ALEXANDER KIELLAND-KATASTROFEN PÅ TYSK (25.02.12 )
Sannheten om Alexander Kielland-plattformen er salgsargumentet for et nytt, tysk tegneseriealbum. David Schraven og Vincent Burgmeister skilder en svart kriminalhistorie i Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland.
Det er ikke en hverdagshendelse at det lages tegneserieromaner med handling fra Norge. Mer oppsiktsvekkende er det når det gjøres av utenlandske serieskapere, og at utgivelsen sannsynligvis ikke kommer i norsk språkdrakt. Det er de tyske serieskaperne David Schraven og Vincent Burgmeister som har tatt utgangspunkt i Alexander Kielland-ulykken i et nytt tegneseriealbum fra Carlsen Comics i Tyskland.
Schraven er journalist, og i følge forlagets presentasjon har han en spesiell interesse for boreplattformer. Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland er en kriminalfortelling som har en fiktiv forklaring for katastrofen i Nordsjøen i 1980. Vi presenteres for en oljearbeider som strever med tøffe dager på jobb. Hverdagen på boreplattform er slitsom, været er ytterst dårlig og han har ikke noe sosialt liv ombord. Det bedrer seg når han forelsker seg og innleder et forhold til en kvinnelig kollega, men det er samtidig starten på undergangen. Leserne presenteres for en voldtekt, endringer i sinns- og sjelsliv hos hovedpersonen og hendelser som fører frem til Alexander Kiellands endelikt.
Som fortelling er Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland en vandring i menneskenes mørke sider. Vi blir kjent med følelseslivet på godt og vondt. Samtidig er tegneseriealbumet en erkjennelse av menneskets sårbarhet i møtet med naturens krefter. Handlingen er en monolog. Vi presenteres for hendelsene i helt og holdent hovedpersonens synsvinkel. Tegningene til Vincent Burgmeister er tilsynelatende enkle og skisseaktige, og de fungerer nå og da som et opplysende korrektiv til teksten. Burgmeister velger gang på gang å dvele over enkeltsider, og dette gir til tider utgivelsen et bildebokpreg. Fargebruken er mørk og dyster. Det er fra første øyeblikk gjort klart at denne historien først og fremst er en tragedie.
Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland fungerer som en mørk skildring av et isolert miljø. Det etiske problemet er koblingen mot Alexander Kielland-katastrofen. Trenger vi en tegneserie som i verste fall spekulerer i en fiktiv begrunnelse for 123 tapte menneskeliv og et utall mennesker med psykiske lidelser? Måtte denne tegneserien foregå på akkurat denne oljeplattformen? Denne anmelder mener nei, selv om Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland er en god, psykologisk thriller.
Die wahre Geschichte vom Untergang der Alexander Kielland
Av: David Schraven og Vincent Burgmeister
ISBN 978-3-551-73052-7
68 sider
19,90 Euro
Carlsen Comics
PODKAST FRA BERGEN-SERIETREFF <- Eldre | Nyere -> THE URBAN LEGEND PÅ MARKEDET NÅ
Oppsiktsvekkende prosjekt. Skulle vært interessant å vite hvorfor norske forlag ikke lanserer denne. For det ville garantert ført til mediadebatt, noe jeg tror vil gavne tegneserier generelt (“tegneserier er mer enn Donald og Pondus”). Eller er temaet for vanskelig, som anmelderen sier?
— Arild 25. February 2012, 13:59 #
Jeg ser helt ærlig ikke problemet. For det første er det lenge siden dette skjedde. For det andre kan vel ingen være tvil om at dette er fiksjon. Og for det tredje, dersom man skal unngå vanskelige tema blir all litteratur kjedelig. Dersom man kun skal holde seg til fakta (hva nå fakta enn er – selv ikke den mest pinlig nøyaktige dokumentar er subjektiv) vil verden bli et kjedelig sted.
— Lien 25. February 2012, 15:35 #
“Corporations” hater rabalder og negative media. Bann på at en tabloidavis vil vinkle en slik utgivelse for å skape overskrifter. “Tragedien ble underholdning” “Min manns død er blitt Donaldmateriale sier gråtkvalt enke” etc etc.
— Arild 25. February 2012, 17:47 #
Gråtkvalte enker er salgsmessig fullgjødsel, og her i landet trenger ikke forlagene frykte erstatningssøksmål på grunnlag av slike utgivelser.
— Bodil Revhaug 25. February 2012, 20:03 #
I så fall er det feighet som gjør at denne (utvilsomme selgeren) ikke utgis i Norge. Med mindre den er for dårlig, men det ser jo ikke slik ut iflg. anmeldelsen.
— Arild 25. February 2012, 20:39 #
De tror kanskje (og med rette?) at det er labert marked for dyster tegneseriekrim i Pondus-land?
— Bodil Revhaug 25. February 2012, 21:22 #
Med mindre den er norsk, med kulturstøtte :)
— Arild 25. February 2012, 21:28 #
Eg er sjølv av den meining at ei norsk fiktiv teikneseriehistorie om AK-ulukka ville stå lagleg til for hogg. Sjølv med dei framskritta som har vore, så vert ikkje teikneserier vurdert på lik linje med litteratur.
