INNKJØPSORDNING - OG HVA NÅ? (14.06.12 )
Alle er glade for den nye innkjøpsordningen for tegneserier, men hva skal bibliotekene nå gjøre for å heve kompetansen på tegneserier? Dette var det sentral spørsmålet under seminaret “Rom For Rutene”.
Av: Trond Sätre
Illustrasjon: Sigbjørn Lilleeng
“Rom For Rutene” var faktisk det andre av to seminar som foranlediget årets OCX. Arrangementet var ledet av Morten Harper, og det fant passende nok sted på Norges offisielle tegneseriebibliotek, Serieteket på Deichmanske (uten at det dermed er gitt at Norges tegneseriesentrum må være her, men det kommer vi tilbake til senere). Her var bibliotekarer og serieentusiaster møtt fram for å drøfte viktige kulturpolitiske spørsmål.
Avdelingsleder for Serieteket, Berit Petersheim, åpnet med å snakke om den økte respekten som hun mener tegneserier har fått siden 90-tallet, og hvordan denne utviklingen synliggjorde mangelen på gode samlinger. Resultatet var opprettelsen av Serieteket i 2001, etter modell fra Stockholm. Og Petersheim mener at seriene har fått en ytterligere boom med økt oppmerksomhet rundt graphic novel-formatet. Hovedpunktene hennes for hva et ressurssenter for tegneserier bør inneholde er:
- Kunnskap om tegneserier / foredrag om å bygge opp samlinger.
– Utstillinger
– Kurs i å lage tegneserier og hvordan organisere dem.
– Depot
Første del av programmet var viet internasjonal erfaringer, ikke så mye fra kulturpolitikere og bibliotekarer som fra ildsjeler med kompetanse. Først ut var Fredrik Strömberg, mangeårig direktør for Seriefrämjandet i Sverige. Seriefrämjandet er trolig Nordens best organiserte forening innen dette feltet. Strömberg understrekte hvor viktig det var at foreningen fikk en egen adresse; det gjorde SF til en del av Sveriges kulturliv. De tok en sjanse da de på at de fikk stønad nok til å betale leien, og det vant de på. Videre understrekte Strömberg hvor viktig det er å samle både informasjon og materiale av alle slag. Eldre, svenske serieskaperne blir intervjuet mye for å innhente all tilgjengelig informasjon fra den eldre generasjonen før de dør ut. Folk blir oppfordret til å levere alt relatert materiale til SFs arkiver – For eksempel har de en fysisk kvittering for kjøpet av Arne Ands løsnebb (det gir mening i konteksten). Videre gir de ut det mangeårige fanzinet Bild & Bubbla, og har pønsket ut nye løsninger på den økende konkurransen fra online-fanziner: De bruker mer grafisk materiale.
“Hard act to follow”, innrømmet Matthias Wiwel fra Danske Tegneserieråd. På 80-tallet var Danmark i tet når det gjaldt tegneserier, men etter at markedet kollapset på 90-tallet måtte de på mange måter bygge miljøet på igjen, og rådet oppsto langt senere enn Främjandet. De har planer om å opprette en serieskole på Animation Workshop i Viborg. Comics and Beats (serietegning til musikk – en slags seriejam) har blitt en institusjon i Danmark, og rådet sørget også for å gjenopprette den danske serieprisen, Pingprisen, etter flere års fravær.
Tredje internasjonale gjest var skribent og kurator Paul Gravett fra Storbritannia. Hans kompetansefelt er riktignok litt annerledes enn de nordiske gjestene. I hovedsak var han på seminaret for å fortelle om forsøk på å drive tegneseriemuseer verden over. Gravett er også selv involvert i et slikt museum, som bærer det svært nøkterne navnet Cartoon Museum (London).
Hver pulje i seminaret ble etterfulgt av paneldebatt og spørrerunde blant deltakerne. Den første puljen var riktignok litt kortere enn de to andre. Trolig det mest interessant poenget som kom fram var Seriefrämjandets beslutning om å gjøre Malmö som Sveriges serieby, noe som skaffet dem langt mer oppmerksomhet fra politikere og media enn om alt skulle være lagt til Stockholm.
