Jeg har alltid vært en historieforteller, helt siden jeg lærte å snakke, sier Jeanine El Khawand, vinneren av Strands stripekonkurranse. Serienett har snakket med henne om tegneserien «The Good Innvandrer» og hennes akademiske tilnærming til tegneserier.

Tegneserien din er både på norsk og engelsk. Hvordan gjenspeiler dette den daglige kommunikasjonen din i Norge?

Jeg har hørt at folk som snakker flere språk, har forskjellige personligheter for hvert språk de bruker, og jeg tror det er noe sant i dette. Partneren min og jeg bruker vanligvis engelsk når vi snakker med hverandre, og jeg sier alltid til ham at han går glipp av mye fordi han ikke vet hvor morsom jeg er på arabisk.

Jeg må innrømme at jeg har slurvet med å lære norsk i løpet av det året jeg har bodd her. Men det er ikke bare min feil; folk synes det er lettere å bytte til engelsk enn å vente på at jeg skal bli ferdig med å formulere en setning på norsk. Jeg tror læring krever litt tålmodighet fra begge parter

Med TGI så skriver jeg først stripen på engelsk. Når jeg er ferdig, setter jeg meg ned med partneren min for å oversette deler av den til norsk. Mange ganger fungerer ikke vitsen så bra i oversettelsen, og vi må diskutere hva som er den beste måten å skrive den på. Så viser jeg stripen til romkameratene mine og håper at de ler. Hvis de gjør det så er stripen ferdig. Hvis ikke er det tilbake til tegnebrettet!

Mens du bor i Bergen har du vært involvert i Skeiv Verden Vest. Hva fikk deg til å bli involvert i LHBT-saken? Og tror du dette vil gjenspeiles i tegneserien?

Nykommere sliter vanligvis med å finne et fellesskap og støttesystem. Derfor synes jeg at jeg var heldig som fant Skeiv Verden Vest kort tid eter at jeg flyttet til Bergen. Skeiv Verden Vest er en organisasjon som hjelper mennesker med minoritetsbakgrunn med å navigere i det norske systemet, få venner og håndtere utfordringene med å være skeive med innvandrerbakgrunn i Norge.

Jeg var også heldig som fikk bli en del av Arabisk FilmFest i Bergen. Å jobbe som festivalsjef har hjulpet meg til å bli kjent med byen og dens befolkning mye raskere enn jeg ellers ville gjort.

Jeg har alltid vært involvert i aktivisme og kunstnerisk arbeid. Siden hovedpersonen og historiene i TGI er sterkt inspirert av egne erfaringer og verdier, så tror jeg dette vil komme til uttrykk i tegneserien.

Du er veganer, og i en av stripene du har allerede fått publisert, kommer du inn på dette. Hva fikk deg til å bli veganer, og hvordan tror du dette vil påvirke tegneserien din?

Jeg bestemte meg for å bli veganer i fjor. Før det hadde jeg vært vegetarianer i rundt fem år. Jeg må innrømme at det var en langsom og litt vanskelig overgang. Jeg bestemte meg for å bli veganer av moralske og etiske årsaker, og ut av medfølelse med, og ansvarsfølelse overfor både mine menneskelige og ikke-menneskelige neste. Jeg gjorde det også på grunn av økende bekymring for miljøet.

Dette gjenspeiles allerede i tegneserien min, og det vil fortsette å være et tilbakevendende tema fordi hovedpersonen deler meningene mine om dette (Hun må! Jeg skapte henne!). Men jeg tror at tegneserien vil vise at det ikke er lett, og selv om karakteren prøver sitt beste, er hun bare et menneske og har sine svakheter.

Frode Øverli har (i rollen som jurymedlem i stripekonkurransen) beskrevet hovedpersonen din som «ganske snill», men «håper og tror vi får så hatten passer etter hvert. På en morsom måte» (Pondus # 10/20). Tror du at hun trenger å bli mer «edgy»?

