«Knoll og Tott»-juleheftet fra 1963 er i ettertid en kuriositet i norsk tegneseriehistorie. Her ser vi nærmere på hvorfor.
Sjokkselgerne med julehefter er i ferd med å tømmes; salgsperioden for årets utgivelser med «Knoll og Tott» og «Kapteinens jul» er over for denne gangen. Dette er to utgaver av verdens første moderne tegneserie «Katzenjammer Kids», som i fjor kunne feire 125 år.
«Knoll og Tott» er en selvsagt del av juletradisjonene for mange, og i Norge og Danmark kan man vise til jevnlige utgivelser helt tilbake til 1911. Situasjonen er annerledes i Sverige. Der kom utgivelsene med «Knoll och Tott» i gang i 1921, og siden 1977 har ikke tegneserien hatt egne utgivelser på andre siden av Kjølen. Det meste av utgivelsene var samtrykk mellom alle tre landene i regi av forlaget Hjemmet. Innholdet var likt i utgivelsene fra Hjemmet, og det er grunn til å tro at det var redaksjonen i København som var ansvarlig for utvelgelse og innhold.
Etter 2. verdenskrig er det i hovedsak tegneserier laget av Rudolph Dirks’ etterfølger på «Katzenjammer Kids», Harold Knerr, man kan lese i «Knoll og Tott»-juleheftene. I stor grad tok disse for seg Katzenjammer-familiens ulike reiser rundt omkring i verden. Først sent på året i 1935 slo persongalleriet seg ned for godt på en sydhavsøy, men det hadde ikke de norske julehefteleserne fått med seg. I juleheftene kunne man like gjerne lese om hendelser til sjøs, om varehuset drevet av kaptein Vom i en amerikansk by, et sirkus og et filmselskap eid av samme kaptein, om revolusjonsforsøk i Peru eller om hendelser i et vinterlig landskap.
I 1963 var det definitivt stopp på variasjonen i livet til Katzenjammer-familien. Fra og med dette juleheftet foregår all handling på sydhavsøyen. Dette er blitt den klassiske presentasjonen av tegneserien her til lands: Brødrene Knoll og Tott bor sammen med foreldrene kaptein Vom med frue (vel, kapteinen er forvekslet med en forelder, men det er en annen historie). I samme hus bor kapteinens venn megler Smekk og lærerinnen frøken Spjåk. Frøken Spjåk tar seg av barna Fredrik og Tuppen. Hele husholdningen fungerer dårlig, og den bærer preg av rampestrekene til Knoll og Tott samt konflikter mellom guttene og mennene i huset.
I 1963 ble det gjort flere utgivelsestekniske grep som i dag må sies å være besynderlige. Til og med 1957 hadde juleheftene med Knoll og Tott vært i liggende format. I 1958 valgte Hjemmet å gå over til stående format. Som regel ble en amerikansk søndagsside trykt over to sider i juleheftene, og det fortsatte også frem til 1957. Men en ting var annerledes i 1958: Plutselig var snakkebobler innført i juleheftet! Det var en omveltning for presentasjonen av tegneserien – spesielt med tanke på at Rudolph Dirks blir sett på som en pioner når det gjelder bruk av snakkebobler i tegneserier.
Mens juleheftene fra før 1963 gjerne kunne by på materiale fra flere ulike tiår tilbake til 1910-tallet, valgte Hjemmet å gå for mer moderne materiale i juleheftet fra 1963. Denne gangen var det tegneserier fra 1951 og 1952 som var valgt ut, og disse var laget av Doc Winner. Winner overtok tegneserien etter Harold Knerr da Knerr døde i 1949. Noen av de første Winner-tegneseriene fra 1949 og 1950 var for øvrig på trykk i fjorårets og årets julehefte med Knoll og Tott.
Men det er mer ved dette juleheftet fra 1963. Mens Harold Knerr i stor grad benyttet seg av tolv ruter på hver søndagsside frem til 1935, hadde Doc Winner ni ruter til disposisjon. Rent trykkteknisk er dette et format som passer utmerket til det liggende julehefteformatet, og da kunne man brukt en amerikansk søndagsside til hver side i juleheftet. Dog hadde Hjemmet i København andre planer. Man fortsatte å strekke historiene ut over to sider i juleheftene, og for å få det til ble tegneserierutene utvidet. Her og der er det lagt til nye detaljer til venstre og til høyre i rutene, og enkelte steder er i tillegg detaljer fjernet.
Men redigeringen stoppet ikke der: I tillegg valgte Hjemmet å fjerne snakkeboblene, slik at all tekst havnet under rutene. Dermed fremstod juleheftet fra 1963 som mindre moderne enn juleheftet fra 1958, selv om det sistnevnte bestod av eldre materiale. I ettertid er det lett å riste på hodet over det som ble gjort. Tegneseriesidene til Doc Winner fikk en heller uheldig fremstilling i Skandinavia, der mye av likevekten i det tegnetekniske forsvant. I tillegg kommer gjenskapelsen av tekstene, der formatet med tekst under rutene ga oversetteren god plass til å inkorporere elementer som ikke fantes i de opprinnelige tegneseriene. Noen ganger forandres scenene, og intensjonen til tegneseriefigurene blir annerledes.
Resten av 1960-tallet fikk skandinaviske tegneserielesere presentert Knoll og Tott på denne måten. Først på slutten av syttitallet kom snakkeboblene tilbake i juleheftene. Det skjedde i 1975, og da var det nok en gang tegneserier av Doc Winner man kunne lese før Hjemmet valgte Harold Knerr de neste årene. De siste tyve årene har utgiverne holdt seg tett på originalmaterialet, og det har ikke vært omtegninger å se. Det er godt, for slike tegneserier passer best slik de ble laget av de opprinnelige tegneserieskaperne.
Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 19. januar 2023, men teksten er bearbeidet for Serienett.
