Den usannsynlige detektivhelten

Outland og Zoom samler de tre første Jerome K. Jerome Bloche-albumene i bokform. Det er blitt en studie i kompleksitetsøvelser.

«For første gang på norsk», hevder utgiverne i averteringen, noe som har resultert i hevede øyenbryn. Påstanden er i beste fall basert på et veldig smalt smutthull: Det er første gang Jerome K. Bloche kommer ut i albumformat og som egenutgivelse på norsk, nærmere bestemt som en av Outland/Zooms «tre album i en»-bøker. Som tegneserie har Jerome som kjent lang fartstid i Norge, først i Serie Spesial, deretter i Fantomet. 23 av totalt 26 Jerome-historier er utkommet på norsk – i bladform. Og gjenkjenneligheten er vel hovedårsaken til at forleggerne har valgt å prøve seg på nettopp denne serien i bokform. Alt som kan resirkuleres, vil etter hvert bli resirkulert på det norske tegneseriemarkedet.

Ettersom 23 albumlengdes historier er utkommet på norsk i årenes løp, er det rimelig å anta at serien har nytt en viss popularitet. Men er den verdt å trykke opp igjen i større format? Ved første øyekast virker den i alle fall en smule original. Serien prøver å leke seg med kriminallitteraturen som sjanger, for det første ved å introdusere den usannsynlige detektivhelten som bærer seriens navn. Unge Jerome K. Jerome Bloche ønsker å være en klassisk, hardkokt detektiv, men med sin klossete og forvirrede oppførsel har han like mye til felles med den franske Hvermannsen-komediehelten Monsieur Hulot. I den første historien, «Skyggen Som Dreper» er han i ferd med å fullføre et detektivkurs, da professoren hans røper at den siste kursoppgaven er å avsløre en virkelig morder –  «Skyggen Som Dreper», den mystiske snikmorderen som har herjet Paris i et år.

Jeromes etterforskning blir etter hvert litt mer profesjonell

Igjen, et interessant utgangspunkt. Samtidig føles det som om serien, i alle fall i disse tidlige historiene, gjør seg litt for avhengig av subversjoner. Serien vil selge oss en utypisk, nesten bløtkokt detektivhelt, men nødvendigvis må han være like kompetent som sine hardkokte forbilder. For Jerome K. Jerome Bloche er ikke en utpreget komisk detektivserie. Humor er det rett nok mye av, men den er så usannsynlig tørr at jeg nesten mistenker det for å være selvbevisst fra forfatternes side. En ganske meningsløs running joke ser ut til å være at Jerome mister mopeden sin. Intrigene er overdrevent komplekse, og virker å være konstruert mer for å overraske enn for å utfordre leseren. I historie nummer to, «En Studie i Kriminalitet» er det til og med en underliggende meta-referanse: Med fare for «spoilere» så drøfter den forholdet mellom mysteriets kvalitet kontra kriminalfortellingens øvrige litterære kvaliteter på en måte som er høyst relevant for nettopp denne serien. Akkurat dette poenget er behandlet ganske vellykket.

Jeromes vittigheter er i beste fall pussige

Handlingen er lagt til samtidens Paris (som på dette tidspunktet var midten av 80-tallet), men prøver å gjenskape en 30-tallsstemning som folk forbinder med klassisk detektivlitteratur. Og stemningen er det som tegneserien framfor alt lykkes med. I strek og farger fanger den både overklassemiljøer og skitten urbanisme som vi forbinder med sjangeren, og gir den en egen fransk identitet. Hvor godt historiene fungerer, varierer. «Skyggen Som Dreper» har i alle fall en ganske interessant intrige, selv om den blir rotete etter hvert. Som sagt får man inntrykk av at forfatterne prøver for hardt å sette sammen uforutsigbare mysterium, og det går på bekostning av karakterskildring og fortelling generelt. Mysterienes konstruksjon greier ikke å skjule hvor banale historiene rundt dem er. Den tredje historien, «Livet og Døden» prøver f.eks. å gå leseren innsikt i Jeromes forhold og familieliv, men uten at det fører noe sted.

Sammenliknet med Jeromes forhold til..venninnen Babette er selv Linda og Valentins forhold lett å forstå

Kanskje fortjener Jerome K. Jerome Bloche en sjanse til å stå på egne bein, for lang og tro tjeneste i det norske bladmarkedet, kan man si. Men karakterer og situasjoner er ikke engasjerende nok, og selv om streken er forsøksvis realistisk, tilfører ikke albumformatet noe visuelt som ikke fungerte like greit i bladformat.

 

Jerome K. Jerome Bloche 1
Skrevet av Pierre Makyo og Serge Le Tendre, tegnet av Alain Dodier, farger av Cerise
Oversatt av Inger Heiberg Woxholtt
ISBN 978-87-933564-86-2
150 sider
299 kr.
Outland/Zoom

1 tanke om “Den usannsynlige detektivhelten

  1. Her må Øyvind Braaten komme på banen:

    «Albumformatet tilfører ikke noe visuelt som ikke fungerte like greit i bladformatet.»

    Så da trenger vi ikke album/bokformatet lenger?
    Her har det i mange år vært klaget over at «Fantomet har brakt til torgs en lang rekke fremragende biserier, men disse skulle vært i større albumformat på norsk!»

    Mange av biseriene i Fantomet har verken blitt omtalt eller vunnet priser, kanskje fordi: «seriene skulle vært utgitt i albumformat».
    Så helt plutselig er ikke det så viktig lenger.

    Anmelderen glemmer også å nevne at mange store albumserier har hatt en forsiktig start. Kanskje JKJB også vil ta seg opp og nå sin storhet med senere historier? Selv Asterix trengte å finne formen med de tre- fire første albumene.

    Men jeg er grunnleggende uenig med anmelderen fra starten: Serien om den underfundige privatdetektiven er høyst original, med smarte intriger, lekre tegninger og ikke minst: troverdig miljø og figurer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *