
Ingebjørg Jensen og John S. Jamtli forteller historiene vi ikke snakker om, eller ikke så mye som vi tror. På tirsdag møttes de på Laksevåg Bibliotek for å diskutere krigen i tegneserier.
Laksevåg Bibliotek har en arrangementsrekke med tittel «Hvem sin krig?», der biblioteket ønsker å utforske hvordan forskjellige perspektiver på historiske hendelser former forståelsen vår av fortiden. En av disse var «Krigen i striper», der Kristian Hellesund tirsdag kveld intervjuet to tegneserieskapere som begge er aktuelle med nye tegneseriealbum om andre verdenskrig – Ingebjørg Jensen med «Gestapos hemmelige fiender» og John S. Jamtli med «Grenselos».
Ingebjørg, som ifølge Kristian er en av de 25 første kvinnene som fikk trykket tegneserier i Norge, begynte med dette allerede på 70-tallet, men er best kjent for sine fem album om 2. verdenskrig Hun er også lokal; hun vokste opp ute på Nygård, og gikk i barnehagen rett borte ved den lokale kirken på Laksevåg.
John S. Jamtli har også laget fem tegneseriealbum med handling fra krigen, under vignetten Sabotør. «Grenselos» er den første som fokuserer på kvinner i motstandsbevegelsen.

De ukjente historiene
Kristian siterte fra Anne Eriksens bok «Det var noe annet under krigen» (1995) der hun blant annet skriver at «Samlet refererer krigshistorien ikke bare hva som rent faktisk hendte igjennom fem år, den er i seg selv uttrykk for en svært omfattende kulturell fortolkningsprosess, der store deler av befolkningen har tatt del. Krigen presenteres i historien, men samtidig representeres den også. Denne representasjonen, eller symboliseringen, er ikke identisk med hva som faktisk hendte.» Hva er forskjellen på å skrive historie basert på hva som faktisk hendte?
-Ja, det er vel hvor man velger innfallsvinkelen. For meg har det alltid vært viktig å fortelle om det som ikke blir snakket om, den delen av historien vi bare kjenner såvidt, begynner Ingebjørg. Den første boken hennes handlet om barnas opplevelser. Hun hadde jo allerede hørt om de voksnes krig. Dette var «Bomber over barneskolen» (2006, se forsidebilde) om en fatal alliert bombing av Laksevåg under krigen, Deretter fulgte «Flukt og flammer» (2009) om evakueringen av Finnmark, «NaziStemplet» (2015) om kollaboratørenes barn, og «Dødsleiren» (2017) om konsentrasjonsleiren i Beisfjord. Fortalt fra barns ståsted.

-Jeg er litt på samme sporet, sier John. -De kommunistiske sabotørene utførte over 200 oppdrag i krigen, men de ble aldri anerkjent av regjeringen. Ikke før i 2013, og da var de fleste av dem døde. Jeg hadde et veldig sterkt behov for å fortelle noen av deres historier. Derfor laget jeg det første Sabotør-albumet, om Osvald-gruppen. Samme med «I Skyggen av Tirpitz». Jeg hadde aldri hørt om Tirpitz før jeg flyttet til Tromsø.
På den andre siden laget John også et album om Tungtvannsaksjonen, en aksjon som burde være mye bedre kjent. Men det er veldig mange barn som liker Sabotør, og det viser seg at ofte hadde de aldri hørt om Tungtvannsaksjonen en gang. Johns plan er framover er derfor å lage annet hvert Sabotør-album om en kjent historie, og annet hvert om en mindre kjent historie fra krigen.
Få gutta til å lese
-Norsk filmindustri har sett en økning i påkostede filmer om andre verdenskrig, men de lager jo filmer nå som om vi var på 50-tallet, mener Ingebjørg. Når det gjelder både kjønn og geografi er det lite variasjon. Det er veldig ofte de samme fem personene fra Oslo som man forteller historien til, om og om igjen. Hvorfor har ikke man hørt om Tirpitz? Det lå jo oppe i Finnmark først, og så Tromsø, sant? Det var langt vekk. -En annen ting er at alle krigsfilmer skal se ut som en Spielberg-film, legger John til. Jeg har lyst til å se en lavbudsjetts krigsfilm. For eksempel Operasjon Muskedunder, den hadde vært kjempelett å lage, det er bare tolv mannfolk på fjellet med sekker. Litt mannsdominert, men uansett, poenget mitt gjenstår. Eller en animasjonsfilm fra krigen!

John har jo lagt seg på en stil som mange vil forbinde med animasjon. -I noen år drev jeg og tegnet i en ganske realistisk stil, litt som de gamle krigstegneseriene. Men så oppdaget jeg «Krüger og Krogh» og merket meg fransk-belgiske tegnestilen som vi har fra Sprint, Tintin, Asterix og Obelix. Jeg prøvde meg på det, og kom fram til denne stilen. Folk følte at det var en veldig unik måte å fortelle krigshistorie på. Da hiver jeg inn mer humor og mye spenning. Det er en positiv effekt som jeg må kunne skryte av,
Tydeligvis virker det, for John får mange tilbakemeldinger fra biblioteker og skoler om at han får unge gutter til å begynne å lese. Noe som ser ut til å være er mangelvare i dagens samfunn. – Det er noe alle lærere sier, at guttene er ikke særlig flinke til å lese, og det er jo der jeg kommer fra selv. Disse tegneseriene er laget til en 10-12 år gammel versjon av meg selv. Jeg sier at det er 12-årsgrense, men man skal ikke undervurdere hva unger forstår, spesielt når de begynner å nærme seg ti.

Det andre tungtvannet
Krigen er selvsagt et internasjonalt tema. Importen av norske krigstegneserier er ikke stor, men nylig kom «Tungtvannsaksjonen» ut på dansk, som Johns første oversettelse. Peter Madsen (Valhall) har skrevet forordet, som er det han synes er aller mest stas.
Ingebjørgs «Dødsleiren» er dessuten kommet ut på serbisk. Serbisk ble tidligere kalt for serbokroatisk, som var det offisielle språket i Jugoslavia. Og i Beisfjord-leiren satt det mange jugoslaver. -Den serbiske foreningen i Bergen tok kontakt og ønsket å få den oversatt, forklarer hun. -Og så søkte vi, eller egentlig de, om pengestøtte fra NORLA for å få den oversatt og utgitt i Serbia. De laget også et teaterstykke som de viste for serbere i Norge, og muligens der nede, det har jeg ikke helt oversikt over.
Så hva skjer fremover? John har tatt en liten pause fra Sabotør for å jobbe med en serie om de nordnorske hip hop-heltene Tungtvann. Han skulle egentlig bare illustrere bandets jubileumsbok, som kom ut på Strand Forlag tidligere i høst, men likte det så godt at nå følger han opp med en tegneserie, «Pøbel»
Ingebjørg svarer avslutningsvis: -På BTT forleden var det en tysker som spurte meg, kan du ikke du tegne den historien som jeg har lyst til å fortelle fra Auschwitz, om denne kriminelle fangen som hjelp jøder? Det hørtes veldig fristende ut, men jeg sa nei, for nå skal jeg bli pensjonist, og jeg vet jo hvor mye arbeid dette er. Om jeg kommer til å tegne noe, blir det sikkert ikke sånne kjempeprosjekter. Ikke med det første, i hvert fall.