Gamle glis på rad og rekke

Formen seirer over innholdet i den nittende boksamlingen med stripeserien Pondus.

Etter snart 25 år som egen stripeserie har humoren i Pondus begynt å få et forutsigbart drag. Rolleregisteret har stagnert og vitsene går fortsatt sine faste runder mellom puben, fotballbanen og hjemmet. Likevel er det morsomt!

Ser man på håndverket er det liten tvil om hvorfor serien fortsatt holder stand. Frode Øverli kan kunsten å bygge opp ett humoristisk poeng ved hjelp av tegning, tekst og timing – selv når punchlinjen er gammel. Spørsmålet er ikke lenger hva som skal skje i Pondus-universet, men hvordan.

Risikosport
At serieskaperen selv spiller golf har riktignok ført til et oppsving i antall striper om golfspill i den nye stripesamlingen. Ellers dreier mye seg som før om at det meste, fra sjekking til fotballspill, kan være en risikosport. Hovedsakelig er det bifigurene som går på de verste smellene.

Den første stripen i boken hvor fotballdommeren står klar til å blåse i gang kampen er et godt eksempel på hvordan Øverli har begynt å vri og vende på eldre vitser for å skape nye overraskelser. Den obligatoriske grisetaklingen fra Pondus skjer så raskt at leseren ikke en gang får sett den.

Gamle vitser om igjen
Lenge var det slik at figurene faktisk forandret seg i serien. Bussjåføren Pondus skiftet jobb til bartender og rundbrenneren Jokke fikk seg etter hvert fast følge og barn. Da Øverli modererte personligheten til Jokke valgte han samtidig å videreføre gjengangsvitsene om ham med nye figurer. I dag er det bifigurene Hugo og Eddie som spiller Jokkes forhenværende rolle som skjørtejeger. Hovedproblemet med disse stripene, utover at vitsen er gammel, er at figurene er litt for ensidige til at man blir særlig engasjert i skjebnene deres.

I en lengre periode fra 2008 til 2010 var figurene Camilla og Jokke faktisk separert i serien. I stripe 5306 i den nye boken truer Camilla på ny med å forlate Jokke, men trusselen viser seg å være ironisk ment. Ingen av karakterene ser ut til å ha tenkt seg særlig langt i dag.

Unntaket i denne sammenhenger er Pondus’ datter Frida, som i år migrerer til barnebokformatet i Frode Øverlis første barnebok Frida og jakten på nesehårene (Egmont, 2020). Smakebiter fra boken tyder på at formatendringen kler både forfatter og figur.

Mange av de fineste stripene i boksamlingen Hey Nineteen omhandler nettopp figuren Frida. Stripene fremstår som hyllester til Bill Watersons avisserie Tommy og Tigern, med Frida som en jenteversjon av Tommy og monsteret under sengen som en videreføring av Tommys tøytiger.

Den syv sider lange historien som er laget spesielt til boken viser også en ny potensiell vending. Historien tar hovedfigurene tilbake til 1980-årene og den første kvelden Pondus møtte Beate. En scene fra denne historien har også fått forsideplass på boken. Omslaget ser friskt ut, men historien er skuffende normal. Kun tretten av de trettini rutene pågår i fortiden, og den hele ender med intetsigende mimring.

Lek med stereotyper
Det som gjør Frode Øverli til Norges fremste viderefører av den humoristiske stripeserien er den skamløse leken med stereotyper. Fjollete golfspillere, alkoholiserte rundbrennere og seksuelle avvikere får alle tyn av serieskaperen. Det som redder serien fra å sparke nedover, er at hovedpersonene selv mangler rang og status.

Best er Øverli når han sparker oppover og kommenterer samtidsfenomener som eksempelvis Donald Trump. Den ellers tafatte hunden Bjarne værer instinktivt fare når han ser den amerikanske presidenten på TV-skjermen. Når Øverli vitser med kjendiser står han derimot i fare for å sparke nedover.

I stripe 5229 tatoverer den aspirerende serieskaperen Roger terningkast to langt nede på ryggen. Vitsen inneholder en referanse til forfatteren Ari Behn som tatoverte en terning med seksersiden opp etter at han fikk terningkast seks for Trist som faen i VG. Oppbygningen av stripen er genuint morsomt, men latteren får en emmen bismak i lys av Ari Behns selvmord i 2019.

Sluttstrek?
Årets bok viser en serieskaper som mestrer formen bedre enn noen gang. Det begrensete rolleregisteret sår samtidig tvil om hvor lenge serien kan bestå uten forandringer i figurenes liv. Frode Øverlis uttalelse til Bergensmagasinet i 2018 om at han snart setter strek for Pondus er på ny aktuelt etter at nettmagasinet republiserte saken 20. juli i år. Samtidig bekrefter Øverli i et intervju med Aftenposten 25. juli i år at Pondus lever i beste velgående. At Frode Øverli fortsatt evner å finne nye innfallsvinkler til de velbrukte vitsene sine vitner om et stort talent. Pondus er fortsatt Norges beste avisserie.