PRINS VALIANT 1937–2012 (28.12.12 )
Sagaen om ”Prince Valiant – In the Days of King Arthur” har gitt voksen underholdning til flere generasjoner pasjonerte elskere av storslagne eventyrdrama. Serien har rommet så mye mer enn eminente tegninger av riddere i kamp, middelalderborger, imponerende sjøreiser og vakre kvinner. Prins Valiant, ridder av Det runde bord i Britannia var, likhet med en annen 75-års jubilant, evigunge 91. Stomperud, utstyrt med massiv tekst under bildene til søndagssidene, altså ikke snakkebobler. Men der stopper også all likhet. Merk imidlertid at Prins Valiant har teksten inne i billedrammen, mens Stomperud (og de fleste eldre såkalte norske ”julehefteklassikere”) har teksten plassert under/utenfor billedrammen.
HAL FOSTER
Den ikke helt ukjente (den gang i 1937) tegneren Harold Rudolf Foster planla eventyrserien om Prins Valiant i flere år, samtidig som han jobbet med å sette form og bilde til søndagsserien om jungelhelten Tarzan, alias Lord Greystoke, skapt av forfatteren Edgar Rice Burroughs (1875-1950) for 100 år siden. Fosters suverene stil i denne jungelsettingen er godt dokumentert i boken ”Tarzan 1931-1934” i bind 17 av Klassikerserien (Egmont Serieforlaget, 2008).
Harold ”Hal” Foster ble født i Halifax, Nova Scotia i Canada i 1892, og begynte altså med tegneseriene i godt voksen alder. Etter sin udødelige innsats som tidens første Tarzan serietegner med ”Tarzan of the Apes” (bestod av 60 bilder) i 1928 (USA debut 7. januar 1929), så han seg knapt bakover og skulle de nærmeste tiårene sette betydelige spor etter seg både som manusforfatter og tegner i den realistiske eventyrsjangeren. Gjennom fire tiår mestret han en fortellerkunst på et svært høyt nivå, bare matchet av seks andre seriekunstnere: Lee Falk og Phil Davis (Mandrake, fra slutten av 30-tallet), Milton Caniff (Steve Canyon fra slutten av 40-tallet/begynnelsen av 50-tallet), Ward Greene og Alex Raymond (Rip Kirby fra 1946-52) og Leonard Starr (Mary Perkins On Stage, serien toppet seg i en periode fra tidlig til midten av 60-tallet).
AVISSERIER I PRESTISJEFORMAT
Foster iscenesatte særpregede drama og de menneskelige intrigene fengslet så vel voksne som barn og ungdom. Walt Disney skrev i et brev til Foster: ”Med din Prins Valiant har du brakt ny prestisje og verdighet til avistegneseriene. Dine praktfulle tegninger og dine fargerike historier skaper en uovertruffen underholdning for lesere av søndagsavisene her i landet og i utlandet”.
Er det mulig å se på Prins Valiant som annet enn ”bare” underholdning (slik Disney nevnte)? Det avhenger naturligvis av hvem som leser og hvordan de leser, men Fosters riddersaga en utvilsomt en lærerik serie, uansett om den ikke alltid fremstår å være historisk korrekt (så langt det er mulig å kjenne vår fortid i detalj). Dermed oppnår leserne å glede seg over utsøkte tegninger, samtidig som personenes moral og fremtreden gis tyngde og rom for ettertanke. I de aller første årene finner vi et distinkt preg av magi og fantasy, trollmenn (som Merlin) og trollkvinner (som Morgan LeFay og heksen Horrit) var regelmessige innslag, men etter hvert ble serien mer realistisk i grunntonen. Historiske hendelser bredte seg mer ut, og familielivet ble mer rikt og med hyppige innslag av morsomme og underfundige hendelser; faktisk er de korte sekvensene mellom de store eventyrene det som virkelig gir krydder og dybde til persontegningene. Intrigene i og omkring kong Arthurs hoff i Camelot var også tilbakevendende og spennende plot.
ARVEREKKEFØLGEN
Prins Valiant giftet seg tidlig med dronning Aleta av Tåkeøyene (plansje 470 fra 1946) og fikk sønnene Arn og Galan i hhv 1947 og 1962. Mellom disse begivenhetene kom også tvillingene Karen og Valeta til verden. Sønnen Arn overtok (under Fosters tid som tegner) mye av rollen som søkende eventyrer. Arn fikk navn etter prins Arn av Ord, en ungdomsvenn til Valiant. Prins Nathan ble født i 1979, han ble for øvrig kidnappet (av renkespillere knyttet til keiser Justinian) kort tid etter fødselen, men ble reddet av prins Arn. Valiant ble bestefar da Arn og hans kone Maeve (datter av forræderen Mordred) fødte Ingrid i 1987. En ekte utviklingsserie med andre ord.
