THE URBAN LEGEND PÅ MARKEDET NÅ (26.02.12 )
Norskskapt superhelt er en blandet fornøyelse.
Dette er utgivelsen jeg har både gledet og gruet meg til å anmelde. Som tegneserieentusiast ønsker jeg velkommen alle nye blader, det være seg fotballserier, alternative streker eller superhelter. Sistnevnte, skapt av en nordmann, er en liten sensasjon, og ønskes hjertelig velkommen med utilslørt glede.
Utgiveren har jobbet bra med media og skapt interesse hos tabloidene, noe ikke alle utgivere tar seg like god tid til. Her ligger imidlertid en del informasjon som får meg til å stusse litt.
La gå at tabloidene ikke har verdens mest oppegående journalister, men overskrifter som «Norsk superhelt» og «Første svarte superhelt noensinne» får meg til å stusse litt. Siste sitat er direkte feil, og siden det kommer direkte fra forfatteren sjøl, lurer jeg på hvor godt han har gjort hjemmearbeidet sitt. Han sier da også at hans eneste erfaring med tegneserier er Donald Duck & Co, og at han ikke har lest superserier før. Dette virker urovekkende, for superheltserier er en sjanger så full av fastsatte mønstre som må tas hensyn til på en eller annen måte, at en viss kjennskap er uhyre viktig. Det tror jeg faktisk forfatteren har, for her er mange kjente elementer på plass.
«Norsk superhelt» er også et sitat med blandet sannhet, for her er veldig lite norsk bortsett fra forfatterens nasjonalitet.
La oss ta det fra starten av: Digtaltrykk («print on demand») uten opplagsinfo. Glanset omslag, 32 sider på godt papir. Ingen forlagsinfo, men henvisning til hjemmeside. Grei forside som presenterer galleriet av hovedpersoner, med sjefen sjøl, den svarte «The Urban Legend» i front. Maske og gul tettsittende drakt, et kostyme som ser ut som et slags idretts- eller kampsportantrekk. Ingen logo på brystet. Så langt, bra!
Presentasjon av persongalleri på innside av omslag. Innhold over 26 fargesterke sider, som presenterer byen «Capital City», en generisk amerikansk tegneserieby, komplett med krimboss, bander og småkriminelle, samt et (for det meste) korrupt og udugelig politikorps. Hovedpersonen er en rettskaffen lærer på en klassisk (TV-serie) High School, som, sammen med noen gode venner og en lekker kvinnelig journalist i den lokale avisa prøver å stå imot vold og kriminalitet påført byens innbyggere fra krimbossen og hans lakeier.
Etter en tragedie i nær familie føler den unge læreren at «Nok er nok!» og ifører seg et kostyme med maske, og begynner kampen mot de onde kreftene. Uten superkrefter, så her er det bare kostymet som signaliserer «superhelt». Et mer fornuftig antrekk (i mine øyne) ville vært camo-dress, Doc Martens, kevlar på bryst og i skrittet, og et bandolær m/div. slagvåpen, tau, kroker, førstehjelpsutstyr (m.a.o. et skikkelig krimknuser-belte). Men da hadde denne karen blitt stemplet som URBAN TERRORIST, og det selger nok ikke i USA, spesielt siden han er svart. Dette antrekket ser ut som en gul pysj og er helt uten beskyttelse. Au!
Historien er en klisjésmeltedigel av alle «urban superheroes» noensinne, med mange likhetspunkter til figurer som Spider-Man og Daredevil. Dette er figurer som skrev sjanger-ABC’en og definerte alle hovedelementene som må være på plass. The Urban Legend blir bare en blek skygge av dette, og forfatteren gjentar bare det vi vet og har lest før (i Marveluniverset har vi sett denne historien 1000 ganger før). Derfor er det synd når forfatteren sier at han ikke har lest superheltserier tidligere. Enten tror han at han har funnet opp kruttet for første gang, eller så gjentar han ubevisst alle klisjeene .
Tegningene (av den britiske illustratøren NewTasty) får godkjent, og oppfyller de aller fleste krav man kan stille til action/eventyrserier. Rute- og sidekomposisjon er prima utført, og anatomien er absolutt kompetent, med noen få svakhetstrekk å spore i ansiktsuttrykk her og der.