Etter lunsj åpnet saksbehandler i Norsk Kulturråd, Line Fallan Sørensen, med å forklare funksjonen til kulturrådet, og den nye innkjøpsordningen især. Til nå har midler til innkjøp av tegneserier kommet fra ulike avdelinger. Kulturrådet håper på å få den nye ordningen fører til at seriene blir distribuert til bibliotekene nærmere utgivelsesfristen. Hun snakket også om ny formidlingsmetodikk og om kunstløftet.
Sigmund Løvåsen var tilstede som representant for Norsk Forfatterforening, og har således erfaring med innkjøpsordninger. I kultur-Norge har det gjennomgående vært ganske stor enighet om denne ordningen. Den gir en forutsigbarhet som er unik og hindrer litteratur i å forbli smal, ved at forfatterskap blir hjulpet fram.
Håvard Johansen, leder av Grafill, begynte med å stille et av de sentrale spørsmålene på seminaret: Finnes det behov for et nasjonalt ressurssenter for tegneserier? Han argumenterte videre for hvorfor innkjøpsordningen er en god ide. Tegneserier er på vei opp, mente han. Bokhandlere og biblioteker trenger å lære om dette. “Et fundament er lagt, som skulle vært der for lenge sida”. Johansen regner også med økt produksjon.
I den påfølgende paneldebatten klargjorde Sørensen at oversatt-ordningen kommer fortsatt til å være åpen for tegneserier. Det er også åpent for sakprosabøker i tegneserieform, selv om hun ikke visste om noen som har søkt. Ordningen går på 15 innkjøpte titler i året, som er det budsjettet på 2 millioner tillater. Ennå er innkjøpsordningen er i forsøksstadiet, og kan revideres i 2013 om det er behov for det. Løvåsen tviler på om innkjøpsordningen kommer til å bli misbrukt; utøverne er for avhengige av ordningen til å ta slike sjanser. Sørensen regnet med at en kommer til å få støttet det som er støtteverdig gjennom den ene eller den andre ordningen. Det er ikke så mange søknader inne.
Bokhandlerforeningen pleide å drive med formidlingskampanjer. Folk er villige til å høre, mente Løvåsen Bokhandlere ville heller ha formidlingskunnskap enn flere hyller til å stable usolgte bøker. Men hvor seriemiljøet skal få sine formidlingskampanjer fra, er ennå litt uklar. Kulturrådet mangler folk å samarbeide med, og de er avhengige av at initiativet kommer utenfra. Er den norske forfatterforening en mulig samarbeidspartner? Løvåsen visste ikke hvordan forfatterforeningen forholder seg til serieskapere, men serieskaper Lene Ask, som satt i salen, sa at hun er medlem. Johansen hadde ingen konkrete forslag til formidling, men argumenter for aktiv formidlig på bibliotekene.
Tredje pulje av seminaret hadde tittelen Nasjonalt fokus ? Nasjonale strategier
Liv Sæteren fra Deichmanske innledet denne siste puljen med følgende hovedpunkter:
– Selv om et nytt bibliotek skal opprettes i Bjørvika blir Serieteket ikke flyttet.
– Deichmanske har veldig tro på kompetansesentertankegangen.
– Ressursene blir stadig redusert.
– Kompetansesenteret skal være her
Avdelingsleder Kenneth Korstad Langås supplerte med dette:
– Få noe ned som vi er enige om og som kan politisk behandles.
– Samarbeid med Grafill.
– Presentasjon av ATONE (“At One”)-programmet:
Actors (aktører)
Touchpoints (kontaktpunkt)
Offerings (hva skal tilbys)
Needs (behov)
Experience (opplevelse)
Leder for Biblioteksforeningen Ingeborg Rygh Hjorthen mener at bibliotekarene har mye å lære. Men de har ingen å henvede seg til for å få økt kompetanse. Foreningen har erfaring fra formidlingsprogrammet “Litteraturlista”, og hun understreker viktigheten av å få lokale politikere med på laget, og å stå sterkere sammen.