DE BESTE ÅRENE
I hvilken tidsperiode var Prins Valiant på sitt mest engasjerende? Helt fra starten den 13. februar 1937 har det vært formidable høydepunkt. Derfor må personlig smak få råde, og med unntak av den store Amerika-reisen (”Den nye verden”, album nummer 12-13 fra 1946-47, også utgitt i spesialbok av Thule forlag i 1996) er jeg nok svak for en periode tidlig på 60-tallet, la oss si årene 1960-64. Noen få eksempler på episoder som er verd å nevne, først i albumet ”Den ville piken” som løp fra oktober 1960 til august 1961. Valiant og Aleta vender tilbake til Tåkeøyene og det brygger opp til store omveltninger på det politiske plan, samtidig som forviklinger omkring kjærlighetens uransakelige veier topper seg. En tur til Det hellige land og møtet med en mystisk pike er også ingredienser som gjør reisen mer enn farlig for Valiant og hans næreste familie. I ”Slaget ved Mt. Badon” fra 1964 brygger det opp til storkonflikt i det Ridderne av det runde bord, med kong Arthur, Sir Lancelot og Sir Gawain i spissen, må møte en stor trussel av ville barbarer, saksene, på de britiske øyer, nærmere bestemt høylandet ved Mt. Badon. I denne perioden kommer Valiant og familien tilbake til Thule hvor han er tronarving til sin far kong Aguar. Thule er plassert et sted på vestkysten av Norge, i Trøndelag, muligens i området mellom Stjørdal og Steinkjer. Turen til Norge omfatter også turer innom Bergen og Sognefjorden. Vikingen Boltar og indianerkvinnen Tillicum er blant de mest karismatiske bifigurene fra eventyr i landet langt i nord.
En senere tur til Norge og Thule er fra slutten av Fosters tid på serien, i bind 49-50, med praktfulle landskapsbilder fra et vinterlig Trøndelag og borgen Vikingholm, hvor kong Aguar holder til innerst i Trondheimsfjorden. Prins Arn opptrer mer eller mindre solo og innvarlser en ny tid, både for hovedpersonene i tegneserien og med nye bakmenn. Foster sa fra seg både manus og tegninger i begynnelsen av 1980, deretter overtok John Cullen Murphy (1919-2004) både med skisser og tusj, hans første signerte side er fra 27. januar 1980 (plansje 2242). Foster var da åttiåtteår og døde bare to år senere. Sønnen Cullen Murphy fikk ansvaret for manus i lengre perioder, helt til Mark Shultz og Gary Gianni overtok serien i 2004. John Cullen Murphy døde kort tid etter at han ga seg i 2004. Både Foster og Murphy har mottatt en rekke priser for sin store innsats for seriemediet. Shultz ’ og Giannis herrers innsats skal vi komme tilbake til i senere artikler, bare kort nevne at Prins Valiant i dag er still going strong, med Mark Schultz og tegneren Thomas Yeates bak roret.
UTGIVELSESHISTORIKK
I boken ”Prins Valiant 1937-1947”, bind 22 i Klassikerserien (Egmont Serieforlaget, 2009) finnes en grundig gjennomgang av den norske publiseringshistorien. I alle tiår siden debuten i Arbeidermagasinet (senere Magasinet for Alle) nr. 35 i 1937 har søndagssidene av Hal Foster (og arvtageren John Cullen Murphy) vært på trykk i magasiner, aviser, ukeblad og album. Thule forlag (et velklingende navn) startet utgivelsene med album i storformat i 1992 og teller i dag hele 71 titler (de to seneste, ”Skjebnesteinen” og ”Lady Cordelia” utgitt i 2012), imponerende nok i seg selv. Ingen andre norske albumutgivelser kan skilte med et like stort volum, med et unntak for westernserien Lucky Luke.