Forsøket føles både velment og oppriktig. Bare så synd at det faller mellom de aller fleste stoler som finnes i denne sjangeren. Forfatteren forteller at han skal til USA og presentere produktet på San Diego Comic-Con i sommer, og håper at serien blir plukket opp av et større forlag der. Dermed underbygger han det jeg tror er grunnlaget for heftet: Serien er på ingen måte en «norsk superhelt», men en prøvepressing («try-out») som skal gi forfatteren innpass i det internasjonale miljøet i USA (som er fylt til bristepunket av lignende, like gode og bedre serier fra før).
Det verden IKKE trenger er enda en superhelt som opererer på siden av loven i en korrupt amerikansk mellomstor by. Her finnes nemlig ingenting nytt, ikke noe særpreg, ikke noe som hever denne serien ut over mylderet av halvgode super- eller vigilanteserier fra før. Det eneste som kan skille Urban Legend fra røkla er forfatterens genuine interesse for å skape et multikulturelt samfunn, altså et ekte samfunn, til forskjell for de overveldende bleikhvite miljøene i de amerikanske seriene. Dermed minner denne serien ikke så rent lite om Dwayne McDuffies «Milestone»-univers hos DC på nittitallet. Bra!
Det som hadde vært mer interessant er om forfatteren hadde laget en NORSK superhelt, som opererte i vårt eget land under forutsetninger vi som nordmenn kan forbinde som et norsk eventyr. Gjerne i urbane settinger, med problemer og kriminalitet man kan forbinde med vårt eget samfunn (der er det dessverre mer enn nok å ta av). DET hadde faktisk vært bryet verdt å interessere seg for, og hadde hatt mye bedre sjanser for å bli kjøpt her hjemme. Men da må alle glatte amerikanske stereotypiske klisjeer fjernes først. Det er nok ikke i samsvar med forfatterens ideer.
Bladet kan kjøpes fra nettstedet, og i et begrenset antall tegneseriebutikker.
…
THE URBAN LEGEND #1: Skapelsen av en ekte superhelt!
Forfatter: Josef Yohannes
Ill.: NewTasty
Kr. 49.00
www.theurbanlegend.no
ALEXANDER KIELLAND-KATASTROFEN PÅ TYSK <- Eldre | Nyere -> SERIETREFF TIL OSLO
Ikke så rart, egentlig, at denne utgivelsen er såpass lite norsk, i og med at forfatteren er eritreisk og tegneren er brasiliansk.
— Tor 26. February 2012, 20:25 #
Det første som slo meg er at drakta til “Urban Legend” er slåande lik drakta til ein av DC Comics’ eldste og yttarst sjeldne (på den tida) Afrikanske superheltar, Invisible Kid II (Jacques Foccart) frå ca tidleg 1980-tal. Figuren var med i Legion of Superheroes (Rommets Helter) i ein kort periode.
Elles kan eg berre seie at det hadde vore kjekt med ein serie som faktisk handla om ein Norsk superhelt frå eit minoritetsmiljø i Oslo.
Eg har ikkje lese heile heftet, men det eg las av eksemplene på nett (og då spesielt engelsken) gir lite håp om at forfattaren får tilbod om kontrakt i Unaiten. Teikningane var pene.
— Knut Robert Knutsen 26. February 2012, 21:22 #
Jeg har aldri proklamert “The Urban Legend” som den første svarte superhelten noensinne. Det jeg har sagt er at jeg prøver å få denne generasjonen av barn og unge til å se på The Urban Legend som den første offisielle svarte superhelten fra denne generasjonen. Videre sies det i anmeldelsen at superhelten sjangeren er full av fastsatte mønstre som må taes hensyn til på en eller annen måte. Jeg lurer på hvor i all verden dette står og hvem som har sagt noe så absurd som dette. Dette er ikke rart at superhelten sjangeren har stagnert til de grader de siste to tiårene, akkurat fordi samme formel har blitt brukt om og om igjen.
At det er en ”norsk” superhelt er riktig i den forstand at superhelten er skapt i Norge, om handlingen finner sted i norge har vel lite å si om det er en norsk superhelt eller ikke.
Grunnen til at det ikke er noe forlagsinfo er fordi “The Urban Legend” ikke har blitt utgitt på forlag, den er gitt ut “independent”. Siden dette er første nummer så er det selvsagt ingen logo på drakta, han blir en “superhelt” uten å vite det helt og det er media som kaller han for “The Urban Legend”, og ikke helten selv. Så da er det logisk at det IKKE er noen logo i første utgave. Du har rett på et punkt, kostymen til “The Urban Legend” er et kampsportantrekk.