Daglig leder i Grafill, Martin Biehl, åpnet med en nærmere forklaring av Grafills funksjon, som er å samle illustratører og grafiske designere. De er Norges største profesjonelle organisasjon i denne bransjen, og får inntektene sine fra Kopinor og biblioteksvederlaget. Grafill har et eget utstillingsstipend, og nytt lokale med anledning til utstillinger. Et av stipendene gikk i år til Morten Harper, som skal lage en stor utstilling om tegneserier. Hans perspektiv er at serieskapere også har behov for å utvikle seg selv gjennom dette kompetansesenteret.
Til stede i den påfølgende (og altså avsluttende) debatten var foruten de nevnte innleggsholderne også Line Falland Sørensen. Sæteren fortalte om ?Future Build?, en ny biblioteksordning hvor en må oppgi i en del autonomier til fordel for et sambruk av ressurs og kompetanse. Hjorthen pekte på bibliotekene i distriktene. Hvem er kompetansesenteret for? Biehl forslo å utarbeide en prosjektskisse for hva dette bør være, og hvor midlene skal komme fra.
En representant for Bergen Offentlige Bibliotek (som har en av de største tegneserieavdelingene i landet) uttrykte ønsker å opprette kompetansesenter i Bergen. Lokaliseringen ble ikke drøftet så grundig i denne omgang, men Biehl svarte at kompetansesenteret må ikke nødvendigvis være her (på Serieteket/i Oslo). Samme mann foreslo for øvrig å omgjøre hele denne filialen av Deichmanske til et Serietek. Fascinerende tanke, svarer Liv Sæteren. – Men det ville betinge noe helt annet og kreve store nasjonale ressurser. – De lokale vil savne det helhetlige biblioteket sitt, legger Hjorthen til.
.
Sørensen var usikker på finansiering av kompetansesenter. Kulturrådet har erfaring med prosjektmidler, ikke driftsmidler. Hvor stort må et kompetansesenter være, spurte Sæteren. Deichmanske driver her en nasjonal tjeneste. Men det ville ikke fungert så godt om det ikke kunne trekke veksler på Holmlia bibliotek. Alt er ikke på et sted. Men dette er ikke et biblioteksprosjekt alene. En må også henvede seg til andre instanser.
Are Edvardsen fra NTF poengterte at kompetansesenteret er personer mer enn det er en bygning. Oslo vil være sentrum, men det er ikke bare et hus i Oslo det er snakk om her. En representant fra Jippi spurte halvveis retorisk: Trenger vi alt dette på et sted? Ja, kanskje. Men vi trenger mer en bare 2. etasje på Deichmanske på Grünerløkka. Han ønsker seg derfor et “tegneseriehus”. Sæteren fikk litt angst med tanke på omfanget. Trenger et slikt hus leiligheter til serieskapere? Strålende ide, men det er ikke driftsmidler til å bære det videre innen de kommunale bevilgingene. Men hun sa et rungende ja til en institusjon som kan yte mye mer. Hvor stort må kompetansesenteret egentlig være?
Det er en veldig bra hvis alle er enige om ideen sier Biehl i en av de avsluttende kommentarene. Hvis vi samler oss kan vi få det på den politiske agendaen. Det er enkelt å få gjennom en ide som kommer fra et samlet miljø: – Vi må slåss for vår sak. Politikerne må ta hensyn til helheten.
Spørsmålet om kompetansesenter er, som vi forstår, ennå i startgropen. Langås er opptatt av å kartlegge behov og skynde seg sakte. Men han ser også at politikere elsker en bauta. Derfor vil han snarest lage en skisse til et opplegg. Avslutningsvis ser Harper fram til en god lokaliseringsdebatt.
Oppdatering: Det har vært noe diskusjon omkring uttalen av “ATONE”-akronymet. Jeg kan bekrefte at det er ment å uttales “At One”.
SERIEKUNSTENS GENTLEMEN <- Eldre | Nyere -> SERIETREFF TIL HARSTAD
I utgangspunktet ville eg ynskje at ein i forhold til Bibliotek hadde regionale hovudsamlinger. Det vil seie at ein hadde ei stor serieavdeling i Bergen, ei i Oslo, ei i Kristiansand, ei i Trondheim, eller liknande.