NY FARGELEGGING
Først i 1974 ble den kronologiske albumserien med Prins Valiant lansert i Skandinavia (basert på en tysk modell) da Interpresse (Nordisk Forlag hadde rettighetene i Norge) utga 19 album frem til 1981 (14 titler her hjemme), i et litt mindre format. I en spansk fargelegging og i omredigert format, noe som på langt nær Fosters mesterverk . Imidlertid, Interpresses daværende albumredaktør Henning Kure tok skjeen i egen hånd og gjennomførte et omfattende researcharbeide for å fremskaffe så gode originalavtrykk av Fosters plansjer som overhodet mulig. Som igjen kunne danne grunnlaget for en helt ny fargelegging.
Den nye fargesettingen av bind 1(?)-40 er utført av Bardon Art i Spania og er benyttet til gjenutgivelser i en lang rekke land, også i USA . (Siden 2009 har Fantagraphics Books relansert serien, så langt finnes seks flotte bind i prestisjeformat). Fra og med bind 41 (da Murphy begynte som rentegner av Fosters skisser) har utgiverne benyttet de opprinnelige fargene fra de amerikanske søndagsavisene (utgitt av King Features Syndicate), noe som vedvarte til Carlsen Comics i Danmark avrundet serien med bind 50, dermed var alle Fosters søndagssider samlet. (Carlsen Comics i Tyskland har utgitt omkring 80 album så langt!) Men historien slutter ikke der, siden Thule forlag i Norge har fortsatt ufortrødent med å utgi de påfølgende album av Murphys produksjon, både i Norge og i samarbeid med Faraos Cigarer i Danmark. (Carlsen Comics i Sverige har i årene 1991-2007 gitt ut 40 Prins Valiant-album i et mindre format).
HONNØR TIL THULE
Thule har også tidligere gått sine egne veier, og spesielt har det gitt utslag på fargefronten. Da serien ble lansert i 1992 kom det både soft- og hardcoverutgaver fra Thule forlag, samt samlebøker med tre og tre album innbundet. Album nummer 1, De første eventyr (med eksklusiv forside tegnet av John Cullen Murphy), har en litt blass og lite kledelig fargelegging, men fra album nummer 2 og frem til album 24 benyttes fargene utført av Bardon Art i Spania. Så starter et slags eksperiment hvor Kent Jensen får ansvaret med å sette til nye farger, noe som gir et blandet inntrykk. I starten lyktes han med en særdeles vakker og mørk tonesetting, men ender opp med nærmest å ruinere Foster tynne og fine linjer (de som har sett album 33 og 34 vet hva jeg snakker om). Fra album 35 kobler Thule inn svenske EuroPrePress, og de fortsetter med klare og skarpe farger frem til album 47 (med unntak av album 41 hvor Kent Jensen er tilbake). Fra album 48 og frem til nummer 71 er det duse og behagelige originalfarger som gjengis.
Selv om Thule forlag bare delvis lyktes med sin oppgradering av fargene må vi gi full honnør til måten de har utgitt Prins Valiant i sin fulle bredde de siste tjue årene. Dristig nok lanserte de serien i stort tabloidformat og med store ambisjoner, og nå ser vi at de har lyktes i å ha fullført hele prosjektet, og vel så det. På tross av (eller nettopp derfor) at mye av salget har vært basert på abonnementsvirksomhet. Enkelte av hardcoverutgivelsene fra Thule inneholder mye nyttig og interessant spesialstoff omkring serien (og andre serier), både intervju med Foster og presentasjon av seriens utvikling.
MONSTRE I LEK OG ALVOR <- Eldre | Nyere -> HVA ER EN KLASSIKER?
Eg begynner å lure på om eg har falt ut av abonnementsregisteret til Thule? Kan ikkje hugse å ha mottatt Prins Valiant på lenge. Hm. Det må sjekkast.
— Knut Robert Knutsen 28. December 2012, 12:45 #
Flott og grundig artikkel om en stor serie! Godt serienyttår til Jostein og alle andre!
— Arild 28. December 2012, 13:24 #
Prins Valiant har gjennom alle år kun gått som søndagssideserie. Andre eventyrserier derimot har benyttet både dagsstriper og søndagssider. Ofte i to helt adskilte historiesekvenser. Gode eksempler er Johnny Hazard og Tarzan(Russ Manning)hvor dagsserien ikke hadde noen sammenheng med søndagsserien.
Andre serier som Terry and the Pirates, Steve Canyon, Mary Perkins On Stage, Lance og Dateline: Danger!
finnes i synkroniserte dagsserier. Dvs at både de seks ukentlige dagstripene og søndagssiden i farger forteller nøyaktig den samme historien.