Det er selve handlingen, motivene og besluttsomheten som gjør helten til superhelt og ikke kostymet. Hvor i all verden har det noen gang vært slik at kostymet gjør en til en superhelt. Riktignok er Kostymet kun en uniform, selv drakta til superman er en uniform, han har likevel de samme superkreftene om han hadde operert i sivile klær.
Jeg har prøvd å skape en realistisk superhelt som mulig som folk kan relatere til, uten masse rare gadgets utstyr som fort kan få en superhelt til å se ut som en vaktmester.
Superhelten er en kampsport spesialist og har ikke behov for alle typer våpen som alle andre superhelter opererer med. Alt “The Urban Legend” trenger er sin nun-chaku som han ser er nødvendig ettersom de kriminelle han støter på bruker en eller annen slags form for våpen. Jeg har selv bevist skrevet første historie klisje aktig for å kunne introdusere de ulike karakterene på en skikkelig måte og som i alle andre historier er første episode mer en introduksjon enn en komplett historie. Såpass veit jeg om superhelt historier. Det er i de neste episodene at ting virkelig går i en helt annen baneretning. Dessuten er det mange nye tegnserie lesere som ikke nødvendigvis er oppvokst med de “gamle” superheltene. Jeg føler ikke at jeg må oppfinne kruttet på nytt, jeg trenger kun å utvide horisonten, noe jeg mener jeg har gjort i de kommende utgavene og da særlig i utgave 4 og 5 hvor han reiser til Kina og Japan for å kjempe mot kriminelle i underverden der borte.
Da jeg startet å lage denne superhelten hadde jeg aldri intensjonen om å lage noen “norsk superhelt”. Det er noe journalistene har funnet på selv. Målet var å lage en svart superhelt i og med at jeg er afrikaner (Jeg er fra Eritrea) og siden jeg ble inspirert i Afrika til å lage en afrikansk superhelt. For det er ingen afrikanske superhelter som lever/opererer idag (eller som ihvertfall den vanlige mannen i gata kan navnet på), så det er mitt bidrag til barn og unge som ikke har sin “egen” superhelt å se opp til. Grunnen til at jeg har satt handlingen i USA er fordi, det er der jeg har hatt som mål å slå igjennom helt siden jeg startet på dette prosjektet, og det er i USA det bor flest ulike mennesker fra hele verden.
Verden trenger virkelig en ny type superhelt som gjør det man må for å rydde opp i urettferdigheten som lever i ens samfunn. Ihvertfall i dag, med en verdens omspennende finanskrise som har ført til korrupsjon og skandaler til de grader i så mange land, så føler jeg det er viktig at man setter ting på spissen og tar tak i problemene fra røttene og ikke i overflaten som så mange gjør idag, for det skaper kun en midlertidig løsning på et vedvarende problem.
Jeg har reist over hele verden og målet har vært å inspirere folk fra hele verden, og om jeg skulle ha satt handlingen min til Norge, tviler jeg på at folk i det hele tatt hadde løftet en finger for å bla igjennom bladet en gang. Det er ingen sterke motsetninger eller kontraster i dette norske samfunnet som jeg mener appellere til mennesker i utlandet. Uansett om superhelten er svart, så er dette den eneste “norske” superhelten man kan kjøpe og lese idag. For å nå en internasjonal suksess innenfor tegneserie bransjen må serien enten slå igjennom i land med sterk tegneserie kultur som for eksempel USA eller Japan, og jeg har selv valgt USA som utgangspunkt, for det er det landet jeg kjenner til best. Så da er det selvsagt viktig at serien har litt “amerikansk” preg over seg.
Det eneste jeg har prøvd med The Urban Legend er å inspire dagens ungdom til å stå for noe og samtidig tenkte kreativt og nyskapende. Om superhelten er mer eller mindre norsk spiller i og for seg ikke noen rolle, så lenge de finner superhelten intressant og lærerikt, for da veit jeg at jeg har nådd det jeg har satt meg ut på.
P.s Superhelten har jeg oppkalt etter Malcolm X, faren min Tzegai og Nelson Mandela!
Mvh
Josef Tzegai Yohannes
— Josef Yohannes 26. February 2012, 21:55 #
Drakta til The Urban Legend er inspirert av Bruce Lee’s ikoniske drakt fra filmen hans “Game of Death” som kom ut i 1978!
— Josef Yohannes 26. February 2012, 22:01 #
Poenget er vel meir at det er eit spørsmål om kvifor det vert tatt utgangspunkt i eit generisk amerikansk miljø istadenfor ditt eige miljø, anten det er i Oslo eller Eritrea eller ein annan stad i Afrika?
