I Dødsleiren – SS’ konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942 gir Ingebjørg Jensen gir en nær og personlig, men også historisk grundig skildring av et ekstra mørkt kapittel i norsk krigshistorie.
Dokumentariske tegneserier om andre verdenskrig har blitt en slags nisje for tegner og frilansjournalist Ingebjørg Jensen, med albumene Bomber over barneskolen – bombingen av Holen skole 4. oktober 1944 (2006), Flukt og flammer – barneskjebner i Finnmark krigsvinteren 1944-45 (2009) og NaziStempelet (2015). Jensen trodde hun var ferdig med krigen etter sistnevnte, men ble satt på ideen om å lage en tegneserie om «arbeidsleiren» i Beisfjord uten for Narvik. Leiren sto bare i noen få måneder i 1942, men har satt spor i historien, ikke bare på grunn av de forferdelige forholdene for krigsfangene der, men også på grunn av Beisfjordmassakren den 17. juli 1942, der 288 fanger ble drept, på Terbovens ordre, med «tyfusfare» som den offisielle begrunnelsen. Fangene var jugoslaver, skjønt tyskerne kalte dem bare for serbere (som flertallet av dem riktignok var) – muligens fordi det på den tiden fantes en kroatisk fascistregjerning som kollaborerte med tyskerne.
900 fanger ble sendt til Beisfjord. Bare 100 av dem var i live da krigen sluttet, og det store flertallet av de 800 som døde, mistet livet i denne leiren. Daglig ble fanger skutt for rene bagateller.
Dette er historien som Ingebjørg Jensen vil fortelle. Hennes sterkeste side som tegneserieforteller er at hun har en historiefaglig grundighet som ikke går på bekostning av behovet for å gjøre historien levende. Balansen mellom rene fakta på den ene siden og en mer nær og personlig skildring av begivenhetene på den andre, er det som gjør «Dødsleiren» verdt å lese. For å få til det sistnevnte introduserer hun oss for et knippe med skikkelser som vi følger ekstra tett. Og i tråd med det gjennomgående temaet i Jensens krigsberetninger er det barn og unge vi blir best kjent med; to av fangene, Mile og Simo, var bare 14 år. Samtidig mister hun aldri helheten av syne; skjebnen til samtlige av fangene er hennes anliggende og den meningsløse døden som de fleste av dem lider, er skildret brutalt og direkte.
Hun har vært opptatt av at serien skal få fram mange ulike mennesketyper og menneskeskjebner: bygdefolket som prøvde å hjelpe, SS-kommandørene, de kriminelle fangene som var tyskernes kollaboratører, den hemmelige leirfangeledelsen bestående av partisaner, og de lokalt innleide vaktene som utførte arbeidet sitt dels svært ulike innstillinger. Med unntak av kommandørene er alle ganske balansert framstilt. Selv vaktmannen «Brutale Bjarne», som vanligvis er like streng som tyskerne, blir rørt til tårer når han hører fangene synge en sentimental patriotvise i et av historiens sterkeste øyeblikk.
Jensen har ikke en utpreget profesjonell strek; figurene hennes er stive og lite animerte, noe som er tydelig i de dramatiske scenene. Hun legger mer vekt på ansiktene, som er der hun får uttrykt mest, men tegner også gode miljøbilder fra leiren.
I «faktaboksen» under har jeg oppført denne utgivelsen med sidetall fra perm til perm fordi det ikke finnes en eneste bortkastet side. Hver side som ikke er en del av selve tegneserien, inneholder annen informasjon, stort sett kart og utfyllende tekster. Dermed er den enda mer ideell til undervisningsformål, og burde virkelig vært kjøpt inn til det formålet. Tross i all sin historiekunnskap hadde ikke Ingebjørg Jensen hørt om Beisfjord-leiren før hun ble involvert i dette prosjektet. Hun kan ikke ha vært alene; her burde det være et visst marked for å få tettet hull i historiekunnskapen.
Dødsleiren – SS’ konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942
Av Ingebjørg Jensen
Forord av Joakim Arnøy, Narviksenteret
ISBN 978-82-998148-2-9
64 sider
250 kr.
Sprekstrek
Les også:
Beisfjordleiren fram i lyset