I utgangspunktet er dette en både krevende og spennende måte å fortelle en eventyrserie på. Og det burde ikke være så vanskelig å se gangen i måten den er publisert på.
Dessverre har disse
synkroniserte
seriene skapt veldig mye hodebry for mange redaktører, selv de som er erfarne serielesere.
Så når spør jeg leserne i de tusen hjem:
Hvordan bør en synkroniset avisserie utgis i et “moderne” samlebind:
1) Binde dagsstripene i svart/hvitt sammen med søndagssiden i farger.
2) Utgi dagsstripene og søndagssidene i separate bøker.
— Jostein Hansen 17. February 2013, 22:14 #
Viss ein tek utgangspunkt i ein serie som Terry and the Pirates, så er dei synkrionisert på ein slik måte at ein får med seg heile historien (men ikkje alle nyansane) ved å lese berre ein av delane.
Der vil eg seie at praktisk sett så går det an å sleppe dei separat.
Då vil samlinga òg ha eit “einheitleg” preg i layout og design, som kan vere greit viss ein ynskjer å presentere dei i kortare bolkar.
Som komplettist, derimot (og der er eg kanskje ikkje representativ for gjennomsnittslesaren) så ynskjer eg å sjå dagsstriper og Sundagssider i kronologisk orden i same bok (med dagsstriper i svart/kvitt og sundagssider i farger).
For meg så har IDW sine presentasjonar av til dømes Terry og Steve Canyon vore perfekte i så måte. (Tjukke og nydelege bøker).
Men viss ein tenkjer seg eit overkommelege og gjenkjenneleg “norsk” format så trur eg at IDW sitt layout er forenleg med liggjande julehefte-format, men eg trur at kanskje ein i presentasjonen då burde valt anten/eller heller enn Både/og.
Sjølv om det skjærer meg i hjartet å seie det.
— Knut Robert Knutsen 17. February 2013, 22:41 #
I et moderne samlebind bør alt stemme. Det er derfor trist å se at thule nok en gang velger en (lettere?)vei som gjør dette mindre hyggelig å eie. Det er selvsagt serien Lance vi nå snakker om.
Men thule er jo kjent for å prøve litt av hvert, ikke nødvdnigvis for den store kvaliteten, synd, men …!
Når stripeserier presenteres i bladforem er det ønskelig at de også der er komplette og perfekte, men det er min smalermening. Jeg synes derimot ikke et “les og kast” blad som Fantomet og Agent X9 taper særlig mye på å “slurve litt” i så måte, vi får heller sette inn ekstra energi mot utgivelser det virkelig står respekt av, de med stive permer som vi betaler dyrt for.
— Ipcomics 17. February 2013, 23:39 #
Treffende nok, så bekrefter disse kommentarene at selv serieeksperter får litt hodebry her.
Imidlertid er Ipcomics inne på sporet og levner ingen tvil. Jeg rangerer ikke blader og bøker i så måte, begge disse presentasjonsformene blir verdsatt av et trofast publikum og derfor bør vi unnngå alt som kan minne om slurv i presentasjonen. Det er de hendige bladene eller heftene som har gjort at Norge har en så solid oppslutning om tegneseriemediet, som skal være lett tilgjengelig.
Den utgivelsen det her er snakk om, westernserien LANCE av Warren Tufts, er en klassiker av rang. Thule forlag har utgitt første bind (det blir forhåpentligvis anmeldt på serienett.no), men de videre planer er ikke lovende. Skal vi tro informasjonen de gir skal dagsstripene skilles fra de synkroniserte søndagssidene, på tross av at både i Tyskland og Portugal er disse bindene utgitt med dagsstripene flettet sammen med søndagssidene. Thule ønsker å utgi dagsstripene adskilt fra søndagsserien, fordi det virker “forstyrrende”. Det som er forstyrrende er å lese en serie der vi opplever gjentatte brudd og huller i handlingen.
Da ender vi opp med to bøker som leserne må følge med i samtidig for å holde tråden i fortellingen…
Thule har gjort mye bra med Prins Valiant, så vi får håpe de ombestemmer seg og utgir de to neste bindene med LANCE i praktformat slik den opprinnelig var laget. Første bind tar for seg årene 1955-56, mens dagsstripene ble laget i perioden 1957-58. Så det er snakk om nesten to års produksjon hvor begge versjonene blir samkjørt.
— Jostein Hansen 18. February 2013, 19:42 #