Når ein til dømes ser på dei store britiske superheltforfattarane som no skriver om amerikanske superheltar, så starta dei med superheltar og actionheltar i britiske miljø, eller sett frå ein britisk kulturell synsvinkel. Det var det som gav dei eit unikt perspektiv og gjorde at dei skilte seg ut frå mengden.
Det aller beste innan superhelt-genren handlar om å bruke av seg sjølv når ein skapar miljøet rundt heltane. Ikkje å etterape eit miljø ein kjenner att frå amerikanske filmar og TV-serier.
Når det gjelder det å kjenne superhelt-genren så er poenget nettopp at ein skal kunne vite kortid ein brukar klisjeer og og kortid ein bryter med dei. Mange “reglar” går rett og slett ut på at ein har fått med seg kva som ikkje fungerer og kvifor.
Drakta er eit slikt eksempel. Eg trur deg når du seier at drakta er inspirert av Bruce Lee, men viss du følgjer denne linken og ser på nokre av dei eldste designa nederst på sida …
http://worldofblackheroes.com/2011/08/06/invisible-kid-jacques-foccart/
Så ser du at din “Urban Legend” karakter er forbausande lik den Afrikanske (frå Elfenbeinskysten) superhelten Invisible Kid(2). Og viss du synast det er rart at eg kommenterer det no, så ver klar over at i San Diego så vil 90% av dei profesjonelle som du visar serien til påpeike akkurat det same.
For enkelte der borte vil den karakteren vere ein av dei få svarte superheltane dei kunne identifisere seg med.
PÅ 90-talet så sette Dwayne McDuffie og eit knippe særs talentfulle serieskaparar igang “Milestone Universe” prosjektet som gikk på nettopp det å skape superheltar som var etniske minoritetar, hovudsakeleg afro-amerikanske, og å skape etniskt diverse bifigurar rundt dei. Nettopp for å kunne skildre sine eigne opplevingar, sine eigne miljø og kome vekk ifrå den stereotypiske “gangsta” eller “jive-talkin” framstillinga av afro-amerikanske seriefigurar.
Det er berre eitt av fleire referansepunkt som kan vere viktig å ha med seg når ein går inn på eit slikt prosjekt som du skildrar.
Du seier at du vil gjere noko kreativt og nyskapande, men ein av forutsetningane for å faktisk gjere noko nyskapande er å vite kva som er gamalt.
Ein ting er at der ikkje er noko som virkar originalt med dette konseptet. Langt verre er det at der ikkje synast å vere noko personleg ved det.
Når det gjelder alt styret i Dagbladet med “første norske Superhelt” bla-bla-bla, så er ikkje det eit probblem med deg. Dagbladet og Snorre Bryne burde visst betre, og hatt oversikt over at der faktisk har vore andre Norske Superheltar i omlaup.
— Knut Robert Knutsen 27. February 2012, 00:54 #
Skal gjerne beklage at jeg fokuserte litt for mye på forhåndsomtalen i tabloidene, vet av erfaring at der vinkler de sannheten akkurat slik Desken vil. Så her er vel Josef Y uskyldig nok.
Gjentar ellers min mening fra anmeldelsen vedr. at det multikulturelle bildet i TUL er noe av det beste i heftet, at det minner om salig McDuffies univers er bare et kvalitetsstempel.
I amerikanske media har man diskutert nokså ivrig i det siste den skrikende mangelen på etnisk diversitet hos både DC og Marvel, og mange beklaget at nettopp etnisk diverse serieblader var noen av de første som måtte bukke under etter den første nysatsingen fra “DC new 52”.
Jeg beundrer forfatterens oppriktighet og vilje om å få noe til, men oppriktighet og iver er maktesløse begreper i en hard verden som den amerikanske tegneseriebransjen.
Til sjuende og sist vil det være innholdet og historien som skal overbevise, derfor er jeg enig med Knutsen her om at dette vil få tøffe kår i San Diego.
I en overbefolket verden av superserier skal man være temmelig unik for å overbevise. Alt bringes ned til en felles plattform: “Will it sell?”
Man ber faktisk forlag/utgiver/distributør om å bruke sine penger på å lansere DITT produkt fremfor andres, og bransjen er ikke dummere enn at de går – enten for det trygge og velkjente (nok en serie tegnet av George Perez) eller det tydelig unike og oppsiktsvekkende.
Derfor tror jeg faktisk at en norsk serie som Olav Sleggja eller Futen ville hatt bedre sjanser, jfr. utlandets begeistring for urnorske prosjekter som Trolljegeren og Thale.
