Det meningsløse i en vakker verden

Tegneserieadapsjonen av Camus’ «Den Fremmede» gir meg mest lyst til å dykke ned i det visuelle universet, og å lese selve romanen for å finne ut om meningsløsheten og brutaliteten som tegnes frem er sterkere eller svakere i skreven form.

Det som gjorde mest inntrykk med denne tegneserieromanen er tegningene som utgjør bakgrunnen på hver bokside, tegningene, eller maleriene, med svakere streker og kontraster enn rutene, og som skaper en deilig visuell verden å være i. Handlingen i romanen er satt til Alger, hovedstaden i Algerie, som tidligere var en fransk koloni hvor forfatteren Albert Camus ble født i 1913. I tegneserieromanen fremstår Alger som en døsig, varm og solrik by ved havet, hvor skillet mellom franskmenn og arabere står sterkt. Der er strandhytter ved havet, endeløse trikkeskinner, og en evig guloransje himmel og oransje landskap.

Til tross for denne tilsynelatende vakre verdenen, klarer ikke hovedpersonen, den unge mannen Meursault, å finne roen. Meursault er etternavnet, han har ikke noe fornavn. Han har en udefinert jobb på et kontor, bor i en liten hybel og har en distanse til omverdenen som enten er beundringsverdig, eller helt forferdelig. Romanen, så vel som tegneserien begynner med de litterært berømte ordene «Moren min døde i dag. Eller kanskje det var i går, jeg vet ikke.» Han husker ikke tidspunktet for sin mors død, og ikke så mange andre detaljer rundt henne heller, som alderen hennes. En kvinne elsker ham, men det ser ikke ut til å interessere ham videre, og etter hvert blir det klart at ingenting interesserer ham eller beveger ham, ikke engang brutalitet, eller drap. Noe av det første som slo meg ved Meursault er at han svetter mye i ansiktet, og har en ellers fattig mimikk, som underbygger hans manglende interesse for omverdenen og menneskene i den.

Den første av bokens to deler er den mest engasjerende; der flyter historien best, kanskje fordi steder og karakterer varierer mer. I bokens andre del er historien mere statisk, færre steder, mere dialog og Meursaults tanker. Et noe absurd parti som vekker interesse er når det oppstår forvirring i en rettsak om forbrytelsen er å være følelsesløs og distansert fra omverdenen, eller den faktiske forbrytelsen som er et brutalt mord.

For det er brutaliteten og mangelen av fordømmelse av den, som gjør «Den Fremmede» interessant. Meursaults nabo, Raymond, som er enten hallik eller fabrikkarbeider, har et «dameproblem» som han diskuterer med Meursault. Det diskuteres vold og sex og straff av nevnte dame, og det ser ikke ut som om Meursaults moralske kompass slår inn. Jeg spør meg, som jeg ofte gjør; er de bare «menn av sin tid» eller er det brutalt selv i bokens opprinnelige kontekst? Mulig jeg setter en knapp på den siste forklaringen, for brutaliteten ender ikke med bøllete Raymond.

Albert Camus var en av eksistensialismens fedre, som Jean-Paul Sarte. Den skjeløyde mannen med de karakteristiske brillene dukker også opp i tegneserieromanen, jeg mistenker at det er en liten tributt fra tegneren, til Sartre, som i sin tid skrev artikler om «Den Fremmede». Uten at jeg er en ekspert på eksistensialismen, så virker det som det handler det om at ingenting har mening, mennesket er alene, og må selv finne den meningen det søker, eller lære å leve uten den. Meursault er på sett og vis den kroppslige manifestasjonen på det meningsløse, motstanden mot å bli tilknyttet noe, enten det er moralen, kjærligheten eller friheten selv.

Det er litt spennende å se hvordan tegneren Ferrandez har løst adapsjonen fra tekst til tegning. Ved tilbakeblikk og minner har han ofte brukt sepiatoner, som man ofte gjør på film, og det fungerer greit nok til formålet sitt. En annen ting han gjør er å projisere gamle minner, f.eks et ansikt, på nåværende objekter, som en vegg. I filmverdenen ville det blitt kalt dobbelteksponering, som var veldig populært tidligere i filmens utvikling. Stort sett flyter historien fint, med flotte bilder og interessante ansikt. Ved ett parti i andre del er det en lang samtale mellom Meursault og en prest. I en filmatisk eller rent litterær kontekst ville nok en lang dialog fungere greit, men i tegnet form blir det langdrygt og visuelt repeterende.

«Den Fremmede» tegnet av Jacques Ferrandez, er til tider en godbit for øynene, med en historie som i første del engasjerer. Andre del blir noe traurig, men har sine lysglimt. Ideen om brutalitet står sterkere enn selve brutaliteten, og det er kanskje like greit. Om meningsløsheten ved tilværelsen er sterkere som tekst eller tegning, gjenstår å se.