Det at til dømes Dagbladet ikkje tar teikneserier på alvar er vel hovedgrunnen til at kulturavdelinga deira omfamnar slike habituelle plagiaristar som Grethe og Norunn og deira Zofies Verden medan “ekte” forfattarar vert nådelaust uthengd for mangel på kjeldelister i skjønnlitterære romanar og småsvikt i sitatbruken i sakprosa.
Når det er sagt, så tvilar eg på at nokon norske serieskaparar har blitt skremd vekk frå å skrive om AK-ulukka eller liknande hendingar av frykt for reaksjonar.
Eg har eit inntrykk av at norske seriskaparar ikkje går noko særleg i dybden eller tråkker inn på særleg kontroversielle felt.
Norske serieskaparar brukar ikkje brannfaklar. Ingenting gale med det, men det betyr jo og at det vert veldig lite å å ta stilling til.
Kva er eigentleg høgdepunktet i innhaldsdebatten rundt norske serier dei siste 10 åra? At Nemi er mot dyreplaging (kven er ikkje det), at Christopher Nielsen er for human politikk overfor rusmisbrukarar (lite motstand der), eller at Øverli bruker ein rimeleg ny variant av ein 100 år gamal kannibalvits, og ein svenske seier at han aldri har høyrt på makan?
No seier eg ikkje at den norske seriebransjen absolutt trenger provoserande agit-prop serier som tråkkar på alle Noregs ømme tær, knuser alle ikoner etc.
Men den norske seriebransjen, inkludert dei meir “alternativt orienterte”, er meir konservativ og barnevenleg enn ein gjennomsnittleg episode av Hotel Cæsar.
Så om eg trur at eit norsk publikum hadde tatt dårleg imot eit forsøk frå ein norsk serieskapar på å dikte fritt rundt årsakane til AK-ulukka, så er vel det ei ganske så akademisk problemstilling.
For kva norsk serieskapar ville i dei heile tatt prøvd seg på noko som kunne forståast som litegrann kontroversielt?
— Knut Robert Knutsen 25. February 2012, 21:39 #
Du meiner at ei roman om ei fiktiv sanning om AK-ulukka ville bli tatt alvorleg av tabloidane, medan ein teikneserie med same tema ville ha blitt kritisert for å vere ufin?
— Arild 26. February 2012, 02:07 #
Anten ufin, eller “trivialiserande” i kraft av å vere teikneserie. Ein roman ville blitt tatt mykje meir på alvar i forhold til kva den prøver å formidle, trur eg. Sjølv om den bommer grasalt.
Det er klart at dei beste, meist røynde seriekritikarane ikkje faller i desse fellene, men ofte vert teikneserier lesne og anmeldt av generelle litteraturanmeldarar som manglar referanserammene til å tolke serier som heilskap og det er då lett å oversjå viktige delar av det som føregår. Ei teikneseriehistorie kan lett verke enklare og meir banal enn den faktisk er for ein urøynd lesar.
Og straks ein teikneserie hamnar på nyhende-/debatt-desken så vil 99% av den vidare debatten basere seg på inntrykk frå urøynde lesarar.
— Knut Robert Knutsen 26. February 2012, 02:59 #
Når det gjelder Kommandør Treholt, så vert film og tatt meir på alvar enn teikneserier.
Når det gjelder hovudfag litteratur, så har eg det sjølv, og eg kan forsikre om at den utdanninga ikkje utan vidare dekkjer det ein er nøydd til å kunne for verkeleg å analysere serier. Det er ikkje snakk om å kunne Marveluniverset på rams, det har heller ingen påstått (utanom deg). Det handlar om å vite funskjonen til diverse narrative grep som rutestorleik, ruteinndeling, komposisjon, bruken av diverse grafiske element, integrering av tekst etc. og å ha ei referanseramme for teikneseriemediets utvikling. Eg har sett anmeldarar utan seriebakgrunn hylle serier for “dristige” og “grensesprengande” teknikkar som er 50-60 år gamle og velbrukt til grensa av klisjeer.
For all del, serieanmeldarar bør kunne ein del om litterær teori, men der er store skilnader på prosa og teikneserier. Teikneserier har lenker til litteratur, teater, film, typografi og bildande kunst. Fullstendige analyser må ha ei forståing av dette.
— Knut Robert Knutsen 26. February 2012, 21:12 #
Tegneserieanmeldelse ER et forsømt felt. Regionsavisene her i Trøndelag anmelder skjønnlitteratur hver eneste uke mot én og annen serieutgivelse i året! Helt enig med Gonzales i at anmeldere som evner å formidle leseopplevelse på en god måte, har sin misjon, selv om det måtte skorte på tegneseriefaglig bakgrunn. (Forutsatt at de ikke agerer eksperter og begir seg ut på viddene med ukyndige analyser …) I hvert fall hvis målet er å vekke hvermansens tegneserieinteresse. Og i generelle medier vil det være et prisverdig mål. Da er det knapt noen fordel at anmeldelsene spekkes med referansehenvisninger og faguttrykk. “Nerdete” anmeldelser egner seg best i fagfora.
— Bodil Revhaug 28. February 2012, 03:10 #