ET MESTERSTYKKE FRA KIM HOLM (29.08.12 )
Kim Holm har laget en adapsjon av H. P. Lovecrafts novelle Pickman’s Model. Serienetts anmelder mener at utgivelsen står til gull.
Et uttrykk som nok er blitt ganske uttværet gjennom årenes løp er «mesterstykke», som opprinnelig skulle beskrive det arbeidet som definerte en mester innen sitt håndverk. Bergenseren Holm har vært «lovende» og usedvanlig dyktig i mange år nå, men boken «Pickman’s Model» er nok hans mesterstykke så langt – dette definerer Holm som en av de fremste stilistene innen faget i Norge.
Å illustrere HP Lovecraft blir som regel å prøve å gjengi skrekken, slimet, monstrene og de gufne og gufsete landskapene; myrer, fjell, skoger, berg og sumper. Pickman’s Model, derimot, er et skoleeksempel på hvordan man skal få fram rent ubehag ved å beskrive det, ikke vise det. Og siden hele «handlingen» er i form av en monologlignende samtale, der vår mann fremlegger sine erfaringer vedr. maleren Pickman og hans univers for sin venn over utallige glass og sigaretter, er dette noe av det vanskeligste å få til på en tilfredsstillende måte.
Holm har jobbet med serien i flere år, og endelig foreligger resultatet på trykk, i en liten delikat designet utgave med engelsk tekst. Holms styrke har alltid vært samspillet og kontrastene mellom lys og skygge, og her får han virkelig boltre seg med sin krafsete, tusjdryppende penn.
Først et lite sideblikk:
Her er et eksempel på en annen måte å løse oppgaven på, nemlig de to anerkjente britiske serieskaperne Jamie Delano og Steve Pugh sin versjon av samme fortelling. Det er en ren salvelse å innrømme at den ukjente bergenseren Holm gjør en mye bedre jobb enn dem:
http://hawardarthouse.blogspot.no/2012/03/hp-lovecrafts-pickmans-model-jamie.html
Fortellingen er hentet fra en ny Lovecraft-antologi som kom i sommer. NB: Mesteparten av illustrasjonene er Pughs skisser, men de viser med all ønskelig tydelighet at Delano/Pugh har valgt en annen veg å gå enn Holm, den tradisjonelle tegneserievegen, mens Holm velger en helt annen vinkling.
Nok om de andre, hva er det så Holm gjør så bra i denne boken? Først av alt, en liten beskrivelse av innholdet. Bokens handling fordeler seg over 4 separate løp:
1. Hovedpersonens gjengivelse av hendelsene (via en monolog med sin usette venn over et bord) – en serie nærbilder av et tydelig stresset og forstyrret menneske som forteller hva han har opplevd
2. Hans tilbakeblikk på en lengre samtale med maleren Pickman, vist som en monolog der Pickman raljerer og utreder sine meninger
3. En vandring gjennom gamle Bostons smug og gater der miljøet skildres mesterlig i ord og bilder
4. Et besøk i Pickmans kjellerstudio, selve kjernen i fortellingen, der nedstigningen gjenspeiler et dypdykk i et forvirret menneskes sinn
Disse sekvensene er mesterlig utført. Ordene er ordrett gjengitt fra Lovecrafts penn, men visjonene er Holms egne tvers igjennom. Lovecraft har vært omtalt som en ordgyter, der adjektivene formelig snubler over hverandre, og forskjellige uttrykk med forbokstaven «u-« skal gi leseren innblikk i forfatterens uhyggelige, umenneskelige, unevnelige, uhellige og utålelige visjoner. Som illustrerte fortellinger har dette som nevnt oftest blitt vist med håndgripelige tegn på all denne uhyggeligheten.
Her gjør Holm det motsatte, hans tegninger, ruter og sider skildrer uhyggen ved å la hovedpersonene snakke. Nærbildene av fortelleren (en eldre Herr Holm i selvportrett??) er svært godt utført – side opp og side ned med en kjederøykende hovedperson kunne blitt uutholdelig, men Holm gjør faktisk denne sekvensen troverdig og spennende.
Samtalen med Pickman er forbløffende bra – sjelden eller aldri har jeg sett en tydelig gal person så troverdig fremstilt med papir og penn. Litteraturen (ikke bare Lovecraft) er full av beskrivelser av flirende gale, sinnsyke, onde og ubehagelige fremtoninger – men her viser Holm hvordan en slik en virkelig ser ut. Galskapen som lyser ut av de kullsvarte øynene over den forvridde, flirende kjeften er mesterlig utført.