Jeg er faktisk glad for at hun blir oppfattet som «ganske snill». Hun prøver å være et godt menneske tross i alt. Dette er hele poenget. Vi lever i en verden der det er vanskelig å gjøre det rette, men hun prøver likevel så godt hun kan. I den sammenheng er «ganske snill» den nye «edgy». Det er viktig å få fram ulike narrativ laget av tegnere med ulike erfaringer og synspunkter. Det vil føre til representasjon og synliggjøring av vanligvis usynlige tema, og økt bevisstgjøring. Jeg skapte denne tegneserien for å fortelle historier som formilder erfaringer jeg gjør meg som en araber i Norge, fordi jeg ønsket å bidra til mangfoldet av historier fortalt i tegneserieform, og til mangfoldet av representasjon.

Dette kommer uttrykk i tegneseriene mine uten at jeg prøver å gi publikum det politiske aspektet inn med teskjeer. I stedet støtter jeg meg på det feministiske ordtaket «det personlige er politisk». Karakterens eksistens, og det faktum at hun tar opp plass (bokstavelig og metaforisk), er politisk i seg selv. Presset til å være en «god innvandrer», å bli utsatt for « tilfeldig kontroll» på en flyplass, eller oppleve at en terapeut forsmår opplevelsene hennes er eksempler på maktubalanser som karakteren min må forholde seg til hele tiden.

Hvordan fikk du ideen til TGI?

Jeg har vel hatt den i bakhodet helt siden jeg kom til Norge. Jeg har alltid brukt tegneserier som en måte å forholde meg til verden på, og jeg tror dette ikke er noe annerledes. Jeg hadde tenkt hele året på erfaringene mine med å komme hit, men det var ikke før jeg leste utlysingen av konkurransen at jeg begynte å uttrykke dem i tegneseriestriper. Det var i september i fjor, tror jeg, og jeg meldte meg på i oktober.

Hva slags publikumsreaksjoner har du fått for TGI så langt? Ser du noen mønstre i hvordan folk reagerer på tegneserien?

Jeg har fått noen meldinger fra folk på Facebook som forteller meg at de kan kjenne seg igjen i tegneseriene. Noen la ut en av stripene på sin egen tidslinje og skrev: «Dette er bare så meg!». Som tegner og historieforteller legger du ut arbeidet ditt, og håper at det får gjenklang hos folk, så dette betyr mye for meg. Jeg er spent på å se hvordan et bredere publikum vil motta tegneserien når den begynner å gå i avisene. Kryss fingrene!

(«The Good Innvandrer begynte å gå i de store regionsavisene denne uka, red. anm.)

Hva slags tegneserier vokste du opp med, og hvilke serieskapere inspirerte deg?

Som barn var jeg fascinert av tegneseriene som storebroren min leste, for det meste superhelter, deretter senere fransk-belgiske tegneserier. Jeg var alltid tiltrukket av tegneserier, og som barn ønsket jeg faktisk å bli animatør. Jeg vokste opp med anime, og det ser jeg på fortsatt. Så jeg leste også manga av Rumiko Takahashi, Inio Asano, Kengo Hanazawa, osv. Jeg er også en stor fan av tegneserieromaner som «Marbles: Mania, Depression, Michelangelo and Me» av Ellen Forney, «The Gigantic Beard That Was Evil ”av Stephen Collins, og“ Are You My Mother?”av Alison Bechdel. Jeg leser hva som helst av Alison Bechdel egentlig!

Jeg har alltid vært en historieforteller helt siden jeg lærte å snakke. Og helt siden jeg første gang tok i en penn, har jeg ønsket å tegne. Det var vel naturlig å kombinere disse to.

Du er medstifter av Research by Comics. Hva mer kan du fortelle oss om dette initiativet?