Nen for all del – all lykke på reisen! Kanskje det er akkurat DENNE serien som setter amerikansk seriebransje på hodet i år.
— Arild 27. February 2012, 12:22 #
For dei som saknar ein NORSK superhelt har eg eitt ord: Apefjes. Fekk endeleg lest denne fantastiske boka av Tor Ærlig og Sigbjørn Lilleeng i helga, og noko av det som slo meg var at her var veldig mange av dei elementa eg får inntrykk av at folk har følt at mangla i Urban Legend. Inkludert at arenaen er Oslo.
— Olaf Moriarty Solstrand 28. February 2012, 15:35 #
Enig med KRK og Arild i at man bør kjenne litt til andre som skriver/tegner, spesielt når en skal prøve å lage noe nytt og ikke bare gjøre det samme som har vært gjort 1000 ganger før.
Uten å ha lest heftet, men ut fra anmeldelsen, virker det som om forfatteren har gjort det samme som de fleste superheltserier har gjort siden 40-tallet: “Alt” skal forklares i første nummeret, hvem helten er, hvordan og hvorfor hun ifører seg kostyme osv. I dette tilfellet er kanskje dette fordi heftet planlegges som en “prøveballong”, men det gir som regel et hefte der det er 80% forklaring, og kun 20% egentlig handling, litt avhengig av fortellerteknikken som benyttes. Etter min mening ville det i så fall vært bedre å gi en minimal bakgrunn i dette heftet, drysse informasjonen sparsomt over sidene, men la personenes handlinger vise deres personlighet. Forfatteren skal selvsagt selv vite dette, men leserne trenger ikke nødvendigvis å bli tvangsforet med alt, i alle fall ikke i første heftet.
Et annet moment er at dagens amerikanske superheltblader bruker mer avansert fortellerteknikk enn tidligere, med kryssklipping av tekst og bilder, “voiceover” og lignende, i tillegg til et stort fokus på handling. Om heftet ikke viser at Josef kan bruke slike virkemidler, er jeg redd for at amerikanske redaktører ikke vil la seg imponere det minste.
Et spørsmål til dere som har lest heftet: Ville dere ha kjøpt neste nummer, og i så fall hvorfor (ikke)?
— Frank Flæsland 28. February 2012, 18:20 #
Nei, eg kjem ikkje til å kjøpe toaren, fordi einaren rett og slett ikkje fenga meg nok. Eg har låg terskel for å kjøpe eit førstenummer, men førstenummeret må innfri for at eg skal gidde å plukke opp nummer to. Det følte eg ikkje at Urban Legend #1 gjorde. Etter ei gjennomlesing og eit par netter søvn hugsar eg så godt som ingenting av handlinga, og det er ikkje eit veldig godt teikn. Og har ein ikkje ei fengjande og minneverdig historie, er både heltens hudfarge og forfattarens nasjonalitet revnande ubetydeleg.
Skal innrømme at eg dog ikkje i utgangspunktet leser så veldig mykje superheltseriar, så eg er ikkje den beste til å uttale meg om dette.
— Olaf 28. February 2012, 22:25 #
Har ikke lest Apefjes ennå, men noe av det jeg hører er at den slutter for brått, dvs. ikke slutter i det hele tatt? Ellers har Tor Æ. en herlig rå strek som er skapt for dynamiske eventyr (Mr. Mystisk er jo også en bra figur). Ellers kan man legge dynamiske serier til hvor som helst i landet, det viste Håkon Aasnes med sin eminente avisstripe Seidel & Tobram allerede på syttitallet. Man trenger ikke lege all handling til store byer og hovedsteder.
— Arild 29. February 2012, 03:56 #
Eg kjøper garantert 2’aren, for eg VIL sjå kor Josef dreg denne soga vidare. Det fortener han.
— Arild 29. February 2012, 03:59 #
Kan bare underskrive på at “Apefjes” er en meget bra serie, som omhandler tagging og urbanisme i ett spennende Oslo-miljø. At den slutter brått har med at en oppfølger er på vei. Har prøvd ut boka blant elever på skolen til stor suksess !
— Øyvind 29. February 2012, 14:26 #
Jeg trodde Josef Hadde skrevet OG tegna serien. Har ikke lest den, men omslaget ser jo flott ut synes jeg:) Forresten Så er det Sigbjørn Lilleeng som har tegna Apefjes. Flink fyr! Tor Æ har skrevet den.
— Mikael.N 1. July 2013, 23:11 #