I forhold til kompetansesenter, så trur eg at ein først må ha ei skikkeleg kartlegging av kva som faktisk eksisterer av ressursar og behov (utan at ein lar denne delen av prosessen dra ut for lenge).
I tillegg til bibliotek så har ein kurskomeptanse på teikneserier som handverk og spørsmål om der finnast interesse for medvirkning hos universitet og høgskular. Det gjelder spesielt på språk- og litteraturinstitutt som eg trur eit slikt kompetansesenter kan ha eit symbiotisk forhold til.
Og spørsmål om ein tenkjer seg at ein utviklar ein plan for teikneserier som eit “Form og Farge” programfag med kompetansemål og greier.I tillegg trur eg det er viktig å spørje seg sjølv kva ein vil med kompetansesenteret, for der mistenker eg at svara vil sprike litt.
Eg trur nok at der er mange forskjellige stader rundt om i landet som kan ha sine forkjemparar, men til sist så er det jo eit spørsmål om korleis ein kan sikre seg at senteret har forutsetningar for å bidra positivt til alle delar av SerieNoreg.
— Knut Robert Knutsen 14. June 2012, 08:26 #
Denne “hard act to follow” er en god løsning, som har gjort Sverige til et ledende serieland i hele verden! Ok, jeg er klar over at denne påstanden kanskje vil bli mislikt, men, dessverre slik er det.
La meg gjenta fra innledningen:
” Første del av programmet var viet internasjonal erfaringer, ikke så mye fra kulturpolitikere og bibliotekarer som fra ildsjeler med kompetanse. Først ut var Fredrik Strömberg, mangeårig direktør for Seriefrämjandet i Sverige. Seriefrämjandet er trolig Nordens best organiserte forening innen dette feltet. Strömberg understrekte hvor viktig det var at foreningen fikk en egen adresse; det gjorde SF til en del av Sveriges kulturliv. De tok en sjanse da de på at de fikk stønad nok til å betale leien, og det vant de på. Videre understrekte Strömberg hvor viktig det er å samle både informasjon og materiale av alle slag. Eldre, svenske serieskaperne blir intervjuet mye for å innhente all tilgjengelig informasjon frå den eldre generasjonen før de dør ut. Folk blir oppfordret til å levere alt relatert materiale til SFs arkiver – For eksempel har de en fysisk kvittering for kjøpet av Arne Ands løsnebb (det gir mening i konteksten). Videre gir de ut det mangeårige fanzinet Bild & Bubbla, og har pønsket ut nye løsninger på den økende konkurransen fra online-fanziner: De bruker mer grafisk materiale.”
Slik kan Svrige ha serieblad med ”91.an Karlsson”, Åsa-Nisse, Lilla Fridolf og andre. Utgi et langlivet seriefazine Bild & Bubbla, som konsentrerer seg om serielivet generellt, enten det nå er Lyn Gordon, Blondie, de nevnte svenske seriene eller nykommere innen utenlandsk og svensk.
I Norge har vi en stor folkelig serieforståelse, kanskje den største i verden. Det synliggjøres blant annet med vår store julehefteutgivelse med serier nærmest for enhver smak
Vi har, også her kanskje størst i verden, en mangfold av aviser med stripeserier.
Vi har gode serieblad, og flotte bokutgivelser, i hardcover som Fantomet og klassikerserien.
Vi har alle gode kort på hånden til å bygge opp et seriesamfunn etter svensk mønster, men i en slik oppbygging må vi selvsagt kaste de dårlige kortene, luke ut utgresset som har en tendens til å bre seg, når åkeren ikke blir skjøttet.
— Bjoulv 14. June 2012, 23:50 #
Et interessant innspill, Bjoulv. Kan du gi noen konkrete eksempler på ugress som bør lukes ut?
— Tore Strand Olsen 15. June 2012, 09:40 #
Eg er også veldig spent på kva slags ugras vi slit med.