Jeg grunnla Research by Comics sammen med en venn som er kunstner, illustratør og doktorgradskandidat i kjønns- og seksualitetsstudier. Forskning er ofte utilgjengelig for publikum, spesielt på grunn av det komplekse språket. Derfor risikerer den å bli sittende fast i en akademisk boble. Research by Comics ble opprettet for å formidle akademisk diskurs om kjønn og seksualitet til et bredere publikum gjennom tegneseriens språk. Dette gjøres gjennom workshops der kjønns- og seksualitetsforskere samarbeider med serieskapere om å lage en tegneserie på arabisk.

Vi har allerede hatt flere workshops, men har ikke vært i stand til å holde noen det siste året på grunn av den økonomiske krisen, revolusjonen og den påfølgende eksplosjonen i Beirut.

Du skriver en universitetsoppgave om tegneserier som et redskap i terapien. Hva kan du fortelle oss om resultatene av forskningen din så langt?

I avhandlingen min ser jeg på potensialet for å bruke tegneserier og sekvensiell historiefortelling i traumeterapi. En fornyet interesse for tegneserier oppsto på 90-tallet, da kritikere begynte å publisere forskning om tegneserier som en dypere og mer meningsfull måte å fortelle historier på. Siden den gang har kunstnere/forfattere/forskere sett på bruken av tegneserier i et bredere spekter, som tegneseriejournalistikk, tegneserier i utdanning og forskningsformidling osv. Det er dette Scott McCloud kalte «reinvention of comics», med bruken av tegneserier som et medium med potensial for sosial bevissthet og sosial endring.

Tegneserienes bruk av både tekst og bilder, samt deres tilgjengelighet for mennesker med forskjellige ferdighetsnivåer, gjør dem til et flott verktøy for historiefortelling som egenuttrykk. Vi kan si at tegneserier allerede har tjent som verktøy for egenuttrykk, og til og med som terapi, for serieskaperne og leserne deres i mange år. Mange tegnere som har laget selvbiografiske tegneserier der de tar for seg traumatiske hendelser, har beskrevet prosessen som å «arbeide seg gjennom» tankene og følelsene, og har fortalt at skapelsesprosessen ga dem følelsen av å ha fått et oppgjør.

Tegneserier kan gjenopprette et ødelagt narrativ. Når tegneren/forfatteren lager tegneserier, har de full kontroll over fortellingen. Prosessen med å lage dem omfatter også fortelling og gjenfortelling av historien når man går gjennom tegne-, tusje- og fargeleggingsfasene. Gjenopplevingen av fortellingen kan bidra til å bearbeide den og gjøre den mindre angstfremkallende.

Men selv om mange tegnere/forfattere har vist oss hvor anvendelige tegneserier kan være på disse feltene, er deres fulle potensiale i terapi, stressreduksjon og traumenarrativ stort sett uutforsket. Muligens fordi tegneserier fortsatt blir avfeid som barnslige, og ikke blir tatt på alvor som medium.

Vil du lage TGI regelmessig i semesteret mens du jobber med avhandlingen din?

Jepp! Jeg håper å kunne tegne TGI mer eller mindre regelmessig mens jeg jobber med studiene. Hvis alt går bra, er jeg ferdig med avhandlingen og sluttprosjektet innen mai. Dette betyr at jeg har noen krevende måneder foran meg!

Kanskje det er litt for tidlig å komme inn på dette, men hva ville være ditt ultimate drømmeprosjekt som tegneserieskaper?

Med alt som jeg har på gang, har jeg virkelig ikke hatt tid til å tenke så langt fram! Jeg antar at når jeg er ferdig med avhandling og sluttprosjekt, vil jeg holde workshops og lære deltakerne hvordan de kan fortelle sine egne historier gjennom tegneserier. Jeg tror alle har en historie å fortelle, og alle kan lage tegneserier. Det gjelder bare å sette dem sammen. Samtidig vil jeg gjerne lage en tegneserieroman. Jeg har noen historier i hodet og skisseboka.