling som gjør sterkt inntrykk på unge Jørgen. Dette bildet dukker opp igjen, både som dagdrøm og som kulisser for Jammerdalen, som er en frodig jungelliknende dal, og som grønn sopp og grønne øyne som de underjordiske vesenene har. Innimellom dukker også fargen grønn opp uten en åpenbar kilde, for eksempel når Jørgen er på seminar og ser utover en forsamling av grønne mennesker, eller plutselig er badet i grønt lys, som om han var i jungelen. Det virker som Hartberg har stålkontroll på alle slike elementer og gjentakelser, og fremstår dermed som en habil historieforteller.

Manuset virker også å være gjennomarbeidet. Hartberg kunne differensiert de ulike karakterenes språk enda mere enn han allerede har gjort, men replikkene underbygger karakterene stort sett ganske effektivt. En ting jeg stusset på er åpningsscenen. Den foregår rundt middagsbordet i prestegården og temaet er dåp og voksnes ansvar rundt dåp. Når boken er så velkomponert, leser jeg dette som et anslag som vil få betydning senere, men det blir ikke fulgt opp. Da virker det som om samtalen om dåp kun skal fylle praten-rundt-bordet-i-prestegården-funksjonen, og det bryter i så fall med resten av boken hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Eller så er det noen spor jeg har oversett, som er en mulighet, som med alle spørsmål knyttet til bokens mysterium.

«Jammerdalen» er en underholdende fortelling, men den har også mange poetiske og filosofiske lag. Smertefulle linjer trekkes mellom det ene og det andre elementet i fortellingen, og Jørgens traume, sammenbrudd og påfølgende renselse er rørende. I Jammerdalen er det presteskapet som styrer. Akkurat denne konstellasjonen er uklar. Prestene er en fjern gruppe før det plutselig blir klart at de faktisk har autoritet til å henrette innbyggerne. Oppbyggingen til dette dramatiske høydepunktet er noe mangelfull, når det gjelder å bygge opp presteskapet som antagonist. Det har noe med faren å gjøre, som også var prest, men relasjonen mellom Jørgen og faren, som kanskje er roten til alt vondt, virker å forbli uforløst. Flu Hartberg har med «Jammerdalen» levert en solid fortelling som er både rørende, spennende og morsom. Han har tatt sjanser med en historie som går på tvers av dimensjoner og tid og rom, men har sannsynligvis lyktes.

Jammerdalen
Av Flu Hartberg
160 sider
390 kr. (veil.)
No Comprendo Press

Marianne Lauritsen har studert film og skriving, og har jobbet som museumsvert. Hennes interesse for krysningspunktet mellom visuell og tekstlig historiefortelling har ført henne Serienett hvor hun innimellom anmelder tegneserier.