Dei korte vekene med massekjøp av julehefter er eg ikkje sikker på om dei seier så mykje om nordmenn si forståing av teikneseriar, det seier derimot ganske mykje om nordmenn si forståing av tradisjon. Ikkje eit vondt ord om julehefta, men i den grad julehefta representerer mange sitt einaste forhold til teikneseriar skaper dei neppe inntrykk av eit medium som stadig utviklar seg. Julehefta sin sterke posisjon er slik sett eit argument for å opprette eit kompetansesenter.
Med frykt for at diskusjonen skal skli heilt ut: Kan nokon finne tal på mengda aviser med striper i USA samanlikna med Noreg?
— Kyrre Matias Goksøyr 15. June 2012, 13:28 #
Eg trur det at om det svenske eksempelet har vist oss noko så er det at :
1) det er mogeleg å få til slikt sjølv om ein er eit lite land (sjølv om det sjølvsagt har sine fordelar for Sverige at dei har ein større befolkning).
2) At det er viktig at ein løfter med seg alt, at ein ser både til historie og framtid og prøvar å trekke dei lange linjene.
Kva er det uttrykket:“A rising tide lifts all boats” (“tidevatnet løftar alle båtar” dvs eit sterkare teikneseriemiljø er bra for alle. )
— Knut Robert Knutsen 15. June 2012, 14:34 #
Medan eg hugsar det, kvifor namnet ATONE? Er det meint å vere AT-ONE (foreint)? For elles betyr det å gjere bot for noko, og det vert litt rart.
— Knut Robert Knutsen 15. June 2012, 14:36 #
Du har rett, Knut Robert, han uttalte det som AT ONE.
— Tore Strand Olsen 15. June 2012, 15:29 #
Jeg skjønner heller ikke siste avsnittet i Bjoulvs kommentar.
— Arild 16. June 2012, 00:12 #
Når det gjelder “AtOne” virker det som om de enten ukritisk har hentet inn et konsept fra “Storebor”, eller har vanskelig for å bruke norske ord og uttrykk. Var det noen som snakket om norsk kompetanse?
— Frank Flæsland 16. June 2012, 05:58 #
“Atone” minner meg om de verste fremmedordsklisjeene fra fagmiljøene på 70-tallet. Men det er sikkert kompetent nok, når de bare får omsatt uttrykkene til norsk.
— Arild 16. June 2012, 18:41 #
Eg synast det iallefall er eit godt utgangspunkt for kartleggjing av rammene for eit kompetansesenter.
Skulle likt å vite meir om dette, var der nokon som spelte inn dette eller noko?
— Knut Robert Knutsen 16. June 2012, 19:02 #
I en debatt om et nasjonalt kompetansesenter for tegneserier skjønner jeg at det kan være interessant å lytte til utenlandske entusiaster, selv om noen av disse ikke har like mye erfaring som Strömberg i spørsmål om lokalisering og oppbygging av kompetanse.
Men hva med vårt eget land? Regner med at dette også ble belyst av paneldeltagere, men finner ingen info om dette i referatet. Ettersom vi faktisk snakker om Norge ville jeg ha forventet en oversikt over hvilken kompetanse som faktisk finnes i landet vårt, istedet for ensidig å reklamere for en eventuell sentrering i Oslo.
Når man har gjennomgått hva som faktisk finnes av nasjonal kompetanse på området kan tiden være moden for å diskutere en eventuell lokasjon.
På stående fot kan jeg regne opp ca 10 lokasjoner der det foregår kurs, møter, museumsaktivitet, seriebibliotekarbeid, festivalarbeid og annet målrettet arbeid innen den 9ende kunstform. Kanskje det fremste eksempelet er aktiviteten som foregår rundt Tegneseriemuseet på Hadeland, som jeg merker meg ikke er nevnt med et ord i denne sammenhengen.
Å overse dette vitner om at man allerede har bestemt seg…
— Arild 17. June 2012, 15:48 #
Emne for programpost på Raptus, kanskje? Kva kompetanse finnast og kva gjer vi med det?
— Knut Robert Knutsen 17. June 2012, 15:51 #