Turen gjennom Boston er også flott utført, og Holm har virkelig gjort seg flid med å illustrere de gamle bygningene og gatene som sannsynligvis bare finnes på eldgamle foto nå. Dette er arkitektur som puster, svetter og lever. De tos «descent into hell» ned i Pickmans atelierkjeller er fortellingens klimaks, et tiltagende visuelt kaos som gjenspeiler fortellerens ubehag og påvirkningen fra maleren Pickman. Avslutningen på boken kommer som et blanding av skrik og sukk, og så er det opp til leseren å fordøye denne turen inn i marerittet.
Holm har valgt en vanskelig fortelling når han gir seg i kast med Lovecraft, men resultatet står til gull, altså et ekte Mesterstykke.
HP Lovecrafts «Pickman’s Model»
Illustrert av Kim Holm
Svart/hvit med fargeomslag, format ca. A5,
120 sider, engelsk tekst.
freecomics.no
I EN GALAKSE LANGT UNNA FOR ENDA LENGER SIDEN... <- Eldre | Nyere -> LAUSE KANONER
Litt dumt at omslaget er skjemmet av en stygg skrivefeil.
— Tor 29. August 2012, 22:21 #
Hvilken skrivefeil?
— kim holm 29. August 2012, 23:30 #
Litt dumt at eneste kommentar til dette er en påstand om skrivefeil. Litt mer konstruktivt hadde vært å si noe om hva man mener om boken. Eller?
— Arild 29. August 2012, 23:56 #
Boken er jo ikke offisielt ute før i morgen, så det er greit. Er bare jævlig nyfiken på hva den skrivefeilen skal være, for ser den ikke selv.
— kim holm 30. August 2012, 00:01 #
Boken ligger i to-tre leseeksemplarer på BarBarista, og til min store glede ser jeg unge voksne som leser mens de kaldsvetter og trommer i bordet for å holde det unevnelige på avstand…
— Arild 30. August 2012, 00:19 #
Supert!
— kim holm 30. August 2012, 00:25 #
Mulig jeg ser feil, men det står da vitterlig “adaption by”?
— Tor 30. August 2012, 07:15 #
“adaption” er eit anna ord for “adaptation”. Det er ganske riktig at “adaptation” er ganske einerådande i denne tydinga, men det er ikkje så mykje ein skrivefeil som feil ordval. Eit nyanseproblem.
— Knut Robert Knutsen 30. August 2012, 08:43 #
Adaption og Adaptation kan brukes om hverandre. De betyr eksakt det samme, og er omtrent like gamle ord. Adaption har aldri vært den dominerende formen, og har i økende grad vært på vei ut av språket. Det er valgt fordi det er den obskure og foreldete form, og passer dermed til Lovecraft. Adaption istedet for Adapted er valgt fordi begge kan brukes i sammehengen, men jeg liker lyden av Adaption bedre.
— kim holm 30. August 2012, 12:07 #
Jeg har boka ved siden av meg, og det står faktisk “adapted by”. Ingen grunn til å ergre seg altså. Jeg synes adaptøren her har gjort en glimrende jobb med å gjøre teksten levende. Nå du leser tegneserien føler du virkelig at fortelleren snakker til deg. Virkelig godt jobba å få så mange sider med talking heads til å bli spennende. Fin rytme og timing mellom fortelleren, Pickman og miljøskildringer. Good stuff!
— Henning Lystad 30. August 2012, 15:59 #
Viss ein med vilje har vald ein meir arkaisk og obskur form, så kan eg forstå det. Mykje av Lovecraft’s eige språk var arkaisk og obskurt. Han skriver ikkje som ein mann i det 20. århundre.
— Knut Robert Knutsen 30. August 2012, 18:09 #
Lykke til med adapsjonsartet sleppefest i kveld!
— Arild 30. August 2012, 18:57 #
Jøsses. Det står “Adapted” på boken, gitt. Husker tydeligvis detaljene litt feil, men er sikker på at det endelige valget ble vel gjennomtenkt og researchet.
Uansett… Sleppefest vel gjennomført, serien kan leses, lastes ned, og kjøpes her: www.freecomic.no
— kim holm 1. September 2012, 09:01 #