OCX hadde som vanlig et svært allsidig program, men politikk og antologier var temaer som gikk igjen på årets festival.
Sammy Harkham er best kjent som redaktør for den innflytelsesrike, alternative tegneserieantologien «Kramers Ergot». Han er også grunnlegger av fimklubben Cinefamily i Los Angeles, og er såpass cinefil at noe av det første han gjorde i Oslo, var å sjekke ut programmet til Cinemateket. Ofte går det en god stund mellom hver utgave; siden 2000 har han utgitt ni antologier – Jeg liker ikke å bry bidragsyterne flere ganger, innrømmer han, men noen av dem er så dyktige. Som serieredaktør har han blitt sammenliknet med Harvey Kurtzman.
Men Harkham lager også egne serier; enmannsantologien «Crickets» kommer ut ca. en gang i året. Og selv om han vel ikke kan kalles direkte kommers, er det et mål for ham å ha en ledig stil. Ideelt sett ønsker han å tegne på en slik måte at det er vanskeligere å ikke lese serien. Det så ut til å fungere på OCX, der de medbrakte utgavene av «Crickets» på Harkhams stand nesten ble utsolgt. Selv sier han at forholdet til leserne er det viktigste i livet hans, men samtidig har han tydeligvis et ambivalent forhold til dem: – Folk kan være skuffet over meg, men jeg kan være skuffet over dem også. Hvis jeg tenker på hva folk vil ha, får vi det verste, forklarte Harkham, som også innrømte at det bare er fornærmelser han virkelig registrerer.
På lørdag var han også en av deltakerne i paneldebatten «Antologier og kuratorvirksomhet på tegneseriefeltet» sammen med Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye fra Blokk Forlag og representanter for Stripburger i Slovenia. «Kramers Ergot» har én i redaksjonen, Blokk har to og Stripburger har seks, så erfaringene er ulike.
– Vi fikk ideen til Blokk Forlag da vi var fulle i Stockholm, fortalte Øverbye, – og da vi ble edru var det fortsatt en god idé. Resultatet var tegneserieantolgien «Byrjing». Antologien har en viss likhet med «Forresten», og Øverbye innrømmer at sistnevnte er svært viktig for henne; hun hadde ikke laget tegneserier før hun fikk innpass i denne. Men Blokk Forlag har ikke tenkt å holde seg på en «Forresten»-nær linje; allerede neste antologi,som kommer til vinteren,vil fokusere mer på tekst og prosa enn på tegneserier.
Sarah Glidden var årets mest profilerte utenlandske gjest ved siden av Sammy Harkham. The Economist beskrev henne slik: «Ms Glidden is a comics journalist – Think Spider-Man, but with news stories, not fictional tales of live-saving herosim.» Men hun ergrer seg ikke over slike flåsete og sneversynte beskrivelser. – Vi må bare gi folk flere forskjellige tegneserier, mente hun. Fredag deltok hun i panelsamtale med Esben S. Titland om tegneserier som dokumentarisk og journalistisk verktøy, og utvekslet erfaringer om dette temaet.
På lørdag videreførte hun dette temaet i et intervju på kvelden. – Jeg tror ikke du må velge mellom personlig perspektiv og og observerende perspektiv, mente hun, som et ekko panelsamtalen fredag. Da nevnte hun blant annet at i USA har det aldri vært noen regel at journalisten skal holde seg utenfor, og at hun synes det gir bedre flyt å inkludere seg selv. Hun kom lite inn på sin planlagte bok om klimaendringer, men om den nyeste utviklingen i USAs klimapolitikk, reflekterte hun at dette er bra for engasjementet – Hvis Trump ikke hadde trukket USA ut av Parisavtalen, resonnerte hun, verken måtte eller ville han ha oppfylt forpliktelsene i den uansett, fordi avtalen ikke er bindende nok. Nå vil verden søke andre løsninger.
Politikk var også noe av et tilbakevendende tema på årets OCX. Selv om Gliddens politiske ståsted ikke er til å ta feil av, oppfordret hun folk til å se kompleksiteten, og ikke fortape seg i kjedsommelig Trump-hysteri. Men i politiske tegninger er dette ofte lettere sagt enn gjort. Årets utstilling på OCX, «Picture Politics» i regi av Goethe-instituttet, har temaet «Nasjonalistiske tendenser og fordommer mot migrasjon i Nord-Europa». Til stede på panelsamtalen om «Picture Politics» lørdag formiddag var Arifur Rahman, Øyvind Sagåsen og Karolina Chyzewska. Rahman har sterke erfaringer med hvor brennbare avistegninger kan være etter å ha fått en fatwa på seg i hjemlandet Bangladesh, mens polsk-tyske Chyzewska er preget både av livet i det liberale, multietniske Berlin og foreldrenes bakgrunn fra det konservative, nasjonalfokuserte Polen.
Øyvind Sagåsen er som kjent ikke avistegner. Han skulle gjerne vært det, men han er for lite subtil, mener han selv, og viste særskilt til en politisk tegning han lagde av Marine Le Pen. «Trump-hysteriet» kan han heller ikke motstå: – Du får applaus nesten uansett, og håret [til Trump] gjør ham så lett gjenkjennelig. Men Sagåsens filosofi er enkel: – Hvis du kan får folk til å tenke og smile samtidig, er det bra.
