Leirene for slaviske krigsfanger er et kjent kapittel i norske krigshistorie. Mindre kjent er det kanskje at det også fantes en dødsleir i Norge. Journalist og serietegner Ingebjørg Jensen er aktuell med et tegneseriealbum om Beisfjord fangeleir utenfor Narvik.
«Dødsleiren» (med undertittelen «SS konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942») er fjerde album i en uoffisiell serie om krigsbarns skjebner. Tidligere har Jensen researchet, skrevet og tegnet «Bomber over barneskolen» (Westwind, 2006) om bombingen av Holen skole i Laksevåg, «Flukt og flammer» (Sprekstrek, 2009) om brenningen av Finnmark, og «Nazistempelet» (Sprekstrek, 2015) om NS-barna.
Torsdag kveld var Ingebjørg Jensen på BarBarista i Bergen for å presentere «Dødsleiren»
24. juni 1942 kom skipene inn i Narvik med jugoslaviske fanger som ble sendt til en leir i Beisfjord. Albumet følger især tre av fangene, Mile, Steva og Simo, to av dem unge gutter. Men hun har vært opptatt av at serien skal skildre mange ulike mennesketyper og menneskeskjebner: bygdefolket som prøvde å hjelpe, de kriminelle fangene som var tyskernes kollaboratører, den hemmelige leirfangeledelsen bestående av partisaner, SS-kommandørene og lokale vakter som den beinharde Bjarne og den velmenende «passive Per».
Fangene jobbet fra klokka fem om morgenen til åtte om kvelden, med bar overkropp (fordi «det herder dem»), og måtte sove på golvet. Leiren var åsted for Beisfjordsmassakren, der 288 fanger ble drept etter ordre fra Terboven. De overlevende fangene ble forflyttet samme høst (for 75 år siden, nesten nøyaktig på dagen), og russiske krigsfanger kom inn i stedet. Men det er jugoslavenes skjebne som Ingebjørg Jensen forteller om.
Hun hadde drevet med undervisning for Raftostiftelsen, og tilbød seg å lage noe mer i samarbeid med dem. Så kom en forespørsel fra Narviksenteret om å lage noe basert på hendelsene i Beisfjord. Jensen innrømmet på torsdagens presentasjon at hun faktisk ikke hadde hørt om leiren i Beisfjord før, og det må være lov å påstå at hun har over gjennomsnittlig kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Hvorfor vet vi ikke om dette, spurte hun seg selv. Men Narviksenteret var ikke rause med økonomisk støtte; etter å ha brukt opp startkapitalen fra Fritt Ord, begynte bygdefolket i Beisfjord med kronerulling. Deres innsats gjorde henne i stand til å holde prosjektet gående lenge nok i påvente av annen støtte.
Dette er ikke første gangen Jensen har offisielt lansert «Dødsleiren», og det blir heller ikke siste (neste gang blir på årets Raptus). Boka ble lansert i Nord-Norge alt i juli, men som hun litt muntert bemerket, det er jo som et annet land. Boka ble også presentert i at annet land, nemlig på Det Norske Hus utenfor Beograd. De jugoslaviske fangene som ble sendt til Norge var jo for en stor del serbere, og det er planer om en serbisk oversettelse av boka. Dessverre kan det virke som om historien føles mindre relevant i Norge enn i Serbia; det er mange historier fra krigen i Norge som ikke har gått inn i den felles bevissthet, mener Jensen. Tendensen har alltid vært å fokusere på Milorg og aksjonene omkrig Oslo.
På lanseringen i Nord-Norge møtte hun for øvrig en mann som husker leiren godt; da han var 13 år var han øyenvitne til det som skjedde der. Det var interessant å møte ham, men også frustrerende at hun ikke fikk høve til snakke med ham under arbeidet med selve tegneserien; hun manglet gode øyenvitner.
Etter hvert kan det virke som om Ingebjørg Jensen har skapt seg en nisje med disse dokumentariske tegneseriealbumene om krigen. Hun har ikke planer om flere slike for øyeblikket, men som hun sa avslutningsvis på torsdag:
-Da jeg var ferdig med «Nazistemplet» trodde jeg aldri at jeg skulle lage noen noe mer om krigen. Det tror jeg ikke